Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste hva som ville skje i framtiden, for å være litt forberedt på det som ville komme. Som du vet liker jeg å være forberedt, til det meste. Jeg kan absolutt være spontan og impulsiv også, men en del ting i livet liker jeg å være forberedt på.
På den annen side er jeg skikkelig glad for at jeg IKKE vet hva som liker foran meg. Hvordan ville livet bli hvis vi VISSTE alle sykdommer som ville komme, hvordan utfallet ville bli, NÅR vi skulle dø osv. Det ville nok vært rimelig vanskelig å leve livet sitt, med grusomme scenarioer i sikte. Det er noe med det jeg liker å kalle den lille “livsløgnen” som faktisk er det som får oss videre mange ganger. En mental liten “gulrot” som får oss fremover. Det er snakk om HÅPET, et bilde om hvordan det kan bli der framme. Og kanskje med tankens kraft så kan det bli sånn også?
Av og til tror jeg på skjebnen. Av og til tror jeg absolutt IKKE at noe er forutbestemt. Av og til tror jeg at jeg kan styre av livet mitt, både psykisk og fysisk i den retningen jeg vil.
Et eksempel for meg er året jeg hadde i fjor, spesielt fra 1. mai og utover:
En stor operasjon i pannen på grunn av basalcellekreft. Bandasjer, sår, teip over arr hele sommeren, luer for å dekke nekroser(harde sårskorper som lå i månedsvis) og ingen anelse om hva som lå foran meg. Jeg så først for meg at jeg ville bli seende helt rar ut, før operasjonen, men var mer enn fornøyd nok med at jeg ikke hadde mer kreft. Så jeg blåste egentlig i hvordan jeg ville bli seende ut. Når operasjonen var gjort, så jeg at jeg ble seende helt fin ut. Som meg selv. Ikke store endringene, sånn rent visuelt.
Men den fysiske følelsen i pannen er annerledes. Noen steder er det ikke følelse. Andre steder er det veldig følsomt. Og igjen, noen steder er det bare STEINHARDT, på grunn av arrvev. En periode trodde jeg det IKKE ville bli noe bedre. Så håpet og trodde jeg at det ville bli HELT som før, følelsesmessig.
Nå er det gått et år, og jeg er ikke som FØR. Men jeg er bedre enn i juli-august. Det kjennes ikke lenger rart å bruke mimikk, og det er jammen bra siden det er en veldig viktig ting i jobben min. Hvis jeg hadde VISST hvordan det ville kjennes ut, et år etterpå, ville jeg synes det var greit? Jeg tror hjernen trenger tid til å venne seg til saker og ting. Godta tingