Nesa i sky, halvåpen munn, gule tenner, sneipen i munnviken, lang, hengende lugg som slett ikke skjulte det hånlige blikket
Lett å lese de iskalde beskjedene i de brevanns-blå øynene:
“Pingle! Tåler ingenting! Tareisammen!”
Hun skuttet seg Slo øynene i bakken Kjente hårene i nakken reiste seg
Kjentes som det kom frostrøyk ut av gapet hans
Visste ikke hvordan hun skulle ta det Prøvde seg med en liten latter Satte øynene i han, selv om hun skalv på innsiden, og sa:
“Klapp igjen det gule gapet ditt”
Da forsvant han Og på bakken der han hadde vært, sto en bukett med hestehov….
(Dette diktet/teksten skrev jeg for ca et år siden etter å ha fått inspirasjon av bildet hos bloggeren Utifriluft! Jeg ba senere om å få bilder fra flere bloggere og lesere, som jeg kunne skrive dikt eller småtekster til. Tenker å poste noen av disse tekstene i dag. Jeg ønsker meg egentlig flere bilder fra leserne, som jeg kan skrive tekster til 🙂 Så har du, så bare send på mailen min [email protected] Jeg synes det er veldig gøy med sånn samarbeid 🙂 )
Ja, det skal jeg gladelig innrømme… Det å foreta bading i romjula gjør jeg IKKE fordi det er så innmari deilig! Hvis det ikke hadde fantes sosiale medier, hvor jeg kan dokumentere, skryte, tøffe meg litt, så hadde jeg aldri verden gjort det! 😀 Eller for å si det sånn, hvis man faktisk har klart å gjennomføre et bad i desember, så MÅ man jo skryte til noen! På en eller annen måte! Jo JEG må i alle fall..
Jeg badet i april, påsken, for et par år siden. Skrøt vilt og uhemmet da også.
Søsteren min spør titt og ofte om ikke jeg skal være med på isbad og badstue sammen med henne. Hun er et skikkelig badedyr! He-he… Jeg har sagt NEI, hver gang. Ikke er jeg spesielt glad i å sitte i badstue. FOR varmt! Ikke er jeg spesielt glad i å bade i sjøen i desember. FOR kaldt! Men så bestemte jeg meg for å bli med da. Gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre. Se om jeg kunne klare å like det…
Var nok litt betenkt på toget til Kolbotn… Badstuen ligger på Hvervenbukta, i Nordre Follo kommune, og søsters hentet meg på toget. Jeg var full-lastet med flere håndklær, ullsokker (som om det skulle hjelpe), lue, varme klær til etterpå, drikkeflaske osv..
Angret litt da jeg vi kom fram og så hvor mange grader det var i vannet… 4, 4!
Men det var jo desto varmere i badstua, så det veide jo opp litt. Den kombinasjonen med FOR kaldt og FOR varmt, ble til sammen egentlig ikke så verst.
Søsters hadde med nisseluer, så nå er det “årlige julebadet” liksom gjort. Første gang for meg da. Men det blir vel en tradisjon 😀
Det å komme seg helt ut hit du ser var skikkelig VONDT! Det er så kaldt på leggene at det er helt pyton. ISER, vondt! Det hjelper overhode ikke med ullsokker, men greie å gå med uansett. Jeg LØP ut hit, for å få kommet såpass langt at jeg kunne sette meg ned. “NÅ HAR JEG BADET” skrek jeg, og løp opp igjen. For i min definisjon har jeg badet, selv om jeg ikke har tatt et eneste svømmetak.
Tidlig oppe, været er overskyet, og omtrent 5 grader ute, føles som 1 står det (hva nå det betyr…) Trenger vel ikke si stort mer? Bildet taler for seg selv. Eller hva?
Utafor døra venter fuglene, hutrende og isflakene på vannet er klare for å vike plass for noen andre 🥴
Jeg er en enkel sjel. Heldigvis! Jeg er glad jeg er såpass lett å glede, for det gjør at jeg på rimelig gråe dager, både inni og utafor “skallen” kan finne stor glede og ting som gjør meg utrolig glad. Ja…kanskje til og med lykkelig.
Som å finne fine foto-motiver. Foto er en veldig fin hobby å ha. Man kommer seg ut. Og det er veldig, veldig spennende å jakte rundt etter fine fotomotiver. Når jeg i dag fant ut hvor fantastisk gøy det var med all tåken som “motiv”, så ble jeg ellevill faktisk. Alt som kom gående så jo helt annerledes ut enn til vanlig. Det ble nesten som skyggefotogravering eller silhuett-fotografering. Skikkelig moro!! Dette skal jeg gjøre mer! 😀
Det finnes vel knapt noe bedre enn å gå tur med en av de du er mest glad i. Ha de gode samtalene samtidig som man får frisk luft og litt trim. Når det samtidig kan kombineres med å få litt kulturell input som i Ekebergparken, så er det nærmest en perfekt dag for meg 🙂 Kafe-besøk der oppe ble det også.
Og ikke bare fikk jeg se andre som hadde vært kreativ og laget kunst.Som nevnt tidligere i dag, HER, så var det meldt tåke i dag. Og det var jo perfekt, siden Utifriluft har helgeutfordring med tema TÅKE, og jeg hadde ikke BARE lyst på arkivbilder. Og FOR et tåkehav der oppe i parken!! Så mange flotte motiver som sto linet opp i tåkehavet. Så da fikk JEG laget litt kunst også. Men det får du se senere, i et eget innlegg.
Sånn rent fysisk kan tåke minne om en grøt. Noe som omslutter deg, og gjør verden uklar og konturløs. Det er liksom bare deg selv og tåken. Tåke er vel ofte også brukt om mentale tilstander. Det er helt tåkete, husker ingenting, ammetåke osv. Man kan føle seg på samme måte: omsluttet av noe som gjør at tankene blir uklare.
MEN… den fysiske tåken omgjort til bilder har noen ganger gitt meg de klareste tanker. Tenk det du!! Tåke som gir klarhet..
Det betyr at jeg har fått mange tanker, kreative tanker, av disse tåkebildene. Jeg har skrevet noveller, eller småtekster, med utgangspunkt i tåke-bilder. Tåken har altså lettet på innsiden av skallen 😉 Du finner teksten HER, som ble laget ut fra dette bildet.
Nå skal jeg ut på tur om ikke så lenge. Og bare så det er sagt: “Det er meldt tåkevær”.
“Jo bedre vi trives med oss selv, desto sjeldnere trenger vi å tråkke ned andre for å føle oss på høyden” (Sitat: Odetta Holmes)
Kunne ikke sagt det bedre selv! Men jeg kan jo prøve…? He-he.. Jeg mener, sånn som jeg oppfatter det er det ofte folk som sliter med selvtilliten og selvfølelsen som skriker høyest og virker mest skråsikre på at de har rett. Sånn jeg oppfatter det så er det sånn at hvis man har en trygghet i seg selv, vet hvem man er, liker den man er, så trenger man ikke lage så mye STYR, skrike så høyt og prøve å overbevise andre om at man selv sitter med “fasiten”.
Hvis man er trygg i seg selv, så trenger man nemlig ikke denne “tråkkinga” for å føle seg på høyden. Man har god nok oversikt der man ER 🙂
Når et nytt år ligger foran oss… Eller for så vidt, et gammelt ligger bak oss, så begynner de fleste med en slags oppsummering av feil og mangler man har hatt i året som har godt, OG hvordan man liksom nå skal ta fatt på dem og endre hele sitt liv 😀 Nei.. kanskje ikke SÅ drastisk, men mange tenker på en ny begynnelse.
Jeg har jo skrevet om nye begynnelser jeg også nå i desember. For meg kan begynnelsene være hver dag. Det gjør det litt mer overkommelig å gjøre noe med sine mål…. Man trenger ikke vente et helt år for hver gang.
Det er jo egentlig snakk om tankemønstre. Noen tankemønstre man kan snu om man vil. Bestemme seg for hvordan man vil styre livet sitt i en bestemt retning, og så sette ut i praksis det man har bestemt seg for. Det MESTE går an å gjøre noe med.
Av og til kjøper jeg meg dagbok. En kalender som jeg kan notere ting i. Ofte kjøper jeg den, bruker den i en måneds tid, og så er den glemt.. Men jeg VIL egentlig bruke den. Det er noe med å ha ting på papir, og ikke digitalt. Jeg liker det. Kall meg gammeldags, men jeg tror det er sunt for oss å ikke bare forholde oss til digitale saker..
Denne er for året som kommer: En inspirasjonskalender. Rosa og fin. Full av lure sitater, tanker og ord.
Noen av disse punktene og tankene over gjør jeg. Andre er jeg skikkelig dårlig på. Greit med litt inspirasjon, nye og gamle tanker, som jeg kan sette ut i livet i dag, i morgen, eller etter nyttår for den saks skyld…
Denne tror jeg at jeg kommer til å bruke flittig… I alle fall en en liten stund 😀
Ja, ikke helt bokstavelig da… men vi er vel alle litt splittet i personligheten innimellom.. At på den ene siden så tenker vi at sånn og sånn er slik vi vil ha det….. men på den andre siden så vil vi heller… eller? … Eller er det bare meg som er sånn? Splittet mener jeg?
For på den ene siden så tenker jeg at det er viktig å utfordre seg selv… For å komme videre her i livet, og å utvikle seg. Men på den andre siden er jeg møkka lei det. Og vil bare gjøre saker og ting jeg kan, og kunne ikke blåst lenger i den hersens utviklingen…
Bedre forklart i de to tekstene jeg har skrevet tidligere.
En tekst skrevet på en dag jeg er mektig lei:
“Stup ut i det!”
Alle snakker så energisk om å “stupe ut i det”. “Lev litt da!” Man må bare KASTE seg ut i det! Finne nye utfordringer. Kjenne at man LEVER! Det er liksom eneste måten å utvikle seg på. Og virker å være den eneste RIKTIGE måten å leve på, nå i disse dager.
Men i min verden, min hverdag, så føles det som jeg blir dratt opp i det der jævla stupetårnet igjen og igjen. Ikke helt frivillig akkurat. Står på toppen der på 10-meter`n ganske ofte faktisk, fordi noen har dratt meg opp der. Litt skjelven i beina, litt famlende stupe-posisjon….
Venter på å få lov å gjøre meg klar.. Men så er det noen som står bak der og venter, absolutt ikke tålmodige…Og før jeg har fått sukk for meg….før jeg har fått på meg “svømmebriller”, “redningsvest” eller noe som helst….så kommer noen og dytter meg i rumpa…Altså lenge før jeg er klar… Og da er det ikke verken gøy eller særlig utviklende..
Som regel kommer jeg meg ned i “vannet” der, uten noen voldsomme mageplask.. Men jeg synes jeg burde få lov å bestemme selv når jeg ville stupe…
Så har vi den litt mer optimistiske dagen…
“Om å gå på trynet med et smil”
Er DET mulig da? Å gå på trynet med et smil? Å gå på trynet med stil liksom…? Jada…Det burde vi egentlig gjøre alle som en..
Det er et ordtak som heter: “Hvis du går på trynet, går det likevel framover” (Robert C. Gallagher)
Og det er jammen meg sant! For det er nemlig sånn at vi går ALLE på trynet innimellom. Både i jobbsammenhenger og privat. Og når man faller sånn på snørra er det kanskje lett å tenke at man ALDRI skal prøve igjen. Hvis man har prøvd på noe nytt, og det ikke funka noe særlig, så er det lett å tenke at man heretter bare skal gjøre det man KAN..Så slipper man den “tryninga” liksom. Det er garantert mye mer behagelig. Gjøre det man kan…Slippe “blåmerker” og “grus mellom tenna”…
Det er lett å tenke at man skal stå HELT i ro…så vil man jo garantert ikke falle…Ikke sant? Men hvor komme man hen da?
Hva om man heller bare begynner å falle med et smil? Lærer seg noen “fallteknikker”, så det ikke gjør så inn i grannskauen vondt.. Begynner å tenke at det er DETTE som får meg framover.
Det er bare å børste av seg å gå videre.. Prøve om igjen. Og falle med et smil.
Ja…. ER det bare meg? Som er litt splittet mener jeg?
Ting som i utgangspunktet kan virke beskjedent og smått kan i utgangspunktet vise seg å være stort og verdifullt og de reneste skatter. Her tenker jeg både i overført betydning, og helt bokstavelig. I alle fall for meg er det nemlig sånn at små fine øyeblikk er det som skal til for å gi meg lykke. Små fine øyeblikk er som de reneste diamanter på “skatte-skalaen”.
Men også litt mer konkrete saker: Bilder av SMÅ ting kan jammen bli vel så fint som bilder av en diger foss eller et imponerende eiketre. Ta f eks dråper, de er jo veldig små… ALENE i alle fall.. Men uansett hvor små de er, så kan de jammen lage spennende bilder.
Jeg er ingen “dråpe-dronning”, som Utifriluft f eks. Men jeg øver meg! 🙂 Og jeg liker å øve meg på det. Lete rundt etter spennende bakgrunner for dråpene. Eller andre små saker dråpene kan vise seg sammen med, for å gjøre det litt spennende.
Disse “by-dråpene” er for meg store skatter, uansett hvor små de er.. Og øyeblikkene med å forevige dem likeså.. Små gode øyeblikk å putte i skatte-kisten 🙂
Og når jeg trodde jeg hadde fått med meg det meste i dag, så sto plutselig denne karen og viste seg fram ved elva. Han hadde en slags liten “dans” der nede ved vannet. Ingen andre i nærheten som liknet han, men ha så ut for å skulle vise seg fram for en eller annen, uvisst av hvilken grunn. Han sto som støpt, men flakset noe voldsomt med vingene. Det var kun et show! Flakset og flakset. Snudde seg rundt, og fortsatte der.
Noen som gikk forbi snakket om at dette var en AND… Dette er vel ingen and!!?
Han er bare enda en liten skatt! For heldig meg som gikk forbi i rett øyeblikk 🙂
