Her kommmer dagens bilde. Jeg legger jo ut mange bilder pr dag jeg, og så skulle liksom ET være noe spesielt? Ja da… Når det er fotografert for et spesielt formål, ELLER det må oppfylle noen spesielle kriterier. Da er det litt spesielt.
Det må være et bilde jeg føler jeg er litt fornøyd med, rent fotomessig: komposisjon, snitt eller farger Og det bør også være sånn at det kan få tankene til å vandre litt i tillegg. Altså et lite “innhold”.
Bildet må være tatt dagen jeg legger det ut. Dette er altså tatt i dag.
Det er lite jeg må gjøre før jul. Jeg har lagt lista for jul veldig lavt. År etter år. Lite julete som jeg er. Her må INGEN julekaker bakes. Her må ingen gris slaktes. Her må det verken lages julemarsipan eller strykes julegardiner.
Jeg BØR vaske noen gulv, og det skal jeg. Men det synes jeg ikke gjelder som noe “julete”.
Men det jeg virkelig MÅ, og som jeg synes er ganske så gøy er å leke nisse. Det vil si: kjøpe og overbringe julegaver. Så her har du meg: på vei fra kjøpesenteret på Oslo S ut i verden med alle julegavene 🙂
I mange år hadde jeg adventskalender med Salt og Pepper på bloggen her. Det har jeg ikke orket de siste årene. Selv om jeg ikke har kalender i år, synes jeg det er en liten historie om et Lucia-tog, som fortjente en liten reprise her på bloggen. I år igjen….
“NOEN har alltid hatt lyst å være Lucia -jente. NOEN har alltid vært flere hoder for lang, hatt feil hårfarge og absolutt ikke sett gulle-god og yndig nok ut til å bli plukket ut til den oppgaven. NOEN har hvert år vært den litt store og bomsete som gikk bakerst med med brunt hår, mens den lille gul-hårete prinsessen gikk foran i år IGJEN med rosa strømpebukse og Lucia-krone. Og den NOEN kunne lett ha vært meg…
Men i år skulle det endelig bli MIN tur…. 50 år for sent kanskje men dog.. For når Salt og Pepper sto i døra der og tittet opp på meg, var jeg ikke sen å be…
På et VIPS hadde jeg funnet fram Lucia-skjorter, tredd på dem Lucia-terne- hatter og stukket et par kakelys i nevene på dem. Og SÅ var vi klare. For når man har hatt en hemmelig drøm i alle år om EN gang å få lov å være Lucia-jenta, så har man så klart Lucia -klær på lur i tilfelle anledningen skulle by seg..
“Svart senker natten seg…..i stall og stue….” Lyden av yndige rotte-stemmer kan i noens ører være på linje med sølvguttenes stemmer. Og vi begynte så fint ut… Pepper først ….så fulgte Salt.. Og til slutt meg..
Men så kom jeg på: JEG skulle jo være først!! Jeg var jo Lucia-jenta… Så jeg bukserte meg framover. Med små museskritt, for at ingen skulle merke “feilen ” som var blitt gjort. Litt spill for “kameraet” er på sin plass i sånne situasjoner.
“….Solen har gått sin vei, Pepper spiser fluer”….. Noen hadde ikke øvd på Lucia-sangen og var i ferd med å sabotere det hele.. Og den NOEN var hvert fall ikke meg!
“Inn i vårt mørke hus, stiger “en diger mus”….Saaaaanta Luuuusiiiia, Saaaanta Luuusia” Salt pep som besatt, og Sølvgutt-stemmen var byttet ut med en forhekset paddes…
Man kunne nærmest se når forvandlingen startet. Og før jeg fikk sukk for meg hadde hun klart å passere Pepper, og siktet seg inn mot plassen MIN!!! Med en skrikende stemme som avledningsmanøver håpet hun på å snike seg ubemerket fram til førsteplassen..
Men da skal jeg love deg at jeg reagerte. Da jeg kjente de små klørne krafse mot leggen min, og hun var i ferd med å GÅ FORBI meg, for å få bli Lucia-jenta i år IGJEN, DA var det nesten som en refleks i kroppen på meg gitt. Jeg bråsnudde!!!
Og med mye oppsamlet Lucia-skuffelse i kroppen, fra flere år bakover, dultet jeg foten i kroppen på Salt. “Nei Salt!! Nå får det JAMMEN være nok!! Du får ikke ødelegge dette!! Nå er det JEG som er Lucia”
Hun lå der og sprellet. Vridde og vred på seg. Og det var slett ikke nødvendig, for jeg sparket ikke SÅ hardt. Det var mest et spill for kameraet. Hun var redd for ikke å få nok oppmerksomhet… Eh…Kremt….
Alle vet jo at de som ikke kan oppføre seg, må gå sist. Så i resten av sangen måtte Salt gå sist…
“Natten er mørk og stum….Med ett det suser …I alle tyste rom…som vingene bruser…Se på hver terskel står…Hvitkledd med lys i hår…Saaaaaanta Lussssiiiiiiiiaaaaa…Saaantaaa Luusiia”
Sånn var det ja.. Sånn var det den gangen Frodithen ENDELIG fikk være Lucia. “
Håper du satte pris på reprisen, og at du fikk litt Lucia-stemning 😉
Hun satt der, med ryggen til døren. Hørte plinget fra bjellen idet døren gikk opp og igjen. Kunne ikke snu seg for hvert menneske som kom inn døren. Klumpen i magen vokste i takt med klokken som tikket på veggen der. Den var passert. Hun trakk jakken tettere om seg. Det plinget i bjellen ved døren igjen. Hun drakk en slurk. Lot en isbit gli raskt mellom .tunge og gane. Den smeltet fort på veien mellom de varme leppene og den tørre halsen. Hun kremtet forsiktig, for å kjenne om stemmen ville bære hvis han kom.
Hun tittet på isbiten og refleksjonen i glasset, som om de ville vise hvem som hadde kommet med plinget fra bjellen. Var det han som kom? Var det noen som gikk?
Det gikk opp for henne at hun kun så gaten. Den veldig stille gaten, på motsatt side av døren. Ingen kom. Ingen gikk. Hun hørte sin egen pust. Hun så frostrøyken som slapp ut gjennom leppene. Hun så vinden på gaten utenfor ta tak i et enslig eikeblad, og virvle det rundt. Hun kjente trekken fra døren idet den gikk opp. Igjen.. Hun frøs.
I speilingen i glasset så hun han som forlot stedet, lett lutende i ryggen. Hetten godt trukket ned i pannen. Hendene plassert i lommene. Han gikk med sakte skritt ned den stille gaten, sparket forsiktig i det brune eikebladet, idet han passerte vinduet hennes. Da tittet han opp, som om han følte at noen så på han. Han stirret gjennom vinduet, overrasket over å se henne.
Hun smilte forsiktig. Lot den siste isbiten gli inn mellom leppene. Satte glasset fra seg med en hurtig bevegelse i det hun reiste seg, og tok veien mot døren i tre skritt. Hun hørte et svakt pling, når døren slo igjen bak henne. Med jakken hengende over armen og vesken slepende etter seg småløp hun ned den stille gaten.
Hun tok han lett på skulderen idet hun nådde han igjen. En knusktørr strupe strevde med å få ordene ut:
“Hei!`”
Han snudde seg. Smilte et smil som smeltet henne og den kulden hun hadde kjent på innsiden..
Dette er teksten som jeg har skrevet ut fra Dagens Bilde
Noen liker overhode ikke griser. Skitne eller “grisete” om du vil… Spises skal de i alle fall ikke. Bortsett fra folk som liker kjøtt, og MÅ ha dem i ovnen til jul. Noen er ikke glad i HELDIGGRISER en gang. Da slår nemlig misunnelsen inn med full kraft. MEN, i går var JEG heldiggris, om du er glad i meg eller ei. Og det er helt lov å være misunnelig 😀
Jeg vant nemlig hos Vibbedille, i giveawayen som hun har. Eller julekalender eller hva man skal kalle det. Hun kaller det julekos 🙂 Jeg har vært med to ganger, så langt. Og i går hadde hun trekning og jeg vant!!!! Gjett om jeg er glad da. Jeg vinner ALDRI!! Og gjett om jeg gleder meg til å se hva det er jeg får! Noen ganger er folk bare snille, uten at man har gjort noe spesielt for å fortjene det 🙂
Lurer på om jeg skal ha et konsept liknende blant annet Gryende har. Rett og slett bare ha et Dagens Bilde. Det må være et bilde jeg føler jeg er litt fornøyd med, rent fotomessig. Og det bør også være sånn at det kan få tankene til å vandre litt i tillegg.
Bildet må være tatt dagen jeg legger det ut. Det er et annet kriterium. Dette er altså tatt i dag. Og når jeg ordnet litt med innstillinger etc, ble jeg egentlig ganske fornøyd med resultatet 🙂
Hva tenker du når du ser dette bildet?
(skriv gjerne i kommentarfeltet noen tanker du får, i stikkordsform)
Mange av dere som leser hos meg vet at jeg er glad i å skrive dikt og noveller. Gjerne i “samarbeid” med leserne mine. Det betyr at jeg enten kan ha fått bilder av dem, som jeg skriver tekster til. Eller at jeg selv har lagt ut bilder, som jeg ber om stikkord og assosiasjoner til. Slik at jeg blir trigget. Jeg har skrevet mye her inne på denne måten.
Dette diktet skrev jeg for ca et år siden. Jeg ba om bilder fra leserne. Jeg fikk 9 bilder, og fikk skrevet dikt eller korte tekster til nesten alle. Diktet under her er skrevet ut fra mine assosiasjoner på bildet som jeg fikk fra Zoeticworld. (Hun har litt pause fra bloggen her inne, men jeg håper nå alltid at hun kommer tilbake hit 🙂
Jeg synes av og til det er hyggelig å legge ut på nytt det jeg har skrevet av litt mer kreativ art.
Et blikk over skulderen, så det hun forlot En endeløs vei etter kaos og rot
Først hadde hun vært skikkelig på topp Livets tur hadde bare vært opp Skrittene var lette opp mot målet Litt utfordringer på veien hadde vært lette å tåle
Lettbeint og skyhøy- et hode på vinger Ingen vet hva dagene bringer
Rett bak en topp lå det mørke skyer Hun tenkte: det går over og vinden lyer Men vinden økte og skyene tetnet Ingen varsel om at det snart letnet
Skrittene ned kjentes vonde og tunge På veien hørte hun ordene runge De satte seg som en tagg i brystet Såret, sveket, trist og rystet
Et blikk over skulderen, så det hun forlot En endeløs vei etter kaos og rot
Hjertet tomt men himmelen blå Foran lå et ventende NÅ
Du fikk kanskje med deg i dag tidlig, at jeg var på vei ut i verden. Ut av dynene og pysjbuksa. Inn i en fargeglad kjole. Ut av en leilighet som var fylt med hodepinedager i massevis. Ut i en verden med kuldegrader og solskinn og farger. Og en aldri så liten Kaffe Latte
Jeg kjøpte meg ny pysj. Det betyr altså koseklær som man kan slaske rundt i hele dagen. Rosa pysj, som gjør at jeg føler meg fin midt i all slaskingen 😀
Jeg kjøpte duker, og et par julegaver som jeg hadde tenkt ut på forhånd.
Da jeg kom hjem hadde jeg fått julegave i posten, fra Lady August. Og Kjersti har gitt beskjed om at en fra henne er på vei i posten. Spennende tider framover nå!
Jeg har hatt en veldig god dag. Man skal ta vare på og kjenne på de gode dagene. 🙂
Har tenkt å male dagen min i fine farger. Livet er som et lerret, og det gjelder å ta fram de rette penslene å male sine dager. For min del har det stått et grått lerret borti kroken her og ventet. Dagene har gått, og jeg kunne ikke for alt i verden finne igjen penslene og malingen.
I helgen fant jeg en liten dæsj. Så jeg begynte litt på noe, i et hjørne av lerretet. Så var det full stopp igjen. La meg bare under pleddet på sofaen, og så på det grå lerretet som stirret mismodig tilbake på meg.
I dag når jeg våknet hadde jeg ikke vondt i hodet. Jeg skjønte at i dag er dagen for å bevege seg ut verden og finne noen farger. Slik skal lerretet forvandles til et fargerikt bilde.
Når man snakker om foto, så snakker man ofte om blinkskudd. Det er positivt ladet, men jeg får likevel følelsen av at det har vært en del flaks inne i bildet. At det skjer litt i full fart, men at det blir bra likevel.
Skal love deg at en del gode bilder jeg har tatt har krevd veldig mye tid og arbeid. Det har verken vært i full fart eller flaks. Jeg har som tidligere nevnt HER, sittet tålmodig LEEENGE, for å få et bilde hvor en fugl bretter ut vingene sine. De gjør det ikke akkurat på kommando 😀 Så det gjelder å sitte klar da…og vente…og vente… med fingeren på “avtrekkeren”, og så AKKURAT i rett øyeblikk, når du ser fuglen løfte vingene…. så må du slå til!!
Det kan bli fine bilder hvis du bare er tålmodig nok.
Det kan bli mange blinkskudd. Fugler er desidert et av yndlingsmotivene mine, hvis jeg har god tid 😀
