“Jeg skulle bare raskt hjem. Hadde vært ute en tidlig morgentime. Rask gange. Lufte hodet. Tåken lå tett, ikke ute…men i hodet. Gårsdagens kveldstimer kjentes litt blury, tåkete.. Hadde kommet meg hjem, tydeligvis. Men da jeg våknet kjentes hodet ullent, og føttene såre. Sokkene som lå ved sengen var skitne.
Groggy hadde jeg kommet meg opp av sengen. Funnet rene klær og kledd meg i en fart. Men hvor var skoene? De grå joggeskoene.. De var borte!! Tankene kvernet og jeg fikk en følelse av at jeg måtte UT!! Det var skjedd noe, i går kveld.. Jeg skyndte meg ut… Gikk litt hit og litt dit. Svirret litt rundt som en hodeløs høne.. Hjernen jobbet på spreng.. Hva var det jeg hadde gjort? Hadde jeg gått i søvne i natt? Hvorfor kunne jeg ikke huske?…
Jeg var i ferd med å gi opp… Svarene fantes ikke der ute.. Og ikke skoene heller… Jeg ville bare hjem. Jeg skulle bare raskt hjem! DA…plutselig … sto de der, rett foran beina mine.. Skoene… Litt i hver sin retning.. Som om ikke de visste hvilken vei de skulle ta..
Da husket jeg gårsdagen… En litt for fuktig kveld på byen.. En lang vei hjem… Et tullete hode…En fjasete ide… Såre føtter… Jeg skulle bare raskt hjem”
Nå var det skikkelig lenge siden vi hadde sett hverandre, Lady August og jeg. Som du vet er hun jo søsteren jeg adopterte etter en søknad i 2013, etter første treff utenfor bloggene. Hun hadde ingen søstre, bare bror, så da søkte hun like godt om ikke JEG kunne være søsteren hennes. Ja, hun søkte MEG altså 😀 Og så klart jeg sa ja. Selv om jeg har søster fra før, så er det plass til en adoptivsøster også 😀
Hele året som gikk har gått siden sist vi så hverandre. Mulig enda lenger også. Det har skjedd mye dette året, med oss begge, så det har bare ikke blitt sånn. Og hun har ikke blogget så mye i det siste heller, så jeg har liksom ikke sett henne verken her eller der. Derfor var det et superkoselig og veldig etterlengtet treff som fant sted i dag. VI sitter stort sett og skravler når vi treffes. Det er jo så mye vi må oppdatere hverandre på. Vi fant en kafe og der bli vi sittende i flere timer. Tok oss bare en liten tur innom “Julehuset”, som var stoppet med folk, og Galleri Havstad, som var helt tomt..
Det er ikke en ting vi ikke var gjennom av emner i dag tror jeg…som vanlig. Vi går ikke akkurat TOM for samtaleemner. Trening var et av dem. Så da vi var kommet oss utendørs måtte jeg vise henne en øvelse jeg gjør på Sats, for å trene balanse. Tror hun likte den veldig godt også, at det blir en ny på hennes program 🙂 Og hun viste meg en øvelse JEG garantert kommer til å prøve hjemme 🙂
En fantastisk koselig og etterlengtet dag med Lady August, gir påfyll og glede <3
Lørdag, helg og på farta mot Drøbak. Jeg skal møte Lady August, søsteren jeg adopterte etter en søknad allerede i 2013 😀 Ladyen var den første jeg møtte LIVE, og vi har holdt kontakten siden. Det blir ikke så OFTE vi sees, men NÅR vi sees er det skikkelig koselig. Og nå er det snart jul, og julegave må leveres. Kunne så klart sendt den, men det er da MYE koseligere med et juletreff 🙂
Så ville så klart pynte meg litt da. Her er dagens antrekk med dårlig innelys en tidlig lørdag morgen 🙂
Tyllskjørt: Fra Episode(bruktbutikk på Løkka) Jakke: Gammel svart jakke fra Gina Tricot Sorte strømpebukser: Fra Vero Moda Skjørt under: Fra bruktbutikk på Kolbotn Pyntenål, sommerfugl: Fra lokal kunstbutikk på Løkka
I mange år hadde jeg adventskalender med Salt og Pepper på bloggen her. Det har jeg ikke orket de siste årene. Selv om jeg ikke har kalender i år, synes jeg det er en liten historie om et Lucia-tog, som fortjente en liten reprise her på bloggen. I år igjen….
“NOEN har alltid hatt lyst å være Lucia -jente. NOEN har alltid vært flere hoder for lang, hatt feil hårfarge og absolutt ikke sett gulle-god og yndig nok ut til å bli plukket ut til den oppgaven. NOEN har hvert år vært den litt store og bomsete som gikk bakerst med med brunt hår, mens den lille gul-hårete prinsessen gikk foran i år IGJEN med rosa strømpebukse og Lucia-krone. Og den NOEN kunne lett ha vært meg…
Men i år skulle det endelig bli MIN tur…. 50 år for sent kanskje men dog.. For når Salt og Pepper sto i døra der og tittet opp på meg, var jeg ikke sen å be…
På et VIPS hadde jeg funnet fram Lucia-skjorter, tredd på dem Lucia-terne- hatter og stukket et par kakelys i nevene på dem. Og SÅ var vi klare. For når man har hatt en hemmelig drøm i alle år om EN gang å få lov å være Lucia-jenta, så har man så klart Lucia -klær på lur i tilfelle anledningen skulle by seg..
“Svart senker natten seg…..i stall og stue….” Lyden av yndige rotte-stemmer kan i noens ører være på linje med sølvguttenes stemmer. Og vi begynte så fint ut… Pepper først ….så fulgte Salt.. Og til slutt meg..
Men så kom jeg på: JEG skulle jo være først!! Jeg var jo Lucia-jenta… Så jeg bukserte meg framover. Med små museskritt, for at ingen skulle merke “feilen ” som var blitt gjort. Litt spill for “kameraet” er på sin plass i sånne situasjoner.
“….Solen har gått sin vei, Pepper spiser fluer”….. Noen hadde ikke øvd på Lucia-sangen og var i ferd med å sabotere det hele.. Og den NOEN var hvert fall ikke meg!
“Inn i vårt mørke hus, stiger “en diger mus”….Saaaaanta Luuuusiiiia, Saaaanta Luuusia” Salt pep som besatt, og Sølvgutt-stemmen var byttet ut med en forhekset paddes…
Man kunne nærmest se når forvandlingen startet. Og før jeg fikk sukk for meg hadde hun klart å passere Pepper, og siktet seg inn mot plassen MIN!!! Med en skrikende stemme som avledningsmanøver håpet hun på å snike seg ubemerket fram til førsteplassen..
Men da skal jeg love deg at jeg reagerte. Da jeg kjente de små klørne krafse mot leggen min, og hun var i ferd med å GÅ FORBI meg, for å få bli Lucia-jenta i år IGJEN, DA var det nesten som en refleks i kroppen på meg gitt. Jeg bråsnudde!!!
Og med mye oppsamlet Lucia-skuffelse i kroppen, fra flere år bakover, dultet jeg foten i kroppen på Salt. “Nei Salt!! Nå får det JAMMEN være nok!! Du får ikke ødelegge dette!! Nå er det JEG som er Lucia”
Hun lå der og sprellet. Vridde og vred på seg. Og det var slett ikke nødvendig, for jeg sparket ikke SÅ hardt. Det var mest et spill for kameraet. Hun var redd for ikke å få nok oppmerksomhet… Eh…Kremt….
Alle vet jo at de som ikke kan oppføre seg, må gå sist. Så i resten av sangen måtte Salt gå sist…
“Natten er mørk og stum….Med ett det suser …I alle tyste rom…som vingene bruser…Se på hver terskel står…Hvitkledd med lys i hår…Saaaaaanta Lussssiiiiiiiiaaaaa…Saaantaaa Luusiia”
Sånn var det ja.. Sånn var det den gangen Frodithen ENDELIG fikk være Lucia. “
Håper du satte pris på reprisen, og at du fikk litt Lucia-stemning 😉
Jeg sto foran klesskapet i går. Pleier å legge fram klær på kvelden, for dagen etter. Hadde lagt fram Marius-kjolen min. Den som er strikket i noe ull-liknende.. Men jeg kom heldigvis på at jeg måtte sjekke hvor mange grader det var meldt i dag først. 7 grader!! Da er det ikke mulig for meg å gå med noe sånt. Den forsvant fort inn i skapet igjen. Jeg er jo min egen innebygde varmeovn, helt umulig med strikka plagg som ikke går an å ta av seg. Og med en strikket kjole kan man ikke ta av seg…på jobb..
Fant fram en det sorte skjørtet, siden det var “kjole-fredag” og alt i dag. Skjørt, kortermet topp. Og en liten jakke på utsiden.
