I bloggosfæren…

Så har jeg satt meg til her da, fredagskveld, lørdag formiddag eller tirsdag kveld…. uansett…. I bloggosfæren.. Krøpet opp i sofaen, med laptop-puta, laptopen, inntatt kosebuksa.. Vel, det er vel egentlig LENGE siden.. På bordet står Cola zero, og fatet med den mørke sjokoladen..En gang var den MØRK-mørk, fordi det skal være så fryktelig sunt. Den lå på rundt 70-80 % i kakaoinnhold,   med masse antioksidanter, og nesten ikke noe usunt og kaloririkt..Omtrent BARE nyttig for kroppen ja.. Men det er en stund siden.. Nå er det nok at det står Mørk sjokolade på den… Snur jeg og titter bak har det vel ikke vært mer en 40 % i kakao innhold de siste månedene…og de er jo ikke rart.. for det skal jo være plass til så mye annet rart : havsalt, appelsin, karamell.. Men det står mørk på den..så da kjører jeg på..

Jeg sitter her, og tenker over hvor utrolig mye hyggelige folk jeg har blitt kjent med her inne, slik man kan bli kjent over nettet da. Noen er bare innom på snarvisitter, noen skriver lengre kommentarer, og er ofte innom, og noen tar man gjerne en prat med på “bakrommet” også. Det er flere jeg har pratet litt løst om å treffe ved forskjellige anledninger, og det kan bli veldig hyggelig. Noen likner man på og har mye til felles med, og andre er man mer ulik, men  det er like hyggelig, for man lærer å kjenne folk på en annen måte. Veldig mange gir mye av seg selv. Noen gjør det med en gang, er åpne fra første tastetrykk. Andre er mer forsiktige, og det er gjennom MANGE samtaler med hverandre man begynner å ane hvem de er.. Noen har en alvorlig tone og skriver om viktige ting, andre har en mer fjasete form, men skriver allikevel om viktige ting, selv om de kan være aldri så hverdagslige.. Og uansett form, og innhold, så trer de fleste av folkene bak bloggene ut gjennom skjermen på et tidspunkt, og setter sine spor, hos meg hvretfall. De setter seg ved siden av meg i sofaen.. jeg ler av og til høyt her jeg sitter, av ting folk skriver eller jeg blir fryktelig indignert på noens vegne..  Og jeg lurer noen ganger på hvordan det må være for samboeren som av og til nærmest er blogg-enkemann… 😉 (slik noen blir gress-enke når mannen resier bort på tur en helg..). For det kan nemlig sammenliknes med å være gress-enkemann… For av og til reiser jeg BORT,, på vei ut i cyber-space, blir litt revet bort litt,  i bloggosfæren…På reise..  Jeg har forklart noen venner ute i verden hvordan det er med blogg, og de kommenterer at det er som en EGEN VERDEN…Og det ER det!! Det er som å være på en egen planet.. Som bare VI kjenner 😉 Den har sine egne koder, sine egne regler, sin egen form.. For meg har det vært utrolig deilig å ta disse turene ut i rommet innimellom, sette meg i det ille romskipet mitt, og fare avgårde til de ulike målene på besøk. :Så takk til dere, så langt,  dere som jeg har blitt litt kjent med, det har vært en utrolig morsom og koselig reise  så langt 🙂 

så lander jeg romskipet mitt for noen timer 😉 trer ut og beveger meg litt i lufta og den virkelige verden 🙂

Skal du gjøre noe hyggelig denne lørdagen i på denne planetene eller planet Earth ?  😉

 

Skygger du meg…?

Neida, det er ikke snakk om noe “stalking”-problemer jeg har 😉 Ville bare vise dere hva byen og sola  i samareid kan få til. Jeg elsker å gå å titte på morsomme motiver rundt omkring, og det er ikke bare natur, vakre vann, snøkledte heier og knppskytende trær som kan lage fine bilder 😉 Hovedstaden har litt av hvert å by på hvis man leter litt..

Har det vært sol eller skygge hos deg i dag?

