Plenty av high-fives i gangen på jobb eller skole? Hundrevis av likes på Facebook eller andre sosiale medier? Å være den som alle ler høyt av og med fordi man er så rasende festlig? Å få massevis av invitasjoner til festlige lag?
Er det den følelsen man har når man sitter i glede og harmoni med EN? At noen få ønsker ditt selskap for å dele tiden sin med? Gleder så vel som sorger.
Hvor mange må det være for å kjenne på følelsen? Å bli likt…
For meg er antallet helt uvesentlig. Det er kvaliteten på selve “likinga” som er det viktige for meg 🙂
Hun sto der i mørket Snø på luekanten Våt i luggen Dråpene fra den smeltede snøen blandet seg med tårene hennes Rant i små bekker nedover kalde kinn
Trærne bøyde grenene sine over henne Laget et tak Stengte lyset ute
Innhyllet i mørke kjentes det trygt Vondt, men trygt Det var en verden hun kjente i alle fall Hun sto som forstenet Ikke en lyd Hørte bare sin egen pust og hjertet som slo
Noen få skritt fram Der lysnet det En åpning i kokongen En verden full av muligheter En verden full av farligheter En verden full av gleder?
Man visste jo aldri… Så derfor ble hun stående Lenge I det vonde, men trygge
Så løftet hun en fot sakte opp Plasserte den, full av snø og tunge tanker, Foran den andre Rettet forsiktig opp ryggen Tittet forsiktig ned mot porten i lysningen Ville hun klare skrittene fram? Ville hun takle den åpne sletten og alt lyset?
Så løftet hun den andre foten også Og bare gikk…
Denne lille teksten er skrevet for omtrent et år siden på inspirasjon fra bildet jeg fikk hos Mettejosteinsdatter. Jeg tigget til meg dette bildet, fordi jeg følte det “snakket” litt. Var ikke helt sikker på hva det sa da jeg spurte om å få det, men visste det ville fortelle noe en dag.
Jeg har tidligere i dag lagt ut “Pingle! Tareisammen!”En tekst skrevet på inspirasjon fra en annen blogger. Jeg elsker å skrive til bilder, enten egne eller bilder jeg får av andre. Send meg gjerne bilder som “snakker”. Jeg lager tekst. Send til [email protected]
Nesa i sky, halvåpen munn, gule tenner, sneipen i munnviken, lang, hengende lugg som slett ikke skjulte det hånlige blikket
Lett å lese de iskalde beskjedene i de brevanns-blå øynene:
“Pingle! Tåler ingenting! Tareisammen!”
Hun skuttet seg Slo øynene i bakken Kjente hårene i nakken reiste seg
Kjentes som det kom frostrøyk ut av gapet hans
Visste ikke hvordan hun skulle ta det Prøvde seg med en liten latter Satte øynene i han, selv om hun skalv på innsiden, og sa:
“Klapp igjen det gule gapet ditt”
Da forsvant han Og på bakken der han hadde vært, sto en bukett med hestehov….
(Dette diktet/teksten skrev jeg for ca et år siden etter å ha fått inspirasjon av bildet hos bloggeren Utifriluft! Jeg ba senere om å få bilder fra flere bloggere og lesere, som jeg kunne skrive dikt eller småtekster til. Tenker å poste noen av disse tekstene i dag. Jeg ønsker meg egentlig flere bilder fra leserne, som jeg kan skrive tekster til 🙂 Så har du, så bare send på mailen min [email protected] Jeg synes det er veldig gøy med sånn samarbeid 🙂 )
Ja, det skal jeg gladelig innrømme… Det å foreta bading i romjula gjør jeg IKKE fordi det er så innmari deilig! Hvis det ikke hadde fantes sosiale medier, hvor jeg kan dokumentere, skryte, tøffe meg litt, så hadde jeg aldri verden gjort det! 😀 Eller for å si det sånn, hvis man faktisk har klart å gjennomføre et bad i desember, så MÅ man jo skryte til noen! På en eller annen måte! Jo JEG må i alle fall..
Jeg badet i april, påsken, for et par år siden. Skrøt vilt og uhemmet da også.
Søsteren min spør titt og ofte om ikke jeg skal være med på isbad og badstue sammen med henne. Hun er et skikkelig badedyr! He-he… Jeg har sagt NEI, hver gang. Ikke er jeg spesielt glad i å sitte i badstue. FOR varmt! Ikke er jeg spesielt glad i å bade i sjøen i desember. FOR kaldt! Men så bestemte jeg meg for å bli med da. Gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre. Se om jeg kunne klare å like det…
Var nok litt betenkt på toget til Kolbotn… Badstuen ligger på Hvervenbukta, i Nordre Follo kommune, og søsters hentet meg på toget. Jeg var full-lastet med flere håndklær, ullsokker (som om det skulle hjelpe), lue, varme klær til etterpå, drikkeflaske osv..
Angret litt da jeg vi kom fram og så hvor mange grader det var i vannet… 4, 4!
Men det var jo desto varmere i badstua, så det veide jo opp litt. Den kombinasjonen med FOR kaldt og FOR varmt, ble til sammen egentlig ikke så verst.
Søsters hadde med nisseluer, så nå er det “årlige julebadet” liksom gjort. Første gang for meg da. Men det blir vel en tradisjon 😀
Det å komme seg helt ut hit du ser var skikkelig VONDT! Det er så kaldt på leggene at det er helt pyton. ISER, vondt! Det hjelper overhode ikke med ullsokker, men greie å gå med uansett. Jeg LØP ut hit, for å få kommet såpass langt at jeg kunne sette meg ned. “NÅ HAR JEG BADET” skrek jeg, og løp opp igjen. For i min definisjon har jeg badet, selv om jeg ikke har tatt et eneste svømmetak.
