Ja…så var det snart november da… Og hva er vel november egentlig? Annet enn eviglang tirsdag liksom. Og du vet jo hva jeg mener om tirsdager? Hvis ikke kan du jo lese om det HER. Men i korte trekk: Den dummeste dagen i uka, en pest og en plage. November er litt i samme gata…
Men er det noe å gjøre med det da? Nei da… November kommer uansett hva vi måtte mene om den. Presser seg på med alt sitt mørke og fargeløse vesen. Som tirsdagen: umulig å bli kvitt…
Så da får vi gjøre som med tirsdagene… Gjøre november morsom, hyggelig, fargerik og gøy med alle midler vi har. Jeg lover å bidra på MIN måte. Ok?
På utsiden rusler høsten Med lang mørk frakk Sparker i noe mørkegult løv Som for lengst har landet ved foten Av det kalde treet Trekker luen ned over Et tåkete hode
Våknet kl 5… eller var det 6? Eller 4? Hvis man vil kan man jo skylde på stilling av klokken… Den får nok skylden for ganske mye i dag.. Greit å ha noe utenforliggende å skylde på hvis det er noe som ikke er som det skal.. Det er i alle fall ikke MIN feil!!…. Eller.. Man kan skylde på høsten i seg selv.. For dette mørket og de blå gradene som nærmer seg tar jo rotta på noen og en hver. Det er helt SYYYYYKT hvor mye omgivelsene ødelegger for meg… Det er akkurat som det er med VILJE.. for å ta hevn for et eller annet..
Jeg bare TULLLLLER!
Det er helt min egen feil. Her er det bare å sparke seg selv i rumpa hvis jeg vil ha noen endring.. Men akkurat i dag er det greit som det er. Jeg har vært en bitteliten tur på butikken for å kjøpe gode rundstykker, hverdagsglede, før jeg fortsatte heklingen.
Og her er dagens lille spørsmål:
Hva tror du jeg hekler?
Luen til venstre har du jo sett. Jeg hadde igjen litt garn som jeg tenkte jeg ville utnytte… Så hva tror du det er? 😉
Det er vel ingen tvil om at jeg liker byen min! Eller det er jo ikke MIN by. Jeg er født og oppvokst i Vestby, ei landsens jente egentlig. MEN…jeg har jo bodd i Oslo lenger enn i Vestby, så litt MIN by er det. Og uansett: Her bor jeg, og for meg blir byen mindre og mindre jo lenger jeg bor her. Jeg kan GÅ de fleste steder, fra ene siden av byen til den andre… Innenfor en viss avstand så klart.
Likevel, når det gjelder å beskrive det fine ved den, så blir den likevel STOR. Grunerløkka er så klart den beste plassen. Bydelen er som et lite sirkus: Fargerikt, spennende lukter, rare dyr og rare folk. Og i pausen kan du kjøpe popcorn 😉 Hver dag er en liten oppdagelsesferd, hvis du vil.
Det er nok stor sjanse for at jeg blir boende her resten av mitt liv, galopperende rundt med den røde manen rett ut bak, til alderen tar meg. Da vil jeg rusle rundt på markedene på Løkka i tempoet til en Merry-go-round, mens klovnene danser i parkene.
Men det finnes altså også andre steder i byen, som er verdt et besøk eller 10. Jeg er overalt, hele tiden, for det er ikke bare Løkka som er fint. Men hele byen.
Her er bilder fra mange deler av byen min:
Bygdøy. Ta båten fra Aker Brygge, eller GÅ om du vil. Fint sted, med mange ting å ta seg til. Museer, strender og kafeer.
Ekebergparken. En skulpturpark, NESTEN uten sin like. Masse skulpturer plassert rundt omkring i en liten skog. Gå deg en tur, ta inn de morsomme inntrykkene og spis litt på kafeen oppe ved dyreparken 🙂
Hovedøya. Båter til alle øyene utover, fra Aker Brygge. Bading, kafeer og turområde.
Løkka/ Grunerløkka: i mitt hjerte <3 Har alt. Må oppleves. Utstillinger, gallerier, markeder, kafeer, restauranter, uteliggere, pop-up loppiser i bakgårdene rundt omkring, festivaler, fulle folk, gale folk, snille og hyggelige folk, elva, turområder, skulpturer, gamle hus, nye hus osv…
Rodeløkka. En gammel bydel. Som å dra tilbake 100 år i tid…
Vigelandsparken. Ja…du vet. Skulpturer…
Alnaelva. En tur oppover her er flott. Ender for min del ved Kruttverket, som er en av de fineste kafeene her i byen, spør du meg 🙂
Dette var en liten smakebit på hva Oslo kan by på.
Ja det er henne ja. Vibbedille har en variert og fin blogg. En god blanding av håndarbeid, turer, meninger og hverdager. Sånt kan jeg like. Litt av hvert. Hun bor på en aldeles nydelig plass, som hun har vist oss i innlegget sitt. Men egentlig viser hun oss det nesten hver dag. De siste årene har hun fått dilla på tur, og det skjønner jeg godt. Jeg har dilla selv jeg. Og hadde jeg hatt HENNES områder å bevege meg på, så hadde jeg muligens gått hver dag jeg også. Det virker på Vibbedille som om livet har fått en ny dimensjon, med de fine opplevelsene i naturen.