Stressfri sone…


Nå har jeg lagt ned krav om noen stressfrie soner man kan ta seg turen innom, for å få påfyll… Omtrent som en bensinstasjon.. bare at jeg skal ikke ha bensin da..  Det skulle være et sted, hvor alle vi som til tider girer oss opp litt for mye, kunne gå innom for dette påfyllet.. Det er mulig at de egentlig finnes bare at jeg ikke har oppdaget de ennå.. Mulig at det er hos homøopaten, eller hos coachen, psykologen, eller presten.. Hva vet jeg.. Men jeg ser for meg en mer konkret påfyllingsstasjon, hvor jeg kunne lade de batteriene som sitter i ryggmargen.. 😉

Stressfrie soner, høres deilig ut ikke sant? Så hva er det som forårsaker dette stresset da? Det kan vel være forskjellig fra person til person. For mye jobb, for mye barn, for mye mann, for mye hus.. Vel, hos meg er det noen få ting som stresser meg opp, ellers er jeg egentlig ganske rolig og sindig, og tar som regel livet med ro, fordi jeg trives meg det.. Jeg kan få ganske høye skuldre, og digre sommerfugeler i magen av skulle snakke i store forsamlinger… Selv om jeg er lærer, så betyr det i min hverdag å undervise døve elever i en gruppe på fra 3-6 elever. Tegnspråket krever på grunn av det visuelle,  små grupper. Jeg er i mitt ess når gruppene er små, kommer godt gjennom til elevene, og klarer  å se hver og en. Men foran større forsamlinger, får sommerfuglene ørnevinger nedi der, og skuldrene bestemmer seg for låse seg fullstendig fast.. Så disse stuasjonene holder jeg meg unna så mye som mulig.. Det hjelper ikke det spøtt at folk sier at det ikke er noe å grue seg til, at det sitter 40-50 stykker der… at jeg er god til det jeg skal snakke om osv. Det ER bare stressfylt inni hodet mitt, uansett hvor mange ganger jeg gjør det, uansett hvor flink jeg enn måtte være…

En annen ting som stresser meg opp er overfylte butikker, og da spesielt enormt lange køer i matbutikkene.. Og jeg må jo være noe senil eller kanskje bittelitt DUM også, fordi nå har jeg gjort den samme tabben i månedsvis inne på den Meny-butikken med de “fantastiske” selvbetjeningskassene.. Jeg suser inn dørene der, og skulle nok luktet lunta allerede ved inngangspartiet, for man får jo nesten ikke kommet seg INN. Jeg tenker at JEG trenger jo ikke noe handlevogn… skal jo bare ha bittelitt, kanskje bare TO ting.. Og utenfor matbutikken på det overfylte shoppingsenteret, står dessuten kun en LITEN gjeng med handlevogner,stuet inn i et hjørne, litt i mørket og nesten skammer seg.. låst fast.. skal ikke være lette å komme til.. Og JEG skal jo bare ha et par ting, så trenger dem ikke jeg…

 Så farer jeg innover i butikken, forbi disse handlekurvene også som regel for jeg skal jo bare ha et par ting jeg…

Men som sagt:  jeg må være mindre begavet slår det meg nesten hver dag, fordi jeg durer fram og tilbake i mellom hyllene der, kommer på stadig nye ting jeg trenger, det fyller seg opp… mer og mer.. armene blir lengre og lengre, til jeg til slutt ender i den LANGE køen ved siden av de beryktede selvbetjeningskassene, som ingen vil gå til.. Så står jeg der da.. Og i begynnelsen går det ikke så verst.. Jeg prøver ikke å stresse meg opp.. men armene bare siger og siger, og jeg kan ikke se en kurv i sikte.. og den stygge dunkåpa er KJEMPEVARM, og den blir bare varmere og varmere, men jeg får ikke tatt den av, fordi armene kjemper sin innbitte kamp med alle de blytunge varene… Jakka taper for å si det sånn, og må bare være på!!  Helt våt i håret og med armer på godt over 2 meter, sikkert, når jeg fram til  kassabetjeningen og smiler mitt aller vakreste smil, i det jeg drypper varene mine på plass på kassen.. Ja, dette stresser meg en smule.. Men som oftest føles det som at det ikke er noen mulighet til å snu, angre, gå å hente en vogn liksom.. Har du gått inn der, er du fanget på en måte 😉 Så når man neste dag er på plass igjen, skulle man tro man hadde lært, eller i det minste kjent smerten i armene etter gårsdagens tunge og evigvarende løft, og tatt en kurv…. Men NEIDA, like dum dagen derpå…

Jeg har noe av samme følelsen når jeg står på bussen og kjemper.. Hvis jeg er så heldig å ha kommet meg på bussen, for det er jo et stress i seg selv bare å komme seg PÅ disse bussene og trikkene, før de stikker fra en.. Hvis man ikke får nesa i klem i døra, men faktisk kommer seg PÅ, sånn i rush-tida, skal man ikke ha særlig klaus-problemer for å holde ut en 10 minutters busstur.. Med de eviglange armene fra butikken, STÅR jeg og prøver iherdig å ikke falle. Mangler jo armer å holde meg fast med.. De er opptatt med å holde posene.. og prøver jeg å sette de fra meg, er det INGEN gulvplass..NULL,niks.. Hun foran driver og kjemper på samme måten med sine ting, og har av den grunn albuen rett inn i ryggen på meg, og SÅ svinger bussen… Det hjelper altså ikke å ta trikken… Det er likedan der..

Disse tingene stresser meg litt, men vel hjemme på sofaen er alt glemt 😉

Hva blir du stresset av, eller får du litt for høye skuldre av?

Jeg gleder meg til…..

-mulig besøk hos venninne neste fredag, med restaurantmiddag,overnatting og hjem dagen etter

–  “My fair lady”- musicalen med søsteren min og mamma

– Koht-show med venninne på hennes bursdag, stor jentegjeng

– Konsert med en veldig flink Lady August og bandet- i løpet av våren.. 🙂

– Gå Galdhøpiggen 14. juni

-Trysil-rypa til høsten

Ellers er det mye annet spennende som skjer i sommerferien, men det er ikke fastsatt, så det blir JUKS å ta med nå 😉

 

Hva gleder du deg til? 🙂 

Motsetninger -livets krydder?

 

Ingenting i verden er bare svart eller hvitt sier vi… Er det nå så helt sikkert…? Livet har mange nyanser.. Som regnbuen, er livet fullt av farger, sier vi… Joda livet har mange farger, og de skifter i perioder.. Og  VI har mange ulike sider, og det gjør vel at vi kan sees på som et helt lite fargeskrin hver og en av oss. Og det skal vi ikke glemme.. Det er en viktig del av det å kunne se hverandre, ingen er enten BARE svart eller BARE hvit, og her snakker jeg i overført betydning og dette handler ikke om hudfarge eller noen sånt.. Nei, viktig dette med at man har mange sider, og at man har flere naynser enn folk ser etter bare et kort førsteinntrykk.. Men er det ikke sånn OGSÅ, at noen har litt mer av den ene eller den andre egenskapen? At noen er roligere og mer kontrollerte, der andre spretter hit og dit og er ganske så impulsive? At noen har et litt lysere sinn enn andre, på grunn av arv / gener og miljø, der andre er litt mer MØRKE av nettopp samme grunn? Er det ikke sånn at noen er utadvendte, kjempesosiale på grensen til det maniske, der andre trives best alene og i sitt eget selskap? Og at det er disse motsetningene som gjør at man trives sammen, blir venner eller kjærster også? At mosetninger ikke bare tiltrekkes hverandre, men kanskje også MÅ TIL noen ganger, for å få ting til å fungere..? Både på jobb og i privaten, både som venner og som partnere.

 Hva med dager som i dag, full av motsetninger.. Sola dukket opp, gradestokken krøp opp mot  pluss en liten stund.. Fuglene kvitret som GALE inni en busk, skulle minst tro de hadde fest inni der.. Det var ikke en forsiktig piping fra en enkelt spurv, men et helt lurveleven fra en gjeng på sikkert 10-15 stykker, som merket varmen og lyset! De trodde det var vår, helt garantert.. Og som et nydelig kor til disse skrikhalsene, var lyden av dryppende takrenner.. Og DET VAR VÅR noen korte timer, den deilige lyse delen av våren..


Først noen enkle skviik, som fanget interessen min, kvirrevirrevitt…


Og inni her var det full fart- 10-15 småspurv som holdt et “lurveleven” , som vi sier der jeg har vokst opp 😉

 

Men “den lille våren” som jeg opplevde, besto også i å bli KLISSVÅT… av biler som i ren glede og vårkåthet, sprutet meg ned med sørpe… De gasset på. De så jo at jeg trippet forsiktig i den stygge, og plutselig alt for varme dunkåpa mi, LANGT oppå fortauet, og så tok de sats… Durte på så spruten sto langt oppover både legger og lår, og den stygge dunjakka..  Og det gjaldt ikke bare den ene bilen, men nesten alle som kom forbi.. Men HVA hadde våren vært med BARE kvitrende fugler? Ikke sikkert jeg hadde hørt dem en gang, hvis jeg ikke også hadde fått meg en real sprut av sørpe nedover  kroppen.. Trenger vi kanskje det ene, for må merke gleden ved det andre?


Sildrende små bekker blir til.. lyden er deilig men ikke spruten… 😉
 

Og hva hadde vel avslapning på sofaen vært, hvis man ikke først var møkksliten? Veldig mange merker at kun sofasliting, eller sofa-avslapning om du vil, ikke gir helt den samme følelsen hvis det er ALT man gjør..

Hva hadde dagen vært uten natten? Eller sommeren og lyset- hva hadde den vært uten vinteren og mørket?Hadde vi da merket hvor lyst det var blitt,?  Kunne vi ledd høyt og hysterisk  til krampa nesten tar oss, hvis vi aldri hadde opplevd litt sorg og  tungsinn?

Alle vet vi at etter å ha spist en salt og god middag, gjerne vil ha noe søtt. Ville smaken av sjokoladen vært så himmelsk hvis vi fikke den til hvert måltid? 

Det er noe med disse motsetningene, nesten som kinesernes yin og yan: Man trenger det ene for å kjenne det andre, man trenger det fordi det gjør at det smaker mer av  livet. Som et krydder, får disse motsetningene fram en tydeligere” smak” i  livene våre.  Og i noen sammenhenger trenger man sukker sammen med salt.. Fordi to saltbøsser bare  slett ikke er sunt 😉

Har du mest tro på at like barn leker best? Eller at motsetninger er en nødvendighet? Tror du motsetninger krydrer livet? Eller liker du best EN smaik? 

Kom å få bursdagskake!!!

Ja, til deg og deg og deg… Nå er det tid for kake og kaffe. Det står klart her, bare å ta for seg.. Jeg var desverre litt sent hjemme i dag, og har ikke fått stelt i stand noe før..Om JEG har bursdag?? Neida, det er det Ewymarie som har, og hun blir 35 år i dag. Så hvis dere ikke har vært inne og gratulert henne i dag, så ta dere en tur 🙂 Ungjenta  bor utenlands, er utdannet førskolelærer, har mann og en sønn, og hennes store lidenskap er interiør. Hun liker å reise og er som meg veldig glad i Ken Follet sine bøker.

Jeg vil bare ønske deg en alle tiders kveld, på bursdagen din, Ewymarie, og beklager at kaken kom litt sent, håper den smaker godt likevel!! 🙂

GRATULERER SÅ MYE MED 35-ÅRS DAGEN!! 🙂

 

Bursdagklem fra Frodith <3

Tirsdag- ukas lengste mandag er over..

Vi har det sånn noen og enhver at mandager er den verste dagen som tenkes kan i løpet av en uke… Vel, hos meg er tirsdagen den verste mandagen av alle.. Men siden jeg liker å ha en positiv vinkling på ting, tenkte jeg at jeg skulle prøve å vinkle dette i den retning. Men siden jeg forstrakk en skrive-muskel, helt garantert,  på treningssenteret i går, så velger jeg å legge ut et “min-dag-i -bilder-“- innlegg.. Og som du vet er jeg jo litt redd dette nymotens duppeditt-hysteriet, så smartphone, megapixler og digitale underverker på kamerafronten ble ikke tatt i bruk for å forevige dagen… I tillegg er det forbudt med mobiler/smartphones både på skolen jeg jobber, og på treningssenteret der jeg “stadig” er ,så jeg har tatt i bruk det gode gammeldagse fotoapparatet, som ingen er redd når de ser meg tasse avgårde med..

