En herlig gjeng, som jeg fikk tilbringe mange timer med på lørdagen. Fotografen er supre Kristin, som også har laget den fine headern min, Og hun er på bildet som ble tatt RETT UTENFOR røret…
Gjennom livet kommer vi daglig opp i situasjoner hvor vi må konkurrere..Noen av de er ganske åpenbare, det kan være seg i sport, hvor man med åpne øyne går inn i noe som har konkurransepreg. Man skal bli best i et sykkelritt, sykler “ASSen” av seg, for å komme først i mål….Poenget med å vinne er ikke alltid å få den stygge pokalen, å vinne akkurat de pengene eller å få den rare vasen.. Men målet i seg selv er kanskje rett og slett å få æren og applausen, det å vite at man ble nummer en..
Eller det kan være i spill eller lek, man vil vinne i sjakk, Geni eller å være raskest i å løse Rubrix Cube.. Fordi det viser at man KAN noe, man er rask på løsninger eller har evnen til å tenke logisk LITT bedre enn noen andre som er med i spillet. I disse situasjonene går man med i utfordringen med åpne øyne, og er enig i å delta for om mulig klare å bli best.. Og det kan være veldig spennende og utfordrende, og noe er bare på moro
Men hva med alle de situasjonene man er med i en konkurranse, uten at man egentlig VIL, uten at det egentlig var avtalt eller er en arena for å konkurrere? Hva da? Har vi en livets konkurranse også? De gangene på skolen man som elev må konkurrere om lærerens gunst, er jeg best i dette faget? Ser du meg?
Eller om venners godkjenning? Er jeg tøffest nå? Penest? Eller har jeg den morsomste personligheten her? Ser dere meg?
Er det sånn at når vi er blitt voksne, så er det slutt på alt slikt? Vi kan lene oss tilbake å si at: JEG, JEG er ikke opptatt av å konkurrere med andre enn meg selv..Deilig! Eller er det ikke sånn at man mange ganger møter dette i voksen alder også? Selv om det høres aldri så barnslig ut? Hvilket land har det beste forsvaret, de flinkeste sangerne, de beste designerne? Møter man ikke av og til på jobb mentaliteten om å være BEST i det man gjør? Eller også: er det fritt for slikt i de vennskapsforholdene man inngår i i voksen alder?
Det er vel ikke en så uttalt konkurranse, og kanskje kan det ikke kalles konkurranse i det hele tatt. Det er kanskje mer enn følelse man legger på seg selv mer, i voksen alder, eller kanskje er man flink nok til å la være… Dette med å sammenlikne seg med andre? Har de en MER prestisjefylt jobb enn deg? En MINDRE prestisjefylt jobb enn deg? Har de et flottere hus enn deg ,eller har de bare en liten leile-leilighet? Har den vennen eller kollegaen gjennomført flere reiser, skaffet seg en høyere rang på noens stige eller har flere og mer vellykkede barn enn deg? Er den vennen sprekere fysisk, tross alderen dere begge har, eller er kollegaen mer flink i den jobben dere begge skulle kunnet utføre på noenlunde lik måte og nivå? Er din venn et muntrasjonsråd og klart mer vittig enn deg, i sosiale lag, eller er det du som er festens midtpunkt og fanger alles oppmerksomhet?
Er vi alle en del av livets konkurranse, eller kan noen si de er komplett fri for konkurranseinstinkt? Kanskje er ikke konkurranse eller konkurranseinstinkt det rette ordet.. Ikke vet jeg.. Og ikke har jeg tenkt å svare på disse spørsmålene hva meg selv angår heller.. Mest sannsynlig gir jeg blaffen i en DEL av disse konkurransesituasjonene.. Er rimelig fornøyd med å være den jeg er…Mens andre situasjoner lar jeg meg fange inn i, uten at jeg selv alltid er klar over at jeg har blitt fanget inn..
Dette er bare noen små spørsmål som dukker opp av og til,når jeg er i det filosofiske hjørnet..
Er du litt filosofisk innimellom? Lar du deg fange inn i en nærmest ubevisst konkurranse innimellom?
(Dette innlegget skrev jeg i 2013, men er tanker som fremdeles dukker opp … Siste tegningen er ny)
Dette oppdraget gitt av Natheless hadde jeg gledet meg veldig til. Jeg så for meg et rør stappfullt av DIGRE såpebobler som oppførte seg akkurat som jeg ville. De skulle hekte seg på hverandre…fylle hele røret omtrent som en titt inni en vaskemaskin…
Vel…da burde jeg kanskje kjøpt litt større såpeboble -“maskiner”…. Men med god hjelp av en ivrig bloggvenn satte vi i gang…
Det er ikke pent å lure folk… Men noen ganger må man bare…skal man få gjort ting… Og siden jeg nesten alltid er så kjekk og grei, ellers, så har jeg lov å lure folk litt INNIMELLOM…
Som med dette oppdraget jeg fikk av Etdiktomdagen.blogg.no : Stå på hender i røret Det er vel ingen som sa akkurat hvordan dette skulle foregå…? Og siden jeg ikke KAN stå på hender…vanlig måte….Vel…så ble det SÅNN da:
Hvis du ikke har sett Sjiraff i røret, så finner du den ved å trykke på linken. Du kan også finne andre skumle utfordringer jeg har måttet være med på i helgen, om du trykker HER.
Jeg trenger vel ikke akkurat forklare for deg hva dette RØRET er nå lenger… Alle vet at det ligger et rør foran Operaen, og at det røret er MITT!! Eller…det er kanskje noen andre som har litt eierforhold til det også, men LITT mitt er det hvertfall.. Nok til at jeg ba om masse oppdrag jeg skulle gjennomføre inni der…Vel det gikk vinter og vår, før jeg faktisk fikk gått løs på oppgaven… En rumener flyttet inn der, og jeg ville ikke jage han..
Men i anledning at jeg skulle møte Puffen, Afebruarygirl og Kristin i dag, på et aldri så lite bloggtreff, så bød anledningen seg til litt rørete tilstander… En fantastisk herlig dag, med nydelige mennesker <3
Gjengen var klare for å hjelpe meg med å få gjennomført en del av oppdragene. Så her kommer oppdraget fra Elevele.blogg.no
Du fikk meg deg saken om BLONDINER her på bloggen i går kanskje?? Om meg som blondine mener jeg? Vel, det var et lite stunt iscenesatt av DENNE damen under her: Kjersti –Minmatgaleverden.no Hun er jo en av de eldste bloggvennene mine og en kjempegod venn etterhvert <3
I går tok jeg fri fra jobb for å få en dag med henne når hun var i byen. Men Kjersti hadde “onde planer”, så etter en liten lunsj hos meg avslørte hun at hun hadde…: En utfordring!
-Hun hadde tatt med seg et par blonde parykker fra Bergen. Utfordringen gikk på at vi skulle gå inn på en kafè, som oss selv..Så skulle vi, en av gangen, gå inn på kafeens do å i føre oss parykker for å komme ut igjen HELT VANLIG som blondiner.. Jeg kjente jeg fikk kraftig med sommerfugler allerede hjemme hos meg, men jeg innså fort at jeg MÅTTE ta utfordringen. Nå var det min tur til å bli med på noen andres gale påfunn, uten å mukke egentlig…
Så vi fant kafeen, og prøvde å se litt vanlige ut i starten. Som om vi var helt normale liksom..
Men jeg var veldig spent, lo hysterisk..Og krevde å få gå først på do for å forandre personlighet, for å bli FERDIG MED DET!!
Kjersti øvde litt på duck-face, rett før jeg pilte avgårde mot do…
For vi lurte jo på om folk helst ville vært:
Det ble en del herjing med den bittelille parykken for å få den til å sitte på…Det røde håret truet med å presse seg forbi…så det måtte jo stadig dyttes oppi, for det hele skulle jo se EKTE ut!! Ha-ha
Etter en del innestengte knis, og posering, var det Kjersti sin tur… Og GUD hvor glad jeg var jeg hadde fått tigget til meg den korte mest “naturlige” parykken!!!
Hjertet dunket masse da jeg hørte døra på do slo igjen, nå skulle vi plutselig bli TO raringer som satt der!! Jeg HYLTE av latter da Kjersti kom gående gjennom lokalet. Jeg lo så kraftig faktisk at jeg var usikker på om bildene ble noe av….
Så…etter Dolly Parton hadde fått posert litt, og vist hele lokalet hvor vakker hun var…
Så var det klart for dobbel-posering så klart…
Innimellom fikk jeg veldig vanskelig for å holde meg i “rollen” og brøt ut i skrik-latter…
Vi hadde ifølge Kjersti ikke LOV å bli oss selv igjen før vi var ute på gaten…Så vi måtte jo ta noen bilder der også…
En herlig utfordring- jeg besto prøven tror jeg. Litt galskap må til!
Sånne dager, sånne venner , er gull verdt. Det gir energi og fantastiske minner <3
Du skal få vite mer om dette stuntet etterhvert, jeg ville bare gi deg en liten “teaser” på min dag med Kjersti (Minmatgaleverden.no) Bloggvenn og kjempegod venn <3 Her på Cafe Nord
Et lite bilde som MENTE noe, og helst på en enkel og åpenbar måte…
Hvis jeg var et kunstverk..
…hadde jeg nok ikke vært et tradisjonelt bilde, hengt i ramme…
som støvet ned inne bak lukkede dører på dyre gallerier….
Heller ikke hadde jeg vært et høy-kulturelt og prisbelønnet modernistisk
bilde…
….som hang bak glass og sperringer, og såkalte kunst-kjennere sto og stirret
på i timevis mens de nikket megetsigende til hverandre…
Nei……hvis jeg var et kunstverk…
..hadde jeg garantert vært gatekunst…
Et bilde som fikk deg til å tenke litt og smile, selv når det regnet…
Et bilde som ga deg noe… selv uten at du betalte et øre for det…
Et bilde som hang der for ALLE….
Hvordan kunstverk hadde du vært?
Et bilde? En skulptur? Modernistisk? Klassisk?
(En liten reprise fra i fjor sommer, Jeg får besøk av Kjersti, Minmatgaleverden.no, og vi skal på kunstgalleri, så jeg følte denne passet…Nå må jeg vaske litt hus ;-))
På legekontoret er jeg sjelden… Heldigvis…Jeg er sjelden syk, og det skal litt til før jeg går til legen.
I senga er jeg sjelden alene, men holder meg for det meste på MIN side av senga… Der ligger jeg enten som en pølse i brød og sover uten en bevegelse ELLER jeg herjer noen netter vilt rundt pga rare “klatre-dyner” som ikke kan oppføre seg inne i trekket…
På sommeren er jeg en sommerfugl…Glad, fargerik og flagrende..
På toget er jeg avslappet.. Liker å kjøre tog, hvis jeg skal langt. Kose meg, ha med: mat, blader, nettbrett og venner. Reiste mye på Inter-rail i 20-årene, og elsket det.
På sirkus er jeg aldri… Jeg var mye som liten. Da jeg var en gang som voksen var det skikkelig nedtur..Teltet hadde “krympet” og musikken var tam..
På vinteren er jeg mye inne…Jeg har jobbet i flere år med å “ta-vinteren-tilbake”…Synes det er feil at vi har en hel årstid som kun er regnet som en “overgang” eller “ventetid” på noe annet…Der vi murer oss inne og venter på bedre tider… MEN jeg har ikke lykkes HELT ennå må jeg innrømme..Vinteren er ikke HELT tatt tilbake ennå…Den er fremdeles mest tilhørende “snørrungene” med istappene i gapet…
På fisketur er jeg ikke.. Jeg har vært EN gang..Da brukte jeg oter, og fikk en ørret på nesten 2 kg.
På julaften er jeg gira som en 5-åring…Jeg ligger fremdeles under juletreet og “graver”, sammen med de yngste i familien..
I solen er jeg godt innsmurt… Jeg er glad i solstrålene, men livredd for skaden de kan gjøre. SÅ jeg har i de seneste år smurt meg masse, og er ikke lenger særlig opptatt av å bli brun..
(Og denne ideen/listen har jeg STJÆLT hos Viccctoria, og nå er jeg snart ferdig med stjælingen for en stund :-D)