Ellers lager Vibbedille de vakreste ting. Når hun ikke er ute og traver i fjell eller på strender, så er hun stort sett å finne på hobbyrommet sitt tror jeg. Hun perler og lager de søteste figurer i leire til nøkkelringer og pynt, noen helt herlige sauer, høner og andre raringer. Ja, egentlig er det ikke en ting og et materiale hun IKKE jobber med tror jeg. Og mye går til messene hun deltar på, men annet kan også kjøpes direkte fra henne tror jeg 🙂
Jeg må alltid en tur innom Vibbedille å titte. Det spruter av farger, og bloggen hennes er som en magnet på meg. Jeg liker både farger og turer som du nok vet 🙂
Ta deg en tur innom bloggen hennes da vel 🙂 Og skriv gjerne et lite innlegg om hvor du bor!
Det er mange måter å ta seg rundt på: Gå, sykle, t-bane, trikk, spark, sykkel osv. Og framover må vi alle sammen, på en eller annen måte. Store og små. Det kan være ulike transportmidler på landet kontra byen, men de brukes med samme formål: å komme seg fram.
I forhold til enkelte ting i livet er jeg en “skrytepave” 😀 Ta for eksempel trening: Du tror kanskje jeg er veldig ofte på trening, omtrent hver dag. Det er jo stadig skriverier om trening her. Vel…jeg skal fortelle en ting nå, så er jeg avslørt for alltid, og du skjønner at det bare er skryt. Jeg forteller om det (omtrent) HVER GANG jeg har vært på trening. I en eller annen form. Ikke FOR å skryte egentlig, det bare BLIR SÅNN… Enten fordi jeg ikke har lyst, eller fordi jeg har sett noe rart, eller fordi jeg HADDE lyst…eller fordi jeg fikk mye energi osv. Det bare trigger litt skrivelyst.
Men derfor er jeg også lett å avsløre. Alle de dagene jeg IKKE skriver om trening, så har jeg altså antagelig ikke vært på trening. Nå er det for eksempel over to uker siden jeg har trent… Og det har vært rimelig stille i forhold til treningsprat her, ikke sant? Så altså: Skrytepaven er lett å avsløre….
I dag har jeg koset meg skikkelig. Hadde fri i dag, og var på Munchmuseet med niesen min, og babyen hennes. Regnet silte ned, men hva gjør vel det når jeg får omgås to solstråler innendørs. Vi startet i kafeen i dag, siden vi begge var litt sultne. Chiapudding og kanelknute. Snakker om sunne jenter.
Etter å gått gjennom diverse sikkerhetsrutiner for oss og babyen var det klart for utstilling. Med baby på magen var vi innom de fleste av rommene. og det var jo faktisk en utstilling jeg ikke hadde vært på der også. Ludvig Karstens: Rastløs. Ludvig Karsten levde omtrent samtidig med Munch, og har noe likhet over seg i malerstil. Dette sier de om kunstneren:
“Ludvig Karsten (1876–1926) var en rastløs kunstner både i malestil og livsførsel. Han reiste mye, og hadde et bredt sosialt nettverk. Hans rastløshet kommer til uttrykk både gjennom hans stadige endring i stil og formspråk, samt den frie, energiske penselføringen og nyskapende fargebruken som preger mange av verkene”
Det fineste var likevel ikke utstillingen, men samtalene med niesen min og babyen 🙂
Noen ganger skulle man hatt et digert viskelær Pusset ut hendelser som har skjedd Man skulle kunne tatt tak med begge hender og fjernet deler man angrer på
Enten nylig skjedd…Pusse..pusse
Eller noe som har plaget deg opp gjennom årene, og har satt merker og streker i sinnet: Pusse..gni…blåse vekk viskelærpuss… Pusse…
Den kommentaren du lot komme hoppende ut gjennom den åpne munnen som en stygg padde Pusse vekk….
Men det finnes ingen digre viskelær Så hvorfor angre Hvorfor bruke energi på hendelser som er gjort Man kan ikke pusse vekk Man kan godta den man er og VAR Man kan stole på at MEG fra fortiden gjorde sin valg av an grunn Man velge å si unnskyld for hoppende, stygge padder
Livets viskelær er deg selv, hjernen din og hvordan du velger å ha det og ta det
Jeg er ikke kjent for å ha de helt “store” følelsene. Livet rusler av sted som en “merry-go-round”-karusell, uten for mye berg-og-dalbane-kjøring. Jeg har et stabilt og rolig humør. Selv når jeg er lei meg eller glad så er det med en lav intensitet. Jeg er harmonisk og fornøyd, uten for mange svingninger.
Men når det gjelder engasjement, og spesielt i jobben min, så har jeg et annet gir. Kosefaktoren er høy, og man skulle tro det bare var sunt. Men jeg har lurt litt på om denne “giringa” og engasjementet mitt faktisk er med å lager den kroniske hodepinen.
Det kan være gode dager, ikke noe å være spent og nervøs for. Det kan være fravær av stress, og egentlig bare knallgøy fordi jeg leker, underviser med engasjement og rett og slett koser rumpa av meg med et høyt intensitetsnivå.
Og det er her det ligger. Jeg kan ikke skru av denne delen av meg! Jeg tror det er den som gjør meg til en god pedagog. Jeg er engasjert, kreativ, lekende og levende. Men jeg tror også dette gir meg hodepine. Det kan se sånn ut. I perioder med lavt engasjement er jeg mindre dårlig.
Men jeg tenker som så, at da får jeg heller bare HA vondt i hodet innimellom. For denne delen av meg gir meg også så stor glede. Og gjør meg til den jeg er.
