“Lykckliga gatan” var egentlig en sang av Anna-Lena Løfgren. Hennes tekst handler jo om de DEN handler om. Men jeg synes begrepet er så godt i seg selv.
Gaten eller veien er liksom livet da, i mine øyne. Veien vi går, fra start til slutt. Vi går som vi ønsker, rett fram, med små avstikkere, eller fram og tilbake om vi må.
Hvordan blir det så en lykkelig gate, en lykkelig vei?
Vel… Det vil alltid være noen humper i veien. Man må hoppe over de, gå rundt eller egenhendig bruke litt kraft å spa de vekk. Det er ingen som kommer å fjerner humpene, legger ut røde løpere eller bærer deg over hindringene. Det er mye eget arbeid. Noen av de beste vennene går sammen med deg, hjelper deg over, rundt eller bærer spaden en liten stund, men det er du selv som må gjøre jobben.
Med god egeninnsats kjennes veien lettere og lettere. Man vet hvordan man gjør hvis det dukker opp nye humper og hindringer. Derfor blir de sjeldnere og mindre. Man legger ikke så godt merke til dem lenger. Man legger kun merke til de dansende prestekragene i grøftekanten, småfuglene som leker sisten i vårgrønne trær, solen som smiler ertende bak rampete skyer. Sånn blir det en lykkelig vei.
Og når det blir vår og sommer, så er det nok en jakt som settes i gang: Stolpejakten!! Og nå er jeg i gang med den. Fra i dag! Siden hodet ikke har vært så verst et par dager er det fint å komme seg litt ut. Jegeren i meg har våknet! Gleder meg!
Skal møte Mammaen til Lille Supermann, og så er det i gang med å fange stolper. De er ganske uspiselige, men det skulle ikke forundre meg om vi får til en liten lunsj oppi all snikingen og jaktingen 😀
I vinter heklet jeg meg en “nyttårs-tunika”, med sparkende fargeområder, nesten som fyrverkeri. Tenkte det ikke var noe poeng å lage lue til. Jeg har ikke brukt denne svarte tunikaen så mye. Den har liksom bare hengt der og virket litt trist.. Kanskje den “savnet” noe…?
I vår heklet jeg meg en gul lue. Fant ut at jeg trengte flere luer pga dette med hodet og operasjonen. Måtte ha flere hodeplagg å veksle mellom. Jeg laget ikke noen tunika til den i gult fordi jeg tenkte at jeg hadde så mange tunikaer akkurat da… Jeg har ikke brukt den gule luen SÅ mye. Den har liksom bare ligget der mye, og virket litt som den ikke var helt “med”.. Kanskje den “savnet” noe…?
I dag “fant de hverandre”! Det var et litt tilfeldig møte, men plutselig var det helt KLART at det skulle være de to. Sammen. Kjærlighet ved første møte 😀 Svart tunika og gul lue. Det nye paret 😉
“Gode venner er engler som løfter oss opp igjen når våre vinger har glemt hvordan det er å fly.” (Sitat: Nils Bredesen)
Dette sitatet fant jeg i dag, og likte det så godt at jeg ville dele det med dere 🙂 Innimellom kan vi jo alle glemme litt hvordan det er å fly. Man flakser og flakser en liten stund, men stuper så plutselig pladask i bakken. Og der kan man bli liggende. Vingene er som klistret til kroppen, og vi har ikke nubbsjans. Man ser seg kanskje litt fortvilet rundt, prøver igjen…men det er som om hjernen har glemt hvordan det gjøres.
Og så er de der… englene.. De aller beste vennene. Og løfter deg opp. Vi kan alle trenge noen engler rundt oss. Vi kan alle trenge noen innimellom, som viser oss hvordan man gjør denne flyvingen.
Hvis du bryr deg om noen: familie, venner, kjæreste så må det UT. Følelsen i seg selv er god den. For en selv. Og MÅ vel strengt tatt ikke ut. Men tenk hvor viktig det er for de du føler dette for, at de får vite det!
