Jeg har skrevet mange noveller som ligger her på bloggen. Du finner dem under kategorien min som heter: Noveller, dikt, småtekster.
En del av disse novellene er skrevet i “samarbeid” med leserne mine. Jeg har lagt ut bilder, og bedt om et stikkord på hva folk assosierer med bildet. Disse stikkordene har fungert som “triggere” for en kreativ prosess. De fikk meg i gang. Og i mange av tekstene tok jeg i bruk lesernes stikkord direkte. Slik at alle på et vis kunne kjenne igjen deler av “seg” i teksten.
Det er lenge siden jeg har skrevet nå. Tiden har løpt fra meg litt i forhold til denne typen skriving, men jeg har mange slike tekster som ligger i arkivet. Av denne “samskrivingen”. Og en av dem er denne:
_________________________________________________________________
“Du må gå de sjøl”
Armene hang slapt ned langs kroppen der han forsiktig prøvde noen små skritt alene. Luen var trukket godt ned over de store ørene. Det var HENNES lue.. men det visste han ikke. Nesen var kald og rød, og en dråpe hang ytterst på tippen og blinket. Han merket det ikke, så den fikk henge i fred.
Han trippet av gårde, som om underlaget var laget av glass. Med hodet lett fremskutt og øynene naglet i bakken, kom han seg steg for steg nærmere henne som sto der borte i snøskavlen og ventet. Frostrøyken spratt ut som små tåkedotter, hver gang han slapp et lite gisp i sin anstrengelse for å nå henne..
Hun sang lavt, som for å gi han støtten og omsorgen han trengte:
“Du må gå de sjøl…. men eg kan gå de med deg”.
Ordene fra Bjørn Eidsvågs sang hadde festet seg godt i hodet hennes, og ga HENNE like mye støtte som det ga han som kom der med nervøse, små skritt bare meter i fra henne.. Hun sang ordene tydelig, men lavt, slik at bare HAN kunne høre dem..
Det var de to… Det hadde alltid vært det.. De to.. mot resten av verden.. Det hadde vært vennskap.. Det hadde vært kjærlighet… Og begge deler samtidig. Et helt liv.. De hadde alltid vært soulmates.
En våt snute dyttet lett borti hånden hans. Hånden hans. Han hadde hanskene hennes…Han visste ikke at det var hennes. Men de kjentes varme og gode.. Den våte snuten smatt på andre siden av ham, og dyttet nå lett borti den andre hånden. Snuten hoppet og spratt og hele kroppen logret ivrig selv etter bare minutter borte fra hans side.
Øynene hans beveget seg engstelig, fra det snø-belagte underlaget og opp på hunden som spratt ellevill omkring. Han sto som forstenet, lette med øynene etter henne, og med lav stemme hikstet han til:
“Hjelp! Den lausbikkja angriper vel ikke?”
Da var hun med raske steg borte hos han. Tok et godt tak rundt livet på han, slik at varmen og styrken fra henne nådde inn til han umiddelbart. Hun tittet opp på han med varme og kjærlighet, så inn i de engstelige øynene og sa for fjerde gang på denne turen:
“Nei da, Nico vil ikke angripe. Han er så snill så. Han skal til og med være med oss hjem. Så kan du gi han god-mat, slik som du pleier, når vi kommer hjem”.
Da så hun engstelsen slapp.. Han ble myk i armene hennes.. Kroppen hvilte mot henne, og han så ned på henne med tindrende øyne. Fylte av kjærlighet.. Fylte av trygghet.. Det såre draget.. som for noen sekunder siden hadde sveipet over ansiktet hans…det draget han fikk hver gang han FORSTO og HUSKET at noe var galt… var nå borte… Igjen var kun kjærligheten.
Det var de to… Det hadde alltid vært det.. De to.. mot resten av verden.
_________________________________________________________________________
(Noen ganger tenker jeg at jeg vil vise disse tekstene igjen. Nye lesere kommer til, og det er ikke alltid sånn at folk sitter og “leser seg opp” på gamle innlegg, forståelig nok. Derfor drar jeg fram noen av disse kreative tekstene om igjen av og til.)
