Kjenner meg litt spretten nesten! Rart med hvordan sola har en helt utrolig effekt på oss mennesker. Noen dager med sol, så er vi liksom klare for å slå hjul gatelangs, både sent og tidlig. I alle fall jeg! 😀
Har det snabla bra nå vil jeg si. Både på jobb og privat. Føler livet ligger foran meg, som om jeg skulle være en spenstig tenåring. Varme lys og lettere klær gjør underverker.
Suste innom Storo shopping med Oslopadda etter jobb i dag. Chiapudding og kaffe latte, før jeg bare MÅTTE kjøpe en løpe-jakke. Skal løpe med Ingrid i morgen. Det blir bra.
Søndag er det meldt regn og annet “søl”, men det skal ikke få tatt knekken på humøret mitt i alle fall 🙂 Da stikker jeg bare innadørs på senteret og gjør litt styrke, går på kafe og hvis jeg får ånden over meg “pusser hus” 😀
Var på konsert i går. The Waterboys. Ikke hørt om dem? Vel, er du under 40 så kan det være du har misset dem. Men for oss som vokste opp på 70-tallet, og var “ungdommer” på 80-tallet så var dette et av de bandene som “gjaldt”. Topp-navn på masse festivaler og et band som lagde fres gjennom høyttalerne på de fleste fester på 80 og 90-tallet.
Før jul var jeg så heldig å få skaffet billetter i julegave til Anna-Lena (og meg 😀 ).
I går var dagen kommet. Sentrum Scene var stappfullt. Konserten var utsolgt og vel så det. Det var kanskje 4 stykker under 40 år der, men de så ut som ihuga fan også.
Vel..”gutta” som er blitt over 60, noen av dem i alle fall, holdt koken de! En time med fullt trøkk. Før en liten pause. Det er jeg litt uvant med, pause midt i en konsert… Men de guffa på med 1 time og vel så det ETTERPÅ også..
Og da var det noen “jenter” som ikke holdt fullt så koken lenger…
Det er fordelen med å bli voksne “jenter”. Vi bestemmer selv når vi vil gå hjem! 😀 Jeg DIGGER musikken til Waterboys, men når konserten begynner å gå inn i sin 3. time, da er jeg liksom ferdig 😀 For det er ikke “pusemusikk” de spiller, men full guff. Og det kjennes både i ører, kropp og øyne for den saks skyld..
Mike Scott, vokalisten, er liksom noe eget. Og det er på en måte han som ER bandet. Startet bandet, og eneste som har vært med siden starten også. Han ER Waterboys. Men jammen må jeg si at Paul Brown, som har vært med siden 2013, mannen med synthen, var noe ganske EGET også! Han hadde futt og massevis av utstråling. I tillegg til å kunne spille.
Veldig gøy å se igjen Waterboys, så mange år etterpå. Og se at de fremdeles har “trøkk”. Litt småsliten i dag, men det var det jammen meg verdt!
Legger ved en en video med musikken fra tidligere tider, som de jo fremdeles spiller, så kan du høre selv: “The whole of the moon”
Er det noen som har forsket på det? Om snegler kan løpe? Det er jo et uttrykk vi bruker litt: “Jeg løper som en snegle”. Altså hvis de kan løpe…
Vel… Denne sneglen kan i alle fall… Klarte 5 km langs elva. Og det gikk overhode ikke fort. Brukte 50 minutter. Men jeg løp langt! I det minste i min “verden” 😂
Helt gira da jeg kom fram til Kaffebrenneriet, “overfalt” de som jobbet der og la ut om min “bragd”, siden jeg ikke hadde noen andre å prate med. 😁
Ja….nå får vi se da…. om det blir “kadonk-kadonk”…. “trampe-trampe” eller “frøken -lett-på-tå” (neppe) Og hvor LENGE det blir det før jeg stopper. Planen er å prøve hele turen langs Akerselva. Men jeg ser ikke bort fra at jeg stopper litt før, og GÅR resten. Her må alt være lov! Jeg har ikke gjort dette på 12-13 år. Og var ikke akkurat noen Grete Waitz på den tiden heller. ( for deg som er under 30 år, Google dette navnet. Hun VAR en god løper.)
