Man kan tenke seg i litt overført betydning: Hvilke “sider” man velger å vise av seg selv til folk. Altså: man oppfører seg kanskje litt forskjellige utifra ulike sammenhenger…..Man viser et “ansikt” som passer med situasjonen… Man oppfører seg som det forentes utifra sted, tid og sammenheng…
Men vi har også mange ansikter sånn rent bokstavelig ;-D
Nå i disse “selfie -tider” er det jo mye fokus på dette ANSIKTET da… Hvordan man ser ut DEN dagen i forhold til DEN dagen osv… Akkurat som DET skulle være så himla forskjellig…. Spesielt når vi nå har lært at ALLE selfieer, eller ansiktsbilder blir best..om man tar de litt ovenifra… Så vi har jo alle fått et noenlunde LIKT utseende etterhvert… Store øyne, glatt hud (hvertfall litt) og smale ansikter….For det får man når ansiktet vendes oppover, tyngderkraften spiller inn, og drar huden ned så den sletter rynkene… (nesten….)
Og ingen vil vel vise seg fra sin verste side, eller hva…? Men nå er jeg ikke så redd for det, så her er den grusomme sannheten… For faktisk er DETTE også meg:
Dette er når man er snart 50 år og tyngdekraften har begynt å virke alle veier….. og da må man faktisk begynne å passe seg for hvor huden blir av ;-D (bildet tatt med ansiktet nedover mot bakken…)
Blir man avfotografert fra de rette vinkler…kan man ta seg riktig så godt ut i sosiale medier…
Men er man uoppmerksom et sekund, kan man lett bli et offer for noen med onde foto-fingre…Og det kan man komme til angre bittert på senere…
Det beste er nok å bare være seg selv, ikke være så nøye på det, for tross alt har jeg mange forskjellige ansikter…og alle er meg ..
Ja, det er det mange som har sagt til meg her på blogg… “Du må ta bilder av himmelen, Frodith!”
Jada…det kan de si det…. som bor “mellom bakkar og berg -utmed havet”.. 😉
Der…hvor alt ser vilt og vakkert ut…og hvor himmelen er som paradis når sola har bestemt seg for å legge seg…
Nei…
Det er liksom ikke helt det samme med himmelen her inne i byen liksom.. Hverken om morgenen eller om kvelden…
Som regel er det et hus i veien….eller en trikkekabel….eller en en diger, svær kran… Og noen ganger FINNER jeg nesten ikke himmelen faktisk…kun en liten flik….
Så dette var hva JEG fikk i går morges, festet til film-“rullen” 😉
Det er hva hun er for meg.. Hun treffer rett på noe, der inne… Noe jeg kjenner meg igjen i … Melodiene…stemmen, den varsomme framtreden… det bare passer meg 🙂
Jeg er ikke sånn som liker å tenke verken for mye framover, ELLER for mye bakover… Jeg liker å prøve å fokusere på NÅ. Angrer sjelden på ting jeg har gjort, og gidder ikke å bekymre meg for MYE om framtiden…Bortkastet tid… I tillegg, er det alle NÅ-ene som er livet, og det har jeg skjønt og lever mest mulig deretter.
MEN….på ETT punkt må jeg tenke litt forover…Være litt forberedt… For hvis julekalenderen starter her på bloggen, og jeg IKKE er klar med kalender gaver…DA er det en Frodith med ALT for høye skuldre som starter opp…Og da blir ikke noe moro verken for deg eller meg…
Så jeg så klart forberedt når det gjelder kalender-gaver i desember…Det er bare rebuser, fjas og dill som ikke kan forberedes…Der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt…Der er det rotter og høner som har ansvaret og jeg bare henger med så godt jeg kan…
Men altså kalendergavene.. Her er NOEN av det slaget som likner kalendergavene…Nylig heklet ferdig 🙂
Forfra (blå med turkis)
Og fra siden samme lua………..
Og siden du skjønner hvordan de ser ut fra siden nå….så kommer resten bare forfra…
Turkis med blå kant..
Svart med rosa kant…
Rosa med svart kant…
Svart med turkis kant…
Turkis med svart kant…
Og den fargeglade…
Noen av de som blir kalendergaver får nok knytebånd eller pynt også ..