Tidlig oppe, været er overskyet, og omtrent 5 grader ute, føles som 1 står det (hva nå det betyr…) Trenger vel ikke si stort mer? Bildet taler for seg selv. Eller hva?
Utafor døra venter fuglene, hutrende og isflakene på vannet er klare for å vike plass for noen andre 🥴
Jeg er en enkel sjel. Heldigvis! Jeg er glad jeg er såpass lett å glede, for det gjør at jeg på rimelig gråe dager, både inni og utafor “skallen” kan finne stor glede og ting som gjør meg utrolig glad. Ja…kanskje til og med lykkelig.
Som å finne fine foto-motiver. Foto er en veldig fin hobby å ha. Man kommer seg ut. Og det er veldig, veldig spennende å jakte rundt etter fine fotomotiver. Når jeg i dag fant ut hvor fantastisk gøy det var med all tåken som “motiv”, så ble jeg ellevill faktisk. Alt som kom gående så jo helt annerledes ut enn til vanlig. Det ble nesten som skyggefotogravering eller silhuett-fotografering. Skikkelig moro!! Dette skal jeg gjøre mer! 😀
Det finnes vel knapt noe bedre enn å gå tur med en av de du er mest glad i. Ha de gode samtalene samtidig som man får frisk luft og litt trim. Når det samtidig kan kombineres med å få litt kulturell input som i Ekebergparken, så er det nærmest en perfekt dag for meg 🙂 Kafe-besøk der oppe ble det også.
Og ikke bare fikk jeg se andre som hadde vært kreativ og laget kunst.Som nevnt tidligere i dag, HER, så var det meldt tåke i dag. Og det var jo perfekt, siden Utifriluft har helgeutfordring med tema TÅKE, og jeg hadde ikke BARE lyst på arkivbilder. Og FOR et tåkehav der oppe i parken!! Så mange flotte motiver som sto linet opp i tåkehavet. Så da fikk JEG laget litt kunst også. Men det får du se senere, i et eget innlegg.
Sånn rent fysisk kan tåke minne om en grøt. Noe som omslutter deg, og gjør verden uklar og konturløs. Det er liksom bare deg selv og tåken. Tåke er vel ofte også brukt om mentale tilstander. Det er helt tåkete, husker ingenting, ammetåke osv. Man kan føle seg på samme måte: omsluttet av noe som gjør at tankene blir uklare.
MEN… den fysiske tåken omgjort til bilder har noen ganger gitt meg de klareste tanker. Tenk det du!! Tåke som gir klarhet..
Det betyr at jeg har fått mange tanker, kreative tanker, av disse tåkebildene. Jeg har skrevet noveller, eller småtekster, med utgangspunkt i tåke-bilder. Tåken har altså lettet på innsiden av skallen 😉 Du finner teksten HER, som ble laget ut fra dette bildet.
Nå skal jeg ut på tur om ikke så lenge. Og bare så det er sagt: “Det er meldt tåkevær”.
“Jo bedre vi trives med oss selv, desto sjeldnere trenger vi å tråkke ned andre for å føle oss på høyden” (Sitat: Odetta Holmes)
Kunne ikke sagt det bedre selv! Men jeg kan jo prøve…? He-he.. Jeg mener, sånn som jeg oppfatter det er det ofte folk som sliter med selvtilliten og selvfølelsen som skriker høyest og virker mest skråsikre på at de har rett. Sånn jeg oppfatter det så er det sånn at hvis man har en trygghet i seg selv, vet hvem man er, liker den man er, så trenger man ikke lage så mye STYR, skrike så høyt og prøve å overbevise andre om at man selv sitter med “fasiten”.
Hvis man er trygg i seg selv, så trenger man nemlig ikke denne “tråkkinga” for å føle seg på høyden. Man har god nok oversikt der man ER 🙂
Når et nytt år ligger foran oss… Eller for så vidt, et gammelt ligger bak oss, så begynner de fleste med en slags oppsummering av feil og mangler man har hatt i året som har godt, OG hvordan man liksom nå skal ta fatt på dem og endre hele sitt liv 😀 Nei.. kanskje ikke SÅ drastisk, men mange tenker på en ny begynnelse.
Jeg har jo skrevet om nye begynnelser jeg også nå i desember. For meg kan begynnelsene være hver dag. Det gjør det litt mer overkommelig å gjøre noe med sine mål…. Man trenger ikke vente et helt år for hver gang.
Det er jo egentlig snakk om tankemønstre. Noen tankemønstre man kan snu om man vil. Bestemme seg for hvordan man vil styre livet sitt i en bestemt retning, og så sette ut i praksis det man har bestemt seg for. Det MESTE går an å gjøre noe med.
Av og til kjøper jeg meg dagbok. En kalender som jeg kan notere ting i. Ofte kjøper jeg den, bruker den i en måneds tid, og så er den glemt.. Men jeg VIL egentlig bruke den. Det er noe med å ha ting på papir, og ikke digitalt. Jeg liker det. Kall meg gammeldags, men jeg tror det er sunt for oss å ikke bare forholde oss til digitale saker..
Denne er for året som kommer: En inspirasjonskalender. Rosa og fin. Full av lure sitater, tanker og ord.
Noen av disse punktene og tankene over gjør jeg. Andre er jeg skikkelig dårlig på. Greit med litt inspirasjon, nye og gamle tanker, som jeg kan sette ut i livet i dag, i morgen, eller etter nyttår for den saks skyld…
Denne tror jeg at jeg kommer til å bruke flittig… I alle fall en en liten stund 😀