Jeg løp (eh….kremt…… jogget) 1 km med sekk, på onsdag. Så jeg tenker at ALT over 1 km er VELDIG bra…..
Ja…det har jeg hørt i alle fall: “En god latter forlenger livet”. Det betyr altså at hvis jeg ler godt og skikkelig mye så er det fare for at jeg blir skikkelig gammel?
Hvor gammel vil det si da? Er det sånn at jeg forlenger noen minutter pr latterkule? Er det mulig å regne ut hvor mange år man legger til livet, hvis man bare har noen hysteriske hikst pr dag? Og igjen: Hvor gammel ønsker jeg egentlig å bli?
Det ble noen reale latterkuler i dag i alle fall… Sånne hvor tårene renner litt… Og alt skyldtes Karis og mitt forsøk på å se litt “pene” ut. Det var plent umulig i dag!! Ikke all verdens knipsing ga ønskede resultater… Øynene ble skeive, et smalt og et åpent, rynkene ble mange, lyset var feil og posene under øynene hos meg ga ingen “modell-look”, og veldig langt fra pen. Vi PRØVDE… men jo hardere vi prøvde, jo rarere så i alle fall jeg ut i dag. Og sånt blir det latterkuler av..
Til slutt bare ga vi opp, og tok “fjasebilder” i stedet for.
Regner med jeg la ca 4 måneder til livet i dag, takket være timene med Karidansen…
Men sko fikk jeg kjøpt! Så hvis været vil i morgen, og kroppen og hodet mitt, så blir det ut å løpe 🙂
Du hørte kanskje om den særdeles dårlige dagen jeg hadde på torsdag? Hvis ikke så les om når hjernen er på ferie. Alt gikk feil!
Nå gikk det ikke SÅ galt i går, men jeg må si at denne uken har vært ganske så tung uansett. Hodet har ikke vært på plass, som du jo forstår. Og i tillegg til ikke-på-plass så har jeg hatt hodepine HVER dag! Utrolig slitsomt…
I går klarte jeg å være på jobb i 7, 5 timer, med hodepine, og uten å gjøre MYE fornuftig.
Men….jeg skal ha for at jeg ikke gir meg så lett i alle fall! 😀 Presset på meg kjole, siden det var fredag og greier…. Det hjelper jo ofte å pynte seg litt. Skulle regne hele dagen. Striregn. Men kjolen skulle på! Feire fredagen! Gjøre dagen fin!!
Jommen sa jeg smør! Eller noe sånt… Kjolen kjentes ubekvem. Hodet verket. Jeg var utålmodig, sliten, til tider litt sur tror jeg, asosial…og innerst inne litt lei meg (uten at jeg vet helt grunnen til det)
Jeg ga meg på på jobb i 16-tiden. Verking i HELE kroppen, støl, stiv, gammel og stygg. Og gikk bare hjem og satte meg i sofaen med all sjokoladen min. Stappet inn, som om jeg skulle få betalt for det…. Betalt fikk jeg, i dag, med ny hodepine.
MEN…jeg skal ha for at jeg ikke GIR MEG!! I dag er en ny dag, fungerende hode eller ei… Shopping av joggesko (og en kjole?). Jeg skal nemlig prøve en joggetur i morgen.
Som du kanskje skjønte før i dag, så går verden litt fort innimellom. Det kan gjøre seg utslag i at en del av hjernen er på den ene siden opptatt med hverdagen… SAMTIDIG som en annen del av den er på ferie. Altså den gjør overhodet ikke nytte for seg, og det er full krasj.
Holdt på å glemme å gå av på mitt stopp på T-banen på vei hjem
Glemte å kjøpe kaffe på vei hjem, som var det eneste vi trengte i dag
Klarte å miste alt av tom-flasker og bokser ut av posen og ned trappene her, da jeg var på vei ut igjen for å kjøpe den tidligere glemte kaffen. De laget et skikkelig “leven”. Enda godt det ikke er av glass…
Overdriver kanskje en smule, men enten har verden begynt å gå fortere…ELLER… så er det jeg som går mer intenst inn i ting jo eldre jeg blir… For så fort ferien er over så er jeg HELT inni hverdagen med hele meg. Fullt konsentrert på hverdagens oppgaver med hver flik av meg,- hode og kropp. Og på det nivået hvor jeg er nær ved å lette altså 🤪
Tok meg en liten time -out etter jobb i dag, for å roe ned litt. La hjernen få lov til lande. La kroppen få lov til å bare kope og glo en liten stund.
Du mener kanskje det ikke finnes noen SÅ høye topper i Oslo… eller i Norge for den saks skyld.. Og det har du kanskje rett i… MEN…jeg har i alle fall gått 10 000 meter i dag. Om det ikke gikk RETT OPP 😀
Jeg og Mammaen til Lille Supermann har trasket og gått på STOLPEJAKT i dag. Duskregn og småkjølig. Alt som varsler at en strålende påske er over, og det er hverdag i morgen. Da kommer gråværet. Påsken var imidlertid ikke HELT slutt i dag. Fridag er fridag, og timer med Mammaen til Lille supermann er supert i regn som i sol.
Og det var ikke så mye regn det kom heller. Bittelitt yr i 5 minutter maks, selv om det var spådd regn flere ganger underveis.
Vi gikk i Gamle Oslo. Vålerenga, Grønland, Galgeberg, Kampen og helt til Helsfyrområdet. 1,2 mil ble det faktisk. Så la oss kalle det 12 000 meters -toppen. 😀
Mye fint å se underveis. Urbane trekk. Og slike ting vi ALDRI ville sett om vi ikke var der av en annen grunn nemlig stolpene.
Perleporten på Vålerenga f eks.
Eller figurer på vegger og i blomsterbed…
Og når man finner en vegg som matcher klærne, så må man jo opp der en tur…
Og strekke armene i været som man gjør når man har besteget en topp i fjellheimen… For dette er en like stor bragd spør du meg! 12 km i byen.
En super dag med Mammaen til Lille Supermann. Kjempekoselig som alltid. I mai drar vi på Gøteborg-tur. Da blir det nok mer jakting av forskjellige slag. Gleder meg vilt allerede 🙂
Han hadde stått der bak de skitne vinduene og sett ned på den åpne gårdsplassen. Kjent luften fra den åpne døren som smøg seg forsiktig inn døren. Gardinene ved åpningen beveget seg som i sakte film, strøk over karmen med en stille bevegelse… lik en hånd som stryker en annen.
Plutselig en ny bevegelse. Et friskt, klart vindpust rusket ertent i gardinene. Han ble stående som fjetret. Hjertet hamret i brystet hans, som om det hadde byttet rytme umiddelbart. Den usynlige hånden i døråpningen strakte seg mot han, og gardinene blafret lystig og innbydende like en flamencodansers kjole rundt lekne ben..
Lik en magnet som trakk , ble han trukket ut gjennom døråpningen. En vag protest langt der inne et sted, men hånden i døråpningen som bød opp til dans fristet for mye. Røde, lange negler på myke slanke fingre dro han sakte ut der…Han var forsvarsløs..
Plutselig sto han der ute, prøvde noen forsiktige trinn fram og tilbake, mens vinden strøk kjølig over bare legger. Hjertet hoppet over noen slag, mens han famlende prøvde seg fram..
Så med et fant han rytmen..Hjertets takt laget rytme til skrittene. Han prustet og peste, lik en okse i arenaen…Han stampet mot underlaget lik flamencodanserens forførende skritt…Han kastet på hodet og strammet ryggen..Han holdt sitt livs forestilling…Helt i sin egen verden der oppe på gesimsen.
Så stilnet skrittene. Han stoppet opp, lukket øynene og stilte seg ytterst på kanten som for å ta i mot applausen.
Da kjente han kvalmen komme. Han var svimmel og uvel.
Han hørte ingen applaus… Det kjentes som en mental hånd puffet han nærmere kanten. Han følte ensomheten gripe som en klo rundt det bankende hjertet, slik han hadde kjent så mange ganger før..
Da hørtes en svak stemme der nede fra:
“Hei!”
(Nok en liten repost av en novelle jeg skrev for noen år siden. Denne gangen kun på inspirasjon fra mine egne bilder. Vil du lese en annen novelle jeg har skrevet, se HER )
