Hvem tenker man at man er? Hva er ens identitet?
Disse tingene skifter kanskje noe gjennom årene, mens noe blir alltid værende. En kjerne av hvem man føler at man er inni seg.Noe identitet kan være henge sammen med ytre ting, andre ting man forbinder med identitet er bare en følelse.
Jeg jobber jo med tegnspråk, og underviser i og på tegnspråk. Om noen uker skal vi snakke om identitet med barna.
Det å være døv kan være en sterk faktor i forhold til identitet. Ikke akkurat det at man hører dårlig eller ingenting. Men det at man tilhører en egen kultur. Mange døve og tunghørte tilhører en kultur med tegnspråk, teater og andre sosiale arrangementer som foregår på tegnspråk.
Jeg har ikke identitet knyttet til hørselen min. Tenker lite over at jeg er hørende i hverdagen. Men jeg har identitet som tegnspråkbruker, fordi det også er en del av meg, på den kulturelle måten.
Min legning er heller ikke noe jeg tenker på, og definerer meg ikke ut fra at jeg er heterofil.
Så hva er egentlig identitet da? Ofte er det jo også forbundet med å tilhøre en gruppe, definere seg inn i en gruppe. Som nevnt over: en kultur, en legning, et kjønn osv. Jeg er jente/dame, men tenker lite over det også.
Jeg er meg!! En person! En personlighet!
Som Solan Gundersen i Flåklypa, en grunnleggende optimist. En gladfis.
Tegnspråkbruker, kreativ, elsker livet og de små tingene, smårocka i uttrykket noen dager, men også fargerik og sprelsk andre dager.
Liker gode samtaler og dype diskusjoner, både over faglige og sosiale temaer på den ene siden, men liker fjas og overflatiske greier på den andre siden.
Jeg er klok, det har kommet mye med alderen, men også nysgjerrig på å lære nye ting. Jeg kan være sta og påståelig men også ydmyk og lydhør.
I 20-årene var jeg mer rigid i forhold til rammer å holde meg innenfor, samtidig mer vaklende og usikker på hvem jeg var. For å definere seg inn i en gruppe, og i lys av den finne en tilhørighet og identitet, så definerer man seg kjapt UT av en annen gruppe og det kan skape konflikter og motstand.
Som voksen trenger jeg ikke samme rammene. Jeg er meg! Og klarer meg som oftest med det.
Hvem er du?
Har din identitet forandret seg med tiden?
Ja, en blir tryggere på egen identitet når en er stor jente som oss! Fint innlegg, flott skrevet ❤️
Så spennende yrke du har, og så fin personlighet 🥰
Min identitet har endret seg mye siden jeg ble diagnostisert med bipolar lidelse type 1 som 27 åring. Før denne livskrisen følte jeg at jeg hadde et veldig tydelig bilde av hvem jeg var, jeg hadde en sterk personlighet som ikke ble påvirket av hvem jeg var rundt- jeg var meg selv liksom! Jeg ville beskrevet meg selv som sterk, morsom, kreativ og ganske sær- men jeg likte meg selv. I årenes løp med heftige runder med både manier og bunnløse depresjoner føler jeg at jeg har blitt mer og mer slipt bort. Det er vanskelig å vite hvem jeg egentlig er lenger, sykdommen forvirrer meg sånn og livet består mye av å måtte finne tilbake til meg selv gang på gang. Noen ganger blir jeg redd for om det er noe igjen av den egentlige meg inni meg mer! Jeg savner det å ha et solid grep på meg selv, å kjenne meg selv til bunns..
Ja, veldig spennende yrke. Hatt det i 32 år, og aldri angret en dag på valget. Skjønner godt det kan være vanskelig når man har en sykdom som din. Når man mister kontrollen sånn. Det sikkert være vanskeligere da å se hvem man er, men kjernen er nok der. Den som er deg, selv om du blir mye forstyrret av disse periodene. Hold fast i periodene i mellom, og let deg tilbake når du har mulighet 🙂 Ønsker deg en fin lørdag <3
Hvem jeg er og hvem jeg var har endret seg mye opp gjennom årene.
Som barn var jeg beskjeden, og som Hanne Beate opptatt av å gjøre det som var forventet av meg.
Pliktoppfyllende har jeg nok alltid vært, men jeg har ikke så mange strenge krav til meg selv lenger. Og beskjedenheten gikk heldigvis over.
Jeg var også beskjeden og litt stille på EN måte, men har nok alltid vært litt sta og sikker på meg selv midt i det at jeg IKKE var den mest selvsikre… Rart. Ja, man forandrer seg en del, og identiteten med den, men NOE blir igjen, og er det som ER en selv tenker jeg 🙂
Jeg var ganske så beskjeden og pliktoppfyllende i mine yngre år, men har blitt betraktelig rundere i kantene med årene. Gir litt mer blaffen liksom, – ting er ikke så nøye lenger.🙂 Man får også litt erfaring og kunnskap med årene, og det er godt å ha med seg.
Litt rundere jeg også i kantene. Ja, årene og erfaringen er gull verdt. Jeg er litt glad for å være 60 egentlig 🙂