Da jeg var yngre, sånn i 20-årene, var jeg fryktelig opptatt av ærlighet. Var lei av jug og fanteri, og folk som forstillet seg eller var overfladiske. Det ble nesten en liten livsfilosofi. Bare man var ÆRLIG, sånn rett ut fra levra, eller noen ganger “gallen” så var alt annet underordnet og uviktig.
Man blir eldre, og livet skjer… Man finner ut at det av og til er andre ting som er viktigere enn å vrenge ut av seg alt man mener, fra bunnen av sin sjel.
Så når er det greit å “juge” litt da? Være litt uærlig?
-Hvis noen spør om hva man mener om klær de har på…Og man virkelig SELV ikke liker dem. Eller man tenker faktisk også så langt som at de IKKE kler personen, men framhever “uheldige” deler. Skal man fortelle det da, sånn rått og brutalt? Eller er det innafor å lyve bittelitt? Pakke det inn i “bomull og bobleplast” det man vil si, slik at det i det minste høres litt bedre ut?
-Hvis man unngår å gjøre noen unødvendig lei seg ved å ikke fortelle sannheten? Da må det vel være greit med en liten løgn?
-Hvis for eksempel noen lider av en uhelbredelig sykdom, men forteller det ikke til omgivelsene for å skåne de rundt seg? Er dette kanskje et tilfelle hvor det er greit å lyve litt, fordi det er pga omsorg for andre?
-Hvis man svarer litt usant fordi det man “lyver” om virkelig ikke betyr noe i den store sammenhengen? Noen små nødløgner som bare ville skapt “uro” i hverdagen må da være lov?
-Hvis man unnlater å bidra i en diskusjon, med sine meninger, fordi man synes det blir fryktelig slitsomt å delta, og man vet at man uansett ikke klarer å endre motpartens oppfatning. Er ikke dette med å holde kjeft en form for løgn også? Den som tier samtykker osv.
–Hvis man “legger på litt” for å få en jobb man vil ha, skryter på seg noen ferdigheter man kanskje ikke ennå har, men kanskje kan utvikle etter hvert…. er det greit med en bitteliten løgn da?
-Hvis man lyver litt for seg selv, for å ha en litt bedre hverdag? Er ikke det greit. Det sårer jo ingen andre…
Hvor går grensene? Er det ikke løgn alle disse tilfellene?
Jeg vet hvor jeg setter mine grenser. Man finner en gylden middelvei, som passer i livet og hverdagen. Men det er greit å filosofere litt…. Tenke gjennom hvordan en selv definerer ordet. Jug er ikke jug alltid. Det er viktig å se på konteksten og rammene.