Dette vil alltid være et mål for meg:
Bli enda flinkere til å si til folk det jeg tenker av hyggelige ting om dem. Enten med lyd, eller med tegn..Det er viktig å gjøre det før det er for sent 🙂
Er du flink til å si de gode ordene? Utafor hodet ditt?
Det kommer alltid nye spirer og blomster, etter avblomstring. Det kommer alltid en ny vår etter vinter. Det kommer alltid lys etter mørke.
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen:
Jeg har en ny vår nå. Jada… Jeg vet det er sommer.. Men for MEG føles det som at lyset, våren og blomstene kommer nå. Det føles som etter en lang mørk natt, hvor man i den lille åpningen i gardinen ser solen danse lystig på vei opp over hustakene. Det føles som en liten oppvåkning. Jeg kjenner på gleden jeg har inni meg akkurat NÅ. Jeg kjenner på alt det fine som ligger foran meg.
Her er fine ting å glede seg til:
Skal møte mammaen til Lille Supermann snart
Skal besøke jobben igjen i morgen
Skal til frisøren å prøve få litt orden på sveisen på lørdag
Jeg skal kanskje møte niesen min og babyen hennes igjen snart
Dagens snutelufting har vært både i urskog og i mer urbane strøk. Møtte søsters på Oslo s, og så gikk vi gjennom Grønland, Galgeberg og opp Svartdalsparken. I Svartdalsparken renner Alnaelva, som er Oslo sin lengste elv. Parken eller skogen er urskog. Det betyr at den må klare seg på “egenhånd”. Urørt skog. Hvis det faller ned grener, trær velter, så skal de bare få ligge der. Ingen kommer og ordner, rydder, skjærer etc.
Det ser derfor veldig frodig ut 🙂
Planen var en matbit på en benk, hadde med niste. Det var skikkelig deilig. Knekkebrød og egg. Vi tenkte å ta kaffen på Kruttverket kafe, men der var det stengt. Pinse…
Nede i byen igjen gikk vi forbi en retro-butikk kalt: Tanta til Beate 😀 Vet ikke om du husker Lillebjørn Nilsen sin sang med samme navn? Artig!
Vi tok kaffen på Stockfleth i stedet for da. Måtte jo ha kaffe etter endt tur. ca 7 km i dag også. Fornøyd med daglige turer.
Og plutselig var jeg hjemme igjen. En veldig god søndag-mandag 😉
Jeg har en enge kategori på bloggen min som heter “Alle gode ting er 3”, bare se i kategoriene over her, så vil du finne mange forskjellige av denne varianten. Det er noe med å samle sammen i innlegg saker og ting mang GJØR eller HAR eller LIKER eller….ja du skjønner greia?
Her kommer noen samlinger som jeg ikke har vært gjennom i kategorien før:
Jeg har en enge kategori på bloggen min som heter “Alle gode ting er 3”, bare se i kategoriene over her, så vil du finne mange forskjellige av denne varianten. Det er noe med å samle sammen i innlegg saker og ting mang GJØR eller HAR eller LIKER eller….ja du skjønner greia?
Her kommer noen samlinger som jeg ikke har vært gjennom i kategorien før:
Jeg elsker “føljetonger”. Når man bestemmer seg å følge med på ting, og se om man ser en fortsettelse. Som jakten min på de små mennene. Plutselig finner man en ny. En til i serien.
Jeg vet ikke om du husker at jeg ruslet langs Akerselva en dag, og kom i prat med en dame om noen ugleskulpturer skåret ut i et tre. Hun fortalte en historie om at det først hadde vært EN, og neste gang hun kom, som var den dagen jeg var der, så var det plutselig kommet TO. Hun fortalte meg at hun var rimelig sikker på at det kom en tredje, fordi det liksom sto “klar” en avskåret gren til en tredje.
Og som i en god føljetong: I dag da jeg gikk forbi der var det skåret ut en tredje. Jippie!