 Så etter at dere var ferdig med deres” mandag-mårra-blues”, for to dager siden, så startet min” tirsdag-mårra-jippie” i går tidlig: 

Jeg våknet uthvilt og blid som en lerke, som jeg pleier i 6-tida. Utenfor vinduet skinte sola, og jeg gledet meg til å stå opp og dra til jobb.


Sulten som en ulv, var jeg kjempeglad for å se det velfylte kjøleskapet, som jeg hadde vært forutseende nok til å fylle opp mandag ettermiddag..


På t-banen er det alltid godt med plass så man får som regel sitte. Det er nemlig nesten bare meg som er ute og reiser med banen på denne tiden av døgnet.. Jeg slang meg ned på et av de myke gode setene, og nøt roen som er så deilig sånn på morgenen…


Tirsdagen min på jobb er kort og grei, jeg trenger knapt å undervise DEN DAGEN hvertfall…


I tillegg til VELDIG kort dag, har jeg vakt/inspeksjon ute før første time, og da er barna bare kjekke og greie. De bryr seg lite om at det har snødd, og det er jeg så glad for, fordi da slipper jeg å rive av meg noe kjeft..

 

(noen har kanskje sett bildet over før- men dagen i går var het lik, så viser det igjen) 

Da den korteste dagen EVER var ferdig, dro jeg blid og glad på treningssenteret. Der kunne jeg raskt konstantere at treningen betaler seg! Jeg har fått kjempegod kondis, og arm-musklene tar seg opp (eler ned…)

 

Lykkelig over den flotte framgangen, spant jeg hjemover og spiste deilig hjemmelaget middag, nyslakta sau, selvgrodde poteter og håndlaget saus..


Etter en så rolig og deilig dag, fant jeg på mye kreativt i de sene kveldstimene..

Da var den lange tirsdagen over, og det er bare en uke til neste gang…. Og for ikke at dere skal tro jeg har gått helt i hundene her, og tror at heretter skal jeg  ha fullt fokus på pinefulle tirsdager og andre grusomheter framover.. Neida, om bare noen dager har vi Fabulous Friday 🙂 Men den tar vi en annen gang.. Nå tar jeg foto-kameraet mitt og går…

Hvilken dag er den verste i dine øyne? Hvorfor det? Hvilken dag er den BESTE i dine øyne? Hvorfor det?

 

Skrive-transe?..

Det å skrive innlegg på bloggen, er faktisk en ganske god opplevelse.. Jeg har vel egentlig alltid vært glad i å lese, og å skrive. Etter et år på Romerike folkehøyskole, hvor planen var å starte karrieren som skuespiller, forsto jeg at det var nok andre der som hadde MER av det som skulle til i den retningen.. Mens jeg, jeg manglet liksom både drivet og talentet, kunne jeg se, etter det året der. Det var flere andre som kom inn på teaterhøyskolen, og utfører skuespilleryrket i dag, mens jeg altså la de planene på hylla… Men i flyten etter et år på en folkehøyskole med særdeles kreative folk, kunne jeg ikke legge alle kreative planer på hylla.. Og de fleste av oss som gikk der det året, satte oss vel litt i hodet, at kunne vi ikke bli skuespillere, fikk vi bli sangere, forfattere eller noe annet kreativt.. Sånn tenker man altså når man er 19 år… eller hvvertfall gjorde JEG det.. Man skal bare bli fortatter liksom… Vel, jeg gjorde et lite forsøk på det også jeg..Med selvtilliten på topp, satte jeg meg ned, og skrev dikt og noveller et helt år.. Mens jeg jobbet deltid på fritidsklubb, for å få penger til å bo i kollektiv, i stedet for hjemme hos mor.. For bo i kollektiv skulle man også, etter et år på folkehøyskole.. Så etter et år med lite mat, og hvor klesvasken faktisk skjedde for hånd i badekaret, prøvde jeg å sende inn novellene og diktene til forskjellige forlag.. Som dere vet er jeg ingen kjent forfatter i dag, så dere forstår lett hvordan det gikk med det manuset…

Fant vel gansek fort ut at jeg hadde jo andre gode sider, og at jeg slett ikke trengte å bli berømt 😉 Jeg kunne bare fortsette å være MEG, og utrette en hel masse flott og unikt likevel.

Under studiene til å bli lærer fant jeg igjen ut at jeg har en egen spesiell evne når jeg leser til eksamen. Jeg leser og leser, fra side til side, perm til perm, i pensumbøker. Bruker aldri notater, men leser ALLE bøkene fra perm til perm i stedet for. Og gjerne bare en måneds tid før eksamen. Og på eksamen kan jeg nærmest SE sidene for meg i hodet, og fortelle hva det står der. Kom nærmest i “transe” der jeg satt, og skrev og skrev svarene på oppgavene.. og det gikk ganske bra…fikk bra karakterer på eksamen. Og er i dag lærer.

Så hvordan er det med min kreative skriving i dag? Eller skriving generelt? Vel,jeg hadde skrevet lite generelt siden lærerhøyskolen, (og det er 20 år siden, minst…. ), da jeg startet bloggen i høst. Og hva oppdager jeg? Jo, jeg skriver fremdeles på samme måten, når jeg setter meg ned.. Eller kanskje enda lettere enn jeg gjorde som 20-åring.  Når jeg skriver innlegg, har jeg som regel en ide jeg har gått og tenkt litt på, kanskje skrevet ned ETT ord, temaet, på mobilen min.  Kanskje går jeg og spinner litt, ubevisst, rundt temaet.. Hvertfall er det sånn at når jeg først får satt meg ned, går det lett som en lek.. NOEN små vaner har jeg. Jeg skriver etter middag som regel. Setter meg til med cola zero eller blå iste, litt mørk sjokolade på en skål, og riktig gleder meg. Laptopen opp på laptop-puta, og så bare durer jeg i vei. Det er som om jeg nesten er i en slags transe igjen… Jeg skriver ned alt på direkten, har nærmest ikke tid til å se hva jeg skriver, bildene hopper og danser foran meg, ordene bare spruter gjennom hjernen og ut i fingrene,og VIPS så sitter de på papiret. Jeg retter ikke på noenting etterpå… kanskje bare noen skrivefeil.. Så setter jeg meg til med tegningene, og det er bare kjempemoro også, noen ganger ser jeg DE bildene for meg når jeg skriver også. Hvordan tegningene må bli.. Jeg koser fletta av meg, med denne kreative skrivingen jeg. Og det kommer egentlig fremdeles poppende ned temaer og rare ideer til utforming, når jeg minst venter det 🙂 

  Hvordan gjør du når du skriver blogginnlegg, har du noen vaner? Eller hvis du ikke har blogg, når du skriver andre ting med litt lengde?

Automat-regime i molbo–land..

Visste dere at automatene er kommet for å ta over Norge? Akkurat som jeg spådde da jeg hadde maskinskriving i 8. klasse på ungdomsskolen.. Jeg var MOT datamaskiner, og var overbevist om at de kom til å erstatte mennesker i alle yrker. Farlig, farlig.. Maskinene er farlige, og de kommer til å ta over Norge… Eller? 

Jeg har nå overvært to kategorier duste-Norge, som får meg til å få litt pipe-stemme.. Dette er ikke sinne, bare et voldsomt engasjement.. Når jeg begynner å pipe sånn.. For jeg synes det er nesten like teit dette med automater overalt, og selvbetjening på hvert hjørne, som jeg synes det er med stupe-reality-programmer..Jeg har hvertfall ikke så stor tro på at maskinene og automatene skal TA OVER lenger..

Først ut i køen over teite automat-forsøk er matbutikkene.. Mange matbutikker har innført selvbetjeningsautomater, altså selvbetjenings-kasser. Man skal gå dit og få unna betalingen også selv, etter man har gjort alt det andre på egenhånd.. Handlet, svettet, trillet og bært til kassen.. Vel framme, skal du jaggu meg ordne alt med betalingen selv også.. Dette er sikkert for å gjøre hele affæren mer økonomisk, for butikkene altså… Færre kassa-ansatte sparer butikken for mange lønninger. Så nå har de en haug med sånne selvbetjenings-kasser i enkelte butikker. Men butikkene glemmer helt tydelig at FOLK er FOLK, og folk liker faktisk ikke sånne automater så godt. Veldig mange fordi de er gamle, og liker å få en samtale med NOEN i løpet av dagen, det være seg kassadamen, eller en annen som jobber i butikken de skal besøke. Andre skyr sånn automatiske greier, fordi de har litt DINGSE-skrekk, og alt som må LÆRES først av trykking, piping, feiling, studering osv er litt skummelt…. DE eller VI stiller oss likevel i de kassa-køene hvor det sitter FOLK bak kassa. Hvor man kan spørre om ting, betale med penger eller kort  og få igjen penger i hånda, med et smil eller et grynt.. Så nå står vi der da, i denne Meny-butikken jeg stadig besøker, 4-5 stappfulle milelange køer foran de kassene hvor det er folk, og INGEN som vil i de menneske-løse kassene, hvor man skal gjøre alt selv.. Løsningen? Hva har de så gjort med dette i butikken? Jo, nå står det 3-4 mennesker/betjening ved siden av av disse selvbetjeningskassene og ROPER på folk: “LEDIG kasse!!!”, og så lusker kanskje en og anne modig sjel, slukøret bort til disse tvangs-kassene, og så står disse betjeningsfolkene der og hjelper dem… HELE DAGEN… Så hvor ble det av det økonomiske med dette systemet? Betjeningen m jo stå der for å veilede HELE DAGEN, uansett..Hvorfor kan ikke heller disse stakkars ansatte få noen stoler å sitte på og komme seg bak allminnelige kasser igjen. Det er nemlig ikke noe økonomisk og ikke noen hyggelig!!! Skjønner dere det!!! (høy pipe-stemme!) 

 

Nummer 2 i molbo-avdelingen er NSB.  NSB har innført nytt regime. Automater på hvert hjørne, og alle skal helst bruke disse til enhver tid. Nå har de også funnet ut noe annet lurt. Hvis du er på toget allerede, og ikke har rukket å kjøpe billett, kan du kjøpe billett på toget. Med 40 kr i gebyr, fordi du må kjøpe PÅ toget. Fram til 1. februar har det vært sånn at hvis du har månedskort, så skal du få lov å kjøpe tilleggsbillett på toget gebyrfritt… Fordi det er på en måte bare en slags overgangsbillet, om du skal ut av byen.. Det nyeste nå er da at nå har jeg, som har månedskort innen byens grense, ikke mulighet i det hele tatt til å kjøpe tilleggsbillett på toget. Vel, vel.. Blid og fornøyd tenkte jeg i går at jeg skal ØVE litt da, og kjøpe billett i skranken på Oslo S. Men tror du det var mulig da?? Neida, jeg får ikke lov å kjøpe DER HELLER!! Folk med månedskort i Oslo, er blitt en egen gjeng liksom, som BARE får lov til å kjøpe tilleggsbillett på de ekle automatene.. Hva har de i skrankene på Oslo S tenkt å foreta seg? Bare selge enkeltbilletter og månedskort? Og de PÅ TOGET skal fremdeles selge billetter de også, men bare SLEMME-billetter??  (HELT i fistel her nå :-D)  Og igjen så har du disse automatene da, ved hvert hjørne av Oslo s. De skal være økonomisk lure, helt sikkert… Men forløpig er de like TEITE på NSB,som i matbutikkene.. Det står NSB-ansatte, overalt, for å veilede stakkarene som skal bruke dem, fordi det er ikke bare EN knapp å trykke på, men en haug forskjellige valg.. Og det er ikke lett for verken gamle pensjonister, eller for MEG!! 


Så hvordan er det med deg? Sliter du med de ekle maskinene og automatene?