Det er vel HELT sikkert at jeg er dyrenes beste venn, Dr Frodith Dyregod… Du tviler vel ikke på det? Kanskje husker du innlegget mitt, der jeg beskrev hvordan min venninne og jeg reddet en gjenglemt due i et helge-stengt opp-pussingsbygg, ved å ringe politiet?.. Hvis ikke kan du jo lese det HER.
Som dyrenes beste venn, stiller jeg av og til spørsmålet ti meg selv og til DEG i enkelte innlegg, om HVOR STORT et dyr må være for at du skal bry deg om det… Er det en innestengt fugl? Eller er den for ubetydelig? Hadde det vært VERRE med en katt? Er det for mange duer, og vi kan fint unnvære en eller to ved å la de tørste i hjel i en bygning, stengt inne, og kjempende mot vinduet for å komme ut? Det er LITT humor i den historien, fordi politimennene var så fryktelig flaue da de kom for å hjelpe oss å slippe den ut, og folk har GAPSKRATTET av meg og min venninne etterpå.. Og jeg ser humoren i historien… men jeg ER litt alvorlig også… Og i dag kom noen slike rare tanker opp i hodet mitt igjen..Helt plutselig…
Rart egentlig hvor mye tanker man får av å gå sånn bak en gressklipper. Jeg var på landet i går, hos min mor, og gressklipperen hadde fått altfor lenge fri fra meg, så nå var det ingen bønn.. Jeg er allergisk for gresspollen, men av en eller annen grunn er det jeg som er blitt SJEFEN for gressklipping der ute i barndomshjemmet mitt :-D.
Så der gikk jeg da, i går… Bak gressklipperen.. mens svettet haglet.. Det klødde litt på leggen… eller etterhvert så klødde det ikke bare LITT men noe aldelses forferdelig… Og jeg klarte ikke bestemme meg for om det var gresset som kilte og klødde noe så infernalsk på legger, lår og ryggen… eller om det var den hersens kleggen… Og klegg kan man drepe? Eller kan man det? Vel, i min verden kan man det altså.. Er det slem med meg, uten at jeg har gjort de noe som helst galt… da fortjener de en på tygga… og i verste fall må de bøte med livet… så jeg klasket i vei… Men det jeg gikk der og tenkte på, var disse tykke, fine humlene som surret så fint i kløveren som skulle klippes.. Jeg kommer stadig oppi sånne små-dillemmaer… SKAL JEG, KAN JEG eller VIL JEG kjøre over humlen med gressklipperen? Man kan jo ikke slå av gressklipperen, gå foran den å JAGE VEKK humlene liksom… Eller KAN man det? Er det riktig å kjøre i vei i full fart, knase gjennom et hav av humler og ikke se seg tilbake? I håp om at de klarte seg.. Og slippe å se et eventuelt blodbad, en massakre etter alle de døde humlene som ligger igjen i den klippede kløveren.. Som regel er nok de fleste humlene forsvunnet når jeg har nådd fram.. Men bare at jeg går sånn og TENKER på det… Hm… Rart i grunn… 😉
Det lyste derimot ikke mye Dr Dyregod av meg, da jeg hørte historien mamma fortalte meg om skjærene der ute.. Hun har et lite bed, på størrelse med et bittelite blomsterbed, hvor det har kommet opp noen markjordbær.. Hun hadde i flere dager gått og tittet i bedet, og hadde flere ganger kunnet plukke seg en håndfull…. En dag sto hun opp tidlig, hadde ligget lelge og gledet seg… til å stå opp, sette på kaffen, ta på skoene, ta med en liten kopp og hente seg en god frokost-munnfull med jordbær, direkte fra egen hage.. Det er liksom litt spesielt for henne nå om sommeren..Hun rundet hjørnet ved garasjen, og der i skjul, står bedet HELT tomt… Helt plutselig, uten forvarsel, var det aldeles tomt som i INGEN jordbær igjen!! Til og med karten var fjernet… som det skulle vært helt støvesuget der.. Og der, midt i bedet, sto synderen, skjæra, med et fårete smil….. Og det ble NULL markjordbær på mamma…
Og det var dette jeg tenkte på da jeg rundet hjørnet med gressklipperen i dag… Hvis den rakkern hadde sittet der da, med sitt fårete smil, og jordbær-flekker rundt munnen.. da tror jeg jammen jeg hadde kjørt over han.. Uten å nøle en gang… Eller hadde jeg det…?
Sliter du med å forholde deg til dyrene i hagen? 😉
