Jeg tror ‘feilen’ ligger i at vi blir gitt en borderline vrangforestilling av dette lykke-konseptet fra barnsben av.. Jeg mener.. Det begynner allerede med prinsene, prinsessene, barbiene og alt det der i småbarnsalderen, for så at dette perfekte livet med den konstante forelskelsen og den ikke-eksisterende grå hverdag i alt fra ungdomsfilmer og high-school-serier til blader & bøker.. Jeg er definitivt blant de som har brukt alt for mye tid på å jage en illusjon som ikke finnes i virkelighetens verden.
For mitt vedkommende, ble vendepunktet da det begynte å synke inn at jeg faktisk har det som betyr absolutt alt i det en mister det, nemlig en helse og en kroppslig funksjonalitet som er de færreste forunt.. Dessuten har jeg innsett at mitt liv her i Norge er synonymt med himmelriket hos en urovekkende høy andel av verdens befolkning. Ikke bare gir det norske passet at en har tilhørighet blant de 1/8 dels rikeste i verden. – Altså før en har nedlagt så mye som en times arbeid, innehar en i kraft av å være norsk borger en større kjøpekraft enn 7/8 av verdens befolkning. Og på toppen av alt, har vi hverken opplevd krig, undertrykkelse, naturkatastrofer eller hva det ellers måtte være av sånt faenskap som råder ellers i verden.
– Og med de forholdene tatt i betraktning, så bør vi faktisk vite å prise oss lykkelige!