Der sto den. En svart boks. Lik et slangemenneske hadde hun tatt plass innenfor de 4 veggene. Det var ikke store plassen inni der. Og naturlig nok kjentes det ut som veggene kom nærmere og nærmere jo lengre hun måtte være der inne.
Det var mørkt som i en sekk. Ettersom tiden gikk skulle man tro øynene vente seg til mørke, men det skjedde faktisk ikke. Med nesen trykket mot veggen slapp det NULL lys inn.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Hun satt der inne. Ventet.
Regnet med at noen ville slippe henne ut etterhvert.
Ventet på tryllekunstneren som skulle si de magiske ordene..mens han svingte tryllestaven, slik at veggene i boksen ville falle.
Ventet på at hun skulle kunne krype forsiktig ut av den lille boksen. Strekke armene ut i maks lengde. Riste litt på føttene, som hadde “sovnet” på grunn av den sammenkrøpne stillingen.
Ventet på at lyset skulle treffe øynene, og gi verden farger igjen.

Men det kom ingen…. Hun hørte verken magikeren eller publikum på utsiden.. Hun skjønte at ingen tryllestav ville bli svingt, om hun ikke gjorde det selv. Hun skjønte at veggene måtte rives, og lyset slippes inn ved hjelp av egne magiske krefter.

Og det er merkelig hvordan man kan finne trylleformularer og magiske krefter i de rareste situasjoner. For det skulle ikke mer enn et lite sving med fingeren før veggene falt, lyset slapp inn og verden igjen ble full av farger.

Denne lille historien skrev jeg for et år siden, og den er et godt bilde på hvordan livet kan kjennes mange ganger, og hvordan man selv er den som må “trylle seg ut” av ulike situasjoner. Jeg har gjort “snuoperasjoner” flere ganger i livet, og må sikkert gjøre det igjen. Men man klarer det, om man bare vil 🙂 Det tror JEG i alle fall

#livet #trylle #snuoperasjon