Jeg har jobbet så svetten sprutet i dag, så jammen meg bra jeg hadde lite klær på 😀
Så her var Dagens Antrekk og kjole-fredagen (ser ut som de jammen meg vil sammenfalle HVER fredag 😀 Rare greier 😀 ):
Svart skjørt: Kjøpt på bruktbutikk på Kolbotn Turkis topp: Kjøpt i Riga for flere år siden Svart jakke: Kjøpt på H&M for mange år siden Bandana: Kjøpt på Episode i sommer
Hvis det å glede seg litt til ting som skal skje er livets “krydder”, er dagen i dag hovedretten da?
Enhver har ansvar for å lage de gode måltidene. Man kan prøve seg på å klage over at man ikke har fått de rette ingrediensene, at redskapene er feil, og at folk i omgivelsene går i veien når man holder på med kokkeleringen. Men er det ikke egentlig sånn at skal man få et godt måltid, så må man faktisk ta i bruk de ingrediensene man har. Den riktige sammensetningen vil gi god smak uansett. Å klage over manglende ingredienser og feil redskaper gjør ikke hovedretten på noen måte bedre. Og man må selv huske på å finne noe godt krydder, for å få fram den spennende smaken.
På det vanlige kjøkkenet er jeg ikke noe særlig til kokk. Men på Livets kjøkken fungerer jeg egentlig ganske bra 😀
Også i dag. Klær på 😀 Bestemte meg for å ha myke behagelige klær på i dag. Skulle jobbe mye med kontorsaker og skjerm. Trengte å ha det mykt når jeg satt.
Jeg liker å sette fokus på positive ting. Hverdagen blir bedre sånn. Det gjelder å lage seg små koselige planer for eksempel, slik at man har noe å glede seg til. Nå finnes det flere koselige ting i nærmeste framtid igjen 🙂
Onsdag og fri. På landet en tur med søsters. Prøvde å få til et lite besøk hos gamle naboer av mamma. Kjøpte noen blomster. Skulle ta en kopp kaffe. Og skulle man på sånt besøk var ikke tyllskjørt og avrevne shorts passende for en dame på snart 60. I alle fall ikke i deres øyne vil jeg tro. Det er jo damer på nærmere 90. Greiere å pynte seg litt på en måte DE forstår 🙂
Så dette ble Dagens Antrekk:
Bluse: Kjøpt på bruktbutikk på Kolbotn
Genser: Kjøpt på Skaperverket Skjørt: Kjøpt på bruktbutikk på Kolbotn Lue: Heklet selv i fjor høst. Tights: H&M
Nå var ikke damene hjemme, noen av dem. Men jeg og søsters hadde det hyggelig på julegave-handling i stedet for. Og det gjorde jo ikke noe om jeg hadde staset meg opp litt 🙂
Det sies at man trenger å kjenne på de triste og negative opplevelsene her i livet for å kunne virkelig føle hva glede og positivitet er. Det mener jeg NESTEN er feil. Jeg forstår at vi alle må oppleve noe “dritt” her i livet, og jeg godtar det..
Men at man ikke skal kunne klare å kjenne på glede og godfølelsen uten å ha vært borti det motsatte? ER det sånn?
Jeg har vært forskånet for mange triste opplevelser. Jeg har ikke opplevd mange perioder med sorg. Men ingen skal kunne si at jeg ikke klarer å kjenne på positivitet, glede og godfølelsen. Det meste av tiden min her i livet har jeg kjent på glede. Kanskje også fordi jeg har “lært” hvordan fokusere på de små ting, de små gledene, men likevel… Jeg har følt på mye glede og mye takknemlighet fordi jeg har hatt det sånn.
Det siste året har det kommet en del “trøbbel” i min vei. Jeg har både overlevd, og taklet det “forholdsvis” greit. Fra januar og til nå har det vært en del helse-greier: kronisk spenningshodepine, operasjon av basalcellekreft i panna og gjentakende trøbbel med sti på øynene. Det har vært et drittår, sånn sett under ett. Og mulig at det var rettferdig at jeg skulle få MITT nå… men at det skulle til for at jeg skulle klare å kjenne på GLEDE…Nei, der er jeg egentlig litt uenig.
Det året som har gått kunne jeg fint klart meg uten altså.. Så det så!
Tror du man må oppleve mye sorg, jammer og dårlige opplevelser for å kunne kjenne på glede?
