Jeg er ikke redd for å ha det bra!
Er det noen som er det da?
Ja, det tror jeg faktisk.
Noe ligger nok til personligheten, man er født med noen “lykke-gener” som andre kanskje ikke har fått utdelt. Jeg tror nemlig ikke det er sånn at NOEN nødvendigvis får utdelt en større porsjon sørgelige hendelser enn andre. Jeg sa NØDVENDIGVIS! For det er kanskje enkelte som har mer “uflaks” enn andre. Men i de fleste tilfeller tror jeg at det handler om hvordan man TAR det man får utdelt. Vi får alle litt av hvert, ingen er forskånet for selve livet med alle dets farger. Men det handler også litt om å “tørre å være glad”.
Noen er så vant til den triste følelsen, at det er den eneste som kjennes trygg. Det å BLI i tristheten blir et forsvar. Så slipper man i alle fall å bli så skuffet når livet gir deg en på tygga igjen hvis du våget deg på å være litt glad. Noen sitter nærmest og forventer at tristheten og dårlige opplevelser skal “slippe løs” igjen. Og med denne forventningen så blir det jo en selvoppfyllende profeti: Man lager sin egen tristhet. Man tør ikke slippe gleden inn. Det er en ukjent følelse man ikke vet hvordan man skal håndtere. OG… det kan jo ble et stort fall…når “livet skjer” igjen… siden man ikke har “vernet seg”..
Jeg er ikke redd for å ha det bra!
Jeg kjenner følelsen og vet hvordan håndtere den.
Jeg vet også hvordan håndtere et lite fall, når livet gir meg en “på tygga”..
Fordi jeg tør å være glad.. Igjen.. 🙂
Kloke, sanne ord…..jeg tenker ofte likt med deg. De gode, positive tankene har faktisk lett for å formere seg bare vi lar de slippe til ❤️
Ja, de må få slippe til 🙂 Sånn er det, og ja, formere seg er rett uttrykk 🙂
Ikke enkelt. Bare en tanke. Jeg tenker at folk som bare er hjemme har det ikke bra. Men de tenker kanskje motsatt om meg. Ho flyr ute hele tida. Hun har det ikke bra hjemme. Ordet bra rommer så mye forskjellig ❤️ Bra for meg. Bra for andre ❤️ er sååå totalt forskjellig.
Ja, man må finne ut hva som er bra for en selv. Akkurat det er poenget, og ikke bli værende i noe som IKKE er bra 🙂
Kloke ord Frodith.
I går snakket jeg med ei av de jeg tror har sunket så godt ned i sin egen tristhet at jeg tror hun liker å være der. Jeg tror hun trives der.
Hun har grunn til å føle på tristhet. Hun har en alvorlig diagnose. En du kan leve lenge ned, men som ofte gjør deg etsæappevis dårligere. Jeg synes utrolig synd på henne. Men hun har hatt diagnosen i godt over 20 år. Hun har nok blitt dårligere, men er langt sprekere enn andre jeg kjenner med samme diagnose. Hun har, slik jeg ser det, vært heldig i motsetning til mange andre som har blitt avhengig av rullestol og kanskje mistet språk osv på langt færre år. Hun går på bena og hvis du ikke visste det kan du ikke se at hun er syk.
Hun tok initiativ til samtalen mef å spørre med gravrøst hvordan det gikk med meg. (Du vet enke, ufør osv.) Når jeg sa at det går bra med meg, for det gjør det, så hun tvilende på meg og begynte å ramse opp “1000 gode grunner” til hvorfor jeg burde ha det håpløst fælt. Jeg avsluttet raskt samtalen og gikk. Ja det finnes kanskje ting som kunne vært bedre . Men jeg føler at jeg stort sett har det bra. Livet går videre. Det blir en ny hverdag, men den nye hverdagen er og en bra hverdag.
Ja, jammen bør man komme seg VEKK, når folk prøver å dra en NED i alle fall. Så klart du ikke burde ha det fælt. Man blir sparket litt, og kanskje litt hardt også innimellom, men jammen kommer man seg videre, igjen og igjen. Du har gjort en jobb dette året, på rette måten. Og NÅ får du “belønningen”. Du har LOV til å ha det bra. Er skikkelig sikker på at det var det GGG ville at du skulle hatt det 🙂