Nesten ALT er fint i solnedgang… Eller soloppgang. Den glødende fargen som oppstår i de siste minuttene når sola er på vei ned…eller opp, gjør det meste ganske så spesielt. Elg i solnedgang. Kjærester i solnedgang. Tre i solnedgang. Rotter i solnedgang… Det BLIR fint. Silhuettene mot den vakre bakgrunnen gjør det hele mystisk og magisk
Så også: BÅT i solnedgang. Eller BÅTER, som i flertall…
Bildene her er knipset i Tønsberg for noen år siden, og som de solnedgangsjegerne vi er, jeg og søsters, så ble vi stående der lenge og vel for å få med oss alle nivåene av solnedgangen.
Det har jeg! Både hjemme og på jobb så klart. Jeg så INGEN andre på trikken og banen med to forskjellige sokker. Men på jobben var det fullt av folk med to ulike sokker <3
Og hva betyr det å rocke sokkene? Vel… du har på deg to forskjellige sokker for å markere at det er Verdensdagen for Down Syndrom i dag.
Denne gåsen kom traskende opp på plenen i Vigelandsparken, og stilte seg opp for meg. Tror han skjønte at han ville bli blinkskudd og bloggstjerne hvis han bare viste seg på sitt aller beste FIN! Han stirrer jo på meg
Jeg? Utrydningstruet jeg? Hm… Nei…ikke helt det. Trenger bare noen justeringer så er jeg fremdeles levedyktig som få! Om enn litt vårblek om nebbet..
Nei… men den som ER utrydningstruet er hestehoven! Helt sant! I alle fall her i byen. Jeg har gått gjennom hver park, og hvert gress-strå, og de finnes ikke EN!! Jeg tuller ikke! Og det er nemlig ikke sånn at det ikke FINNES blomster her i byen.. Nei da…
Noen av dem er riktig nok inne, som denne som var kommet fram på bordene på kafeen jeg var på i dag, leeeenge før påske…
Men det er også blomster ute… Massevis av blomster.. Jeg er klar over at dette antagelig har vært hageblomster, selv om jeg vet lite om blomster. Disse fine lilla blomstene, som har sneket seg ut av hager hvor de har vært stengt inne bak høye gjerder. Sneket seg nedover bakker og skråninger, for så å bosette seg et annet sted.
Så fikk jeg øye på disse fine gule, og var HELT sikker en liten stund, på at jeg hadde funnet hestehov. Men ved nærmere ettersyn var det jo overhode ikke det.. HVILKEN blomst det er? Aner ikke! Sikkert en “rømling” dette også
Jeg har vært hos hodepinelegen i dag. Her snakker vi lege som tar seg god tid, lytter, ser meg og mine greier, forklarer, og tar meg på alvor. Det er faktisk en veldig god følelse. Han har allerede skjønt at jeg lider av “flink-pike-syndromet” og at det kanskje er noe av problematikken. Så med integritet og kunnskap forklarer han meg hvorfor ting er som de er og hva jeg bør gjøre.
Da jeg kom av trikken etter å ha vært hos legen, fant jeg dette kunstverket. Hadde ikke sett den før, som jeg kan huske i alle fall. Den het: “What money can buy”. Jeg liker å see på kunst. Jeg liker å tolke det jeg ser. Og ser jeg en tittel får jeg av og til en aha-opplevelse: “Å ja…selvfølgelig”
Her ble jeg bare i stuss… “What money can buy”? Som i avkappede armer og føtter? Som i 3 kropper på et spisebord? Kan de være et måltid? Hm….
Men et fint lite øyeblikk det også. Jeg har sett litt kunst, jeg har tenkt noen ekstra tanker
På vei hjemover i strålende solskinn. Tittet rundt meg som jeg alltid gjør. Plutselig fikk jeg øye på noe i sidesynet… Eller “oversynet”?
Ser du noe spesielt i dette bildet?
Enn nå da? Titt inn vinduet
Herlig! Morsomt øyeblikk.
Så var det tid for kaffe latte og chiapudding. Dagens lunsj!
Dagen så langt har gitt meg noen nye tanker. Om livet og framtiden. Men også om de små NÅ-ene jeg omgir meg med hele tiden
Det har jeg. På jobb i 3 timer, med fine kolleger og prøvd å komme i gang der jeg slapp når jeg ble sykmeldt i desember. NOE kan jeg få tatt igjen. En god følelse faktisk. Gjøre ferdig.
Ferdig for dagen så gikk jeg 5 km hjemover. Gjennom Vigelandsparken, og til trikken. Litt sol, crispy luft. Deilig!
Jeg oppdager stadig noen nye “bilder” og statuer jeg ikke har lagt merke til før. Over her, stjernetegnene. Et av de du ser er mitt stjernetegn. Vet du hvilket? Og vet du hvilken måned jeg har bursdag?
Området rundt Monolitten var stengt av. Grunnen var at de holdt på med filming med drone. Og av sikkerhetsmessige grunner kunne ikke publikum være i nærheten av monolitten.
Jeg la også merke til at disse 4 barna på dette “bildet” likner da mistenkelig på Sinnataggen. Er det egentlig mange bittesmå Sinnatagger?
Betyr det å være “utenfor normalen”? Og så igjen hva er egentlig “normalen”? Hvem er det som bestemmer definisjonene? Har man et utvalg som sitter og lager definisjoner liksom?
Neida…det er vel hva samfunnet har laget av usynlige normer som til slutt blir en SANNHET og nedfelt i ordbøker og definisjoner. Og hvordan klarer man å lage skillene? Som definerer noen INN i en gruppe og noen UT av en gruppe?
I mange sammenhenger er det vel MENGDEN som lager skillene:
-De fleste er SÅNN….ergo er de andre avvik -Pen og pyntelig, følger oppsatte normer, ansiktet i fine folder: Ganske normal ja. -Rebelsk og bråkete. klær som signaliserer, ansikt som lever sitt eget liv. Gal?
Men er ikke alt dette bare ytre? Og vår oppfatning ut fra det?
Er det ikke sånn at bak et glatt og striglet ytre kan det befinne seg en massemorder eller gal psykopat? Er det ikke sånn at bak et ansikt som lever sitt eget liv, og et ytre fullt av “signaler” kan vi finne de skjønneste og “normaleste” folkene?”
Jeg fikk lyst til å reposte innlegget over her, da jeg møtte på en ganske gal dame på trikken i dag. En som kjeftet i vei på ting som er utenfor vår forstand. Hun så tilsynelatende “normal” ut, før hun åpnet munnen. Kjeftet i vei med høy stemme når hun kom i gang. Sint stemme som messet i vei om deportasjon, nazisme osv. En masse ord, men ingen setninger som hadde noen sammenheng eller inneholdt noen form for fornuft. Løsrevne sinte ord.
Hun var også inne på matbutikken sammen med meg, hvor hun fortsatte på samme måte. Når hun spurte betjeningen om hjelp, eller om å få gå foran noen i køen, hadde hun den vennligste og mest normale stemmen man kan tenke seg.
Hun var i mine øyne en “god gammeldags” gal. Men om hun hadde det GODT… Vel, jeg er ikke så sikker på at “de gale har det godt”, hvis man tenker i denne forstand.
Her er et bilde jeg tok for en del år siden, som jeg egentlig synes var litt av et blinkskudd. Tatt i akkurat rett øyeblikk. Fuglen nesten landet, klar for å snappe et insekt, for så å fly videre. Trenger ikke lande HELT en gang! Bare holde seg med vinger og oppdrift, for å “ta av” igjen. En munnfull rikere. Her snakker vi om gleden og nytten ved å kunne fly
Hvor går grensa? Eller er det noen grense? Det er spørsmålet.
Jeg snakker om “retusjering” som Tommy Tokyo så godt kalte det. Når man “tukler” med utseendet. Man kan endre på utseendet på mange måter. Noen måter er permanente, det er endringer på livstid. Andre er mer for en liten periode. Man farger håret, klipper det litt, farger brynene.. Ganske uskyldige greier..
Men hvor går grensen her?
Jeg så noen bilder i dag av en som hadde tatovert hele kroppen, halsen, ansiktet. ALT på overkroppen. I tillegg hadde hun operert bort nesen, og satt inn “horn” i pannen. For å bli noe hun ikke er født som i alle fall.. Andre går jo i en annen retning, med falske øyevipper, ducklips, fillers både her og der…implantater i pupper og rumpe.. Ja, du skjønner.
For meg går grensen så klart leeeenge før dette. Jeg napper og farger bryn og farger hår. Det er det! I tillegg til litt mascara og leppestift.
Så har man en annen type “retusjering”, og kanskje det som menes med begrepet retusjering: Endring av bilder av seg selv. Man utgir seg for å se litt annerledes ut enn man egentlig gjør, ved å justere litt på bildene. Noen filtre i “gjerningsøyeblikket”, fotoapparatet holdt i en heldig vinkel eller litt litt endring av farger og annet ETTER man har tatt bildene. Hvor går grensen HER? Noen retusjerer bort så mye rynker og linjer at de bildene som legges ut ser nærmest endimensjonale ut. Som tegneseriefigurer.
Hvor går grensen?
Selv justerer jeg jo på småting både IN REAL LIFT, med hårfarging, napping av bryn (begynte for et par år siden) og sminke. På bilder tar jeg gjerne noen heldige vinkler (ovenfra), legger på litt farge, og endrer på noen småting til.
For meg går grensen når det ikke begynne å likne på meg selv. Jeg HAR rynker. Jeg nærmer meg 60- ikke 30. Jeg har levd en stund, og det bør være greit at det ser ut som jeg HAR det også.
Finnes det noen grenser?
Jeg sier ikke at jeg har noen svar. Ingen har noen fasit på hva som er greit. Det er så klart opp til en selv.
FIN! Han stirrer jo på meg 
