Det er hårfine grenser i samfunnet i dag, når det gjelder litt av hvert.
Faktisk er grensen mellom det å være veldig kul, attraktiv og ungdommelig og det å være en mulig psykiatrisk pasient på helgeperm ikke så lett å forstå en gang.
Det gjelder klær og mote.
Hvis du er ung, er det å ha et skjørt som er så kort at rumpen faktisk går nedenfor skjørtekanten HELT GREIT. Du kan også gå selvsikkert og verdensvant rundt med en kort kåpe, som så vidt dekker rumpa uten noen ting annet nedenfor. Og det er bare hipt, tøft og sexy eller noe sånt…
I går morges så jeg en jente, som gikk kledd i BARE STRØMPEBUKSE. Altså halvåpen jakke, en shabby t-shirt og altså bare strømpebukse. Det lyste lang vei at dette ikke var verken hipt eller sexy, men noe på kanten av det man betrakter som “normalt”. Man kunne se det var noe med henne. At hun slet på et et vis, og at dette hun slet med antagelig ikke bare var dop. De narkomane jeg ser daglig har som regel helt vanlig klær. Hun så rett og slett “forvirret” ut. Det var kanskje ikke BARE påkledningen, men likevel..
Så hva er det som gjør at noen kan komme unna med og får beundrende blikk i en rimelig underlig påkledning, mens andre blir sett på med rimelig skeptiske blikk for NESTEN samme påkledning?
Hadde det vært greit å tasse rundt i bare nylonstrømpebukse i byen, om alle på forhånd hadde blitt overbevisst om at det var mote?
Er det “keiserens nye klær”-agentene som bestemmer dette?
Eller er det rett og slett bæreren av plagget som overbeviser oss om at det er kult og ikke på grensen til psykiatri?
Jeg har sagt det før, hvis man “går som om man mener det”, så kan man komme unna med alt! Men jeg lurer på om det finnes noen grenser?
