Neida…skal ikke begynne et nytt f-dikt … Men det er fredag, og jeg er veldig fornøyd! Uken har vært flott! Herlige ungdommer, et morsomt tema og generelt en travel men veldig hyggelig uke på alle måter.
Jeg har så klart kjole på i dag, det er jo fredag. Så får vi se hva de andre har gjort, om DE har kjole på.
Etter jobb venter besøk til søsters, planlegging av diverse turer som kommer og bare veldig koselig og sosialt. Jeg har med en overraskelse til henne. En morsom en. Men den får du se senere i dag. Hun må jo FÅ den først!
I mellomtiden kan du jo lese novellen jeg skrev i går om du vil. Laget på alle stikkordene som jeg fikk av leserne mine, da jeg la ut ordet : NØKLER. Du finner novellen “Fremtidens nøkkel” om du trykker på tegningen under her:
Hun sto foran den stengte smijernsporten. Hånden knuget så hardt om den lille metallbiten at knokene var blitt helt hvite. Området rundt var rødt, og huden ned mot fingerleddet spent og stram. Hun kjente den lille nøkkelen, nyslipt og skarp, skar inn i huden i håndflaten. En dråpe blod fant veien gjennom den lukkede neven og landet på den grå asfalten foran henne.
Tenk at en så liten gjenstand kunne bety så mye!!Tenk at den lille metallbiten hadde alt å si for hva som videre ville skje!
Hun hadde vært tvilende til å ta i mot den. Visste ikke hva som ville skje. Var redd for hva det ville føre med seg. Var redd for at den lille gul-fargede nøkkelen var en utfordring hun ikke ville klare. Var redd den betydde at hun måtte kjenne på alle disse følelsene hun helst ville legge bak seg. Var redd hun var nødt for å finne løsninger…Inni seg.. Var redd for at hun ville måtte låse opp dører hun hadde stengt for årevis siden. Var redd hun ikke ville kunne beskytte seg lenger, hvis hun ikke kunne stenge ute all farligheten. Var redd….
Hjertet hennes hadde kjentes som et kaldt og lukket rom i årevis. Noe hadde ligget som en klo rundt hjertet der inne og klemt hardt. Slik at hun til tider hadde hatt vanskeligheter med å puste. Noen ganger hadde det ikke kjentes vondt, bare kaldt, hardt og lukket. Som et stengt rom der ingen hadde tilgang.Det var som om hun hadde stengt det av, dette rommet. Lukket døren og rotet bort nøkkelen. Med vilje.. Det var et rom som ikke gjaldt lenger.
Det hadde ikke alltid vært sånn.Tidligere hadde hjertet vært varmt, lettvint og banket i takt med sommerfuglenes vingeslag over en blomstereng full av Maria Nøkleblom. Det hadde vært som et luftig rom, med massevis av dører hvor hun hadde stått i døråpningen og delt ut nøkler til alle som ville ha, fra det digre nøkkelknippet sitt.
Alt dette var før noen hadde tråkket inn der med møkkete støvler på. Trampet og stampet rundt med tunge føtter, til det kjentes sårt og vondt. Det var før noen hadde tatt i bruk nøklene som kniver, og risset inn navnene sine med rå makt i veggene der inne. Det var før noen hadde funnet skatten hennes som hun hadde prøvd å gjemme så godt. Før de hadde tatt den fram, og tråkket på den.
Det var før rommet var blitt helt mørkt…
Nå sto hun her. Utenfor den låste døren. Ganske lik et nøkkelbarn, som kommer hjem til et ensomt hus etter skolen.
Ganske likt et barn som spiser nøkkelostskiver ved brødfjøla, etter å ha låst seg inn, mens hun venter på at mor skal komme fra jobb.
Bortsett fra at NÅ var hun jo ikke lenger et barn. Hun var en voksen kvinne, som skulle klyve av sykkelen. Låse den fast til smijernsporten. Stikke den lille blodige nøkkelen hun hadde i neven i det sorte nøkkelhullet, og skyve inn den tunge smijernsporten.
Spørsmålet var bare om hun ved å åpne døren inn der, ville åpne døren inn til hjertet sitt igjen også..
Spørsmålet var om hun var KLAR for det… Spørsmålet var om hun ville føle seg innesperret på en annen måte, om noen fikk tilgang til HENNE igjen.Var det en ÅPNING? Med lykke og muligheter?Eller var det en avslutning?
Tenk at en liten gulfarget metall-bit kunne ha så mye å si for veien videre.
Hun tittet opp. Så det krøllete hodet til han som ventet på henne stikke ut gjennom det åpne vinduet. Han lente seg ut. Fregnene danset tango på bleke kinn, skjegget lunt og rødt, et smil som ingen ende ville ta…Den milde stemmen hans føltes som et varsomt kyss på pannen:
“Der kom du endelig! Som jeg har ventet på deg!”
(Denne lille novellen ble skrevet på stikkordene og assosiasjonene jeg fikk i går fra leserne mine, da jeg la ut ordet NØKKEL. De fleste vil kjenne igjen sine ord, eller i det minste en stemning. Stikkordene blir triggere for historien som lå inni meg og bare ventet på å komme ut. Samskriving er gøy 🙂 )
Livet er som en nyklekket fuglunge en tidlig vårdag: Vaklende på tynne pipestilk-bein i den lune brisen og fargehavet På toppen der : Full utsikt – full oversikt Men ikke helt utlært i flyveegenskaper
(Et lite dikt som trengte å lufte seg litt igjen 🙂 )
Jeg trenger noen assosiasjoner fra deg, rundt ordet under her. Eller trenger og trenger fru Blom…Men det hadde vært veldig fint å få i alle fall. Hjernen er i gang med noe, men trenger litt hjelp 🙂
Så om du gir meg et par stikk-ord, et par assosiasjoner til ordet:
I dag oppdaget jeg plutselig at jeg var blitt tegnet!! Noe så gøy!! Det var Natheless som denne gangen hadde tegnet meg. Veldig overraskende og veldig moro <3
En gang for lenge siden hadde jeg en liten tegnekonkurranse, hvor noen skulle tegne meg. Det var også veldig gøy. Da fikk jeg blant annet disse bidragene, fra de forskjellige bloggerne:
Elevele.blogg.no tegnet denne
Annebe.blogg.no tegnet denne
Hanne Beate (bloggløs bloggvenn) tegnet denne
Karidansen.blogg.no tegnet denne…
Artig å bli tegnet når du ber om det.
Men, enda mer artig å bli tegnet når man IKKE ber om det 😀 Herlig overraskelse.
Her var utgangspunktet og de to tegningene til Natheless
Og hvis du er lur, så går du innom Natheless, for hun har nemlig tegnet enda en blogger.
Takk skal du ha Natheless, en ære å bli tegnet av deg!! 🙂
I dag er en sånn dag, hvor jeg har det AKKURAT sånn inni meg, som jeg ser ut på utsiden. Rotete, bustete, oppkavet, dvs en smule stresset og sliten, og akkurat så lykkelig og blid som jeg ser ut på bildet.
Vi har verdens skjønneste store ungdommer inne på deltid her denne uka. Vi jobber så svetten spruter nærmest, min kollega og jeg, med håret til alle kanter. For SÅ oppkavet kan man nemlig bli av spennende diskusjoner og herlige samtaler. Jeg liker å jobbe sånn som nå, da er jeg verdens lykkeligste Frodith.
Nå venter en god ettermiddag, med beina litt høyt og muligens noe “sunt snop” i skåla. Kan livet bli særlig bedre?? 🙂
Som elegant spankulerer
på lange tynne bein
Det ene forsiktig foran det andre
Som en prima ballerina
Med vingene høyt i været
I ekte Svanesjøen- stil
For så å nå enden
Lik en linedanser når sitt vende-punkt
Lik en trapes-kunstner når sin avsats..
For deretter å kaste seg ut i det tomme rommet
Uten sikkerhetsnett
En forestilling hvor publikum holder pusten
Mens de spent venter på avslutningen
Et kvalt gisp hos akrobaten
Der han svever litt i det uvisse…
For så å lande silkemykt
På avsatsen under
La føttene ta seg for på de isete underlaget
La vingene bremse farten
La kroppen hente seg inn etter kilingen i magen
“Menneskene bygger for mange murer og for få broer. (Isaac Newton)”
Dette gjelder menneskene og deres forhold seg i mellom. Mange bygger “murer” rundt seg selv, for ikke å slippe folk innpå seg. En slags beskyttelse, som de tror de trenger for å kunne hanskes med hverdagen.
I stedet kunne de bygget en “bro”, slik at folk kunne komme tuslende over til dem, bak muren deres. Da hadde hverdagen virkelig blitt noe da!
Men jammen gjelder det de større forholdene også. Land mot land. Murer som bygges, og som rives.. Murer som skal holde NOEN innafor Og NOEN utafor… I stedet for å tenke at om det hadde vært “broer” i stedet for murer, så ville det ikke være noe UTAFOR eller noe INNAFOR… Men bare FOR ALLE..
