Som du vet er tegnspråk et av de vakreste språkene som finnes. Ja da! Det er JEG som mener det 😀 Du får mene akkurat hva du vil. Men i mine øyne, for det er der det skjer, er det i alle fall det vakreste språket i verden.
Derfor synes jeg det er hyggelig å spre det litt. Komme med noen små snutter innimellom Om mulig vekke litt nysgjerrighet hos noen , slik at flere har lyst å lære det.
Jeg la ut en snutt i dag tidlig, uten tekst så klart, som du kunne få lov å gjette hva jeg sa.
Under her er videoen med tekst på. Har jo lært meg det også, å tekste, siste året 🙂 GØY!!
Hvis du klarer å se bort fra: at bildene er skikkelig dårlige innebilder… at jeg absolutt trenger litt sol på leggene…. at gulvet burde vært støvesuget… at jeg godt kunne tatt litt pedikyr….
Ja, hvis du klarer å se litt bort fra dette, så kan du vel se at KJOLEN er skikkelig fin? Superdeilig stoff! Og en perfekt form til meg. Jeg bare ELSKER kjoler!!
Jeg ble helt ko-ko her om dagen, og kjøpte på nett igjen. Men denne gangen VISSTE jeg det ble riktig. AT den passet osv.. Og merket er så klart: Ko-Ko. Ingen reklame, kjøpt og betalt, null spons, dyr.
Så viste det seg å være massevis av varmegrader der ute! Koste meg med Karidansen ved Aker Brygge. Chiapudding, tørket mango, blomster, sjø, og en haug med andre solhungrige folk.
Jeg har fått litt farge i ansiktet. Jeg har gått i kortermet. Jeg har tenkt på at det er FOR varmt, med den fleece-strømpebuksen jeg hadde på 😀
Det høres liksom så vondt ut… Stakkars!!…Klemt inne mellom to fridager… En enslig liten arbeidsdag i FULL skvis mellom disse fridagene.
Pøh! Kan ikke si jeg synes særlig synd på en eneste en av disse “inneklemte” dagene.. De liver jo livet i sus og dus for det meste. Som fridag!! Nesten ALLE synes jo så synd på disse inneklemte dagene at de “slipper dem løs”..
Vel…ikke jeg da!! Jeg er ikke det minste snill! Skal på jobb i mårra! Har bestemt meg for at denne inneklemte dagen skal få lov å være akkurat det: inneklemt!! Den onde Frodithen har sluppet løs!! 😀
Han sto der i utkanten av fotballbanen. Med håret strittende til alle kanter, skjeve store fortenner i en måpende munn og beina plassert i et par alt for store gummistøvler sto han der og tittet lengselsfullt inn på banen. I armene holdt han sin egen ball.. Som en slags offergave…et signal på at han ville være med.
Der inne på banen løp de andre rundt…. I full fart. Fram og tilbake. Travet som små hester, med manen strittende rett ut bak. I lette fotballsko med knotter på, skinnende blankpussede fotballsko og store fotballshorts fra småguttlaget løp de rundt og jaget den semskede lærkula. Grusen spratt og dammene som hadde dannet seg sendte små stråler av sølevann mot han som sto på siden der.
Han la fotballen sin ned, ved siden av den høyre foten. Den lille shortsen arvet av søsteren liknet slett ikke noen fotballspillers, og minnet overhode ikke om en gutt med ballerfaring. Han dro håndbaken under nesen, mens han snufset litt. Ventet i det lengste på at noen skulle legge merke til han. Ville ikke stoppe dem der inne…Ville ikke forstyrre.. Ville ikke spørre om lov..
Nesten umerkelig begynte han en slags liten dans…
Rullet ballen med støvlene, framover….mellom føttene….bakover.. Bukserte seg forbi dammer. Som en slalåmkjører på vinterføre, beveget han seg i sikksakk på sidelinjen der med full kontroll på fotballen. Noen små triks i luften, landet ballen i nakkegropen. Var i sin egen verden..
Moren hadde aldri hatt råd til å kjøpe fotballsko. Med to barn som vokste om kapp, og med bare en inntekt var ikke fotballsko noe som kunne prioriteres. Men mangel av fotballsko hadde aldri stoppet han..Føttene hadde galoppert i store støvler, siden den dagen han hadde lært å gå..Med ballen alltid tett på, som om den skulle være sydd fast i de store gummistøvlene..
Plutselig ble det stille inne på fotballbanen. Lyden av 10 par galopperende gutteføtter hadde stoppet opp. Spruten av sølevann og grus hadde lagt seg. Han kjente øynene deres i nakken..Våget først ikke snu seg. Redd for hva blikkene ville si. Men så hørte han lyden av klappende hender, og rakk så vidt å snu seg før de tok tak i han.
Han ble rask og erfarent heiset opp på “gull-stol” og båret ut på banen. Runde på runde FOR de rundt med han, han ble svimmel og ør. Støvlene truet med å løsne, men han spente tærne ut som mothaker for å beholde dem på. De satte ham ned. Han rakk akkurat å treffe bakken, uten at de løsnet.
Glad ble han stående i midten av sirkelen. Med håret strittende til alle kanter. To skjeve fortenner kom til syne i den smilende munnen. En slitt og møkkete shorts og et par alt for store gummistøvler var klare for trening.
Gutten med støvlene..
(En liten reprise på novellen jeg skrev våren 2018, fordi jeg har mange nye lesere, og fordi jeg mener novellen fortjener en ny visning 😉 Bildene er av mine fingre i bittesmå gummistøvler, bare til opplysning.)
Livet er ganske rart… Noen ganger er det som på et tivoli, selv om alt ikke er bare er latter og moro… Man farer avgårde som på en berg-og-dalbane. Blir kastet litt hit og dit i “vognen”, og venter i angst og spenning på de “oppturer” og “nedturer” man vet vil komme.
Av og til er det som å gå inn i et spøkelseshus. Litt for mye uforutsette ting lurer rundt hvert hjørne. Og de skrikene som slipper ut av halsen er ikke bare skrekkblandet fryd, men noen ganger bare skrekk….
Av og til står man foran Lykkehjulet. “Livets Lykkehjul” kanskje.. Man velger seg et nummer, Og så står man der da….venter ….i åndeløs spenning.. For å se om man er den heldige vinneren…
Det ser ut for at i “Livets Lykkehjul” skal noen også tape. Ikke at det er rettferdig. Det bare er sånn. Pilen kan ikke peke på alle..
Vær glad for alle de dagene.. Da DU er den som vinner..ved “Livets Lykkehjul”.. En teddybjørn? En blomsterkvast? Det er ikke viktig.. Det viktige er at du ikke tapte…
En reprise på noen betraktninger jeg har om livet.
Hjulene på den nyvåknede sykkelen spruter grus over hestehoven i veikanten i det den viltre gutteluggen bråbremser
Småsko med nette jenteføtter springer hylende nedover veistubben mens museflettene danser på strikkejakka
Slurping i grøftekanten fra 8 gulluggede hestehov på vei opp i sola
Lyden av vår <3
En liten reprise på et dikt jeg skrev for noen år siden. I kategorien “fingersprell”. Fordi det er fingrene mine i de små-små støvlene, som setter i gang tankeprosessen 🙂
Vi skulle bli flinkere til å finne små ladestasjoner, spør du meg. Nå snakker jeg ikke bare om det legge seg å sove. Det er ofte det folk forbinder med lading. Nei, jeg mener egentlig de små tingene i hverdagen som kan gi en litt ekstra energi, en ekstra boost.
Av og til har jeg ønsket meg en noe liknende en “bensin-stasjon”, for enkelhets skyld, hvor man bare kunne svinge innom å få seg litt energi, intravenøst nærmest…
Eller en liten plugg i siden, med kontakt og greier. Fort og gæli, fordi vi ikke “rekker” annet….
Men når jeg som i helgen finner den aller beste ladingen bare ved å sitte med verdens beste venn, HELT stille ute i naturen, ved å høre på fuglekvitteret, så blir jeg liksom minnet på at det er SÅNN det må gjøres. Komme seg ut, finne en grønn flekk, lete opp en bekk eller en fugl, ta seg tiden det tar og bare sitte HELT stille å lytte. For med lyttingen, så slipper stresset taket på kroppen min…Med lyttingen blir det faktisk HELT stille i hodet mitt…
Når jeg en søndagsmorgen opplever en hare hoppe smidig og raskt forbi utedoen med hjerte i døren, en liten hoppende langbent sak, med vinterkåpe på vikende front…da sier hjernen fra at det er DETTE livet handler om… Det er DETTE man må ta seg tid til..
Sånn var det jeg bør lades ja!
Se også “huldredansen” hvis du ikke har vært innom meg før i dag 🙂