Ja, du tenker kanskje jeg har begynt å “røre” litt nå…på gammel-kjerring-vis?? At jeg blander sammen….Det heter da “svunnen tid” liksom…og ikke svunnen postmann?? Og siden jeg har vært litt i hjørnet som “ho med hårrullene” og gammel-dame-faktene…så har jeg begynt å “røre” litt også? Men neida…
For det finnes nemlig svunne postmenn også… Mulig du lurer: “Hva er det med henne og de postmennene egentlig? Hun etterlyser og hyller disse postmennen alt ettersom , og får da stadig pakker….?” Og…jada, jeg har vært ganske så heldig i det siste, og fått både gaver og hyggelige brev…både herfra og derfra.. Men det er all den tida INNIMELLOM da… Da er det faktisk spindelvev på postkassen min…
Kommer postkassene og postmennene til å dø ut….? 😉 For ikke en gang regninger finner veien til kassen min mer… De kommer nemlig nå som mail, og e-fakturaer og alskens nymotens greier…
Nei… det var andre tider da jeg vokste opp ute på landet… Den gangen jeg var liten Frodith med fletter og gul kjole…Den gangen postmannen het Arve… og var av bestefar-typen…Han kom kjørende i sin lille Fiat, som sikkert egentlig var hans egen bil…Han var grå i håret, hadde postmann-uniform som nesten liknet en militær-uniform….Og så man nøye etter så kan det nok hende han hadde noen medaljer til og med… Hvertfall burde han hatt det… For han kom i snø, sludd, sol og regn….med den lille postmann-bilen sin…
Og han var høydepunktet på dagen for oss ungene i gata… Han hadde varme gode hender, som vi ungene sloss om å få holde i …fra bildøren og bort til postkassene… Han leverte regninger, brev fra brevvenner, pakker fra Ellos eller Sparkjøp, Og da vi ble ungdommer og reiste på interrail, og ville tulle med postmann å se om han fant riktig postkasse, så skrev vi kun: “Til Mamma og Pappa” ,på kortene.. Vi skrev vei-adressen men ikke noe husnummer, og han fant ALLTID fram….for han kjente avsenderne og skriften vår…
Det var tider det!!… Det var postmann det!!…
Kan ikke sammenliknes med han jyplingen av en postmann som jeg til stadighet må etterlyse her på bloggen…
Her er et par smakebiter fra en gruppe jeg likte da jeg var i 20-årene. The Stranglers. Noe å kose seg med til kvelden kanskje …? For meg er det hvertfall det 🙂
Ja….det som jeg så finurlig har spøkt med nå i et års tid…om at jeg er i ferd med “å gro hårruller”…ser ut til å ha blitt en forbannelse… Det startet som en spøk, men jeg tror jammen jeg er i ferd med å BLI “henne med hårrullene”
Du som har kjent meg en stund, vet jo at jeg har flyttet nylig…Og at jeg rett som det var “spratt” hårruller i den gamle leiligheten. Med en ungsau i leiligheten over, som spilte musikk hver natt og hele dagen i tillegg… så var det ikke fritt for at “gamlemor” dukket opp både titt og ofte i leiligheten under…
Jeg var titt og ofte på vei opp trappa, mens det klødde i krøllene… en skikkelig “tante Pose” på ferde… Men så flyttet vi og her i huset er alt såre vel.
Men nå har jeg tatt meg i….oftere og oftere egentlig….å snurpe munn bittelitt og kjenne det klø i hårrullene…. når det er ting som blir litt for “moderne” eller etter mitt syn “unødvendig” …. Har jeg begynt å BLI henne med hårrullene?….På fulltid liksom?.. Hrmf!!…
I dag tidlig suste jeg nemlig forbi “Starbucks” på vei til jobb…Og som enhver UNGFOLE, (som jeg i noen øyeblikk tror at jeg er) må jeg så klart ha medbrakt kaffe på t-banen. Gjerne en Latte da…. Men det tar ikke lang tid før den unge folen er blitt et gammelt ØK….
For i det jeg bestiller ser at jeg er den ENESTE i hele kafeen, og i MILS omkrets, som skal ha kaffe. Da kan jeg ikke OVERHODE forstå at de må skrive navnet mitt på koppen!!! De må da klare å holde orden på EN kopp, uten å skrive navnet på den… Jeg SKJØNNER at det skal være så HOT, og IN og alt det der…Men for meg blir det litt komisk….Og da slapp det en “padde” ut av kjeften på meg (selv om jeg smilte)….Ja en slik SUR en som kommer ut av kjeften på damer med hårruller:
“Ja….dere MÅ ha navnet ja…. Selv om det BARE er meg her!!”…
Gutten mulmlet litt i skjegg-fjonene og begynte på den vanskelige oppgaven….
Så sto jeg der da….mukkens alene…. rett foran ansiktet på han og ventet…til han var ferdig med å lage latten, og kunne rope opp navnet mitt… Og så tuslet jeg ut derfra med navnet mitt på koppen…
Så spørsmålet er om de hårrullene har fått LITT for stor plass, på innsiden av skallen? 😉
