For å tolke helgeutfordringen hos Utifriluft har jeg i dag tatt fram et gammelt bilde og en gammel tekst jeg skrev for mange år siden. Publiserte for første gang i 2014. Stolene kom jeg over nede på en bortgjemt strand. Høstløv lå rundt og på. Det så ut som noen bare hadde gått derfra, for så aldri mer å tenke på de to stolene som sto igjen. De var ikke tatt vare på..

 (Historien ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien,  og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet?  Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. Jeg har laget mange noveller på denne måten.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han og henne

De to…. hadde sittet der…tett sammen…

Han litt lent mot hennes side. De hadde sitter der en kald høstdag, og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på. Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde  kjent varmen fra henne gjennom golfjakken. Det grå håret hennes blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..

De hadde tatt seg en kaffekopp der nede. Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres, inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…

Han husket det godt. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol, den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han. Fra huset med de hvitmalte  gjerdene, fra hagen med det høye gresset, fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro. 

Nå var han tilbake. Huset sto fremdeles der tomt. Ingen hadde flyttet inn.  Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene, eller gitt de værbitte stolene et strøk….

Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA. Kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to. Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper, kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte. Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene. Nymalte som de hadde vært den gangen.

Han rettet seg opp og  satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig  glade barnestemmer som ropte oppe ved huset. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe. De stoppet, gikk av syklene, tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. Snakket med høye energiske stemmer. Om verdens vakreste hus, om hvitmalte gjerder og om hageselskaper..

Han lukket øynene igjen, og kjente en fred fylte seg.

(Jeg synes denne lille teksten og bildet passet til temaet hos Margrethe 🙂  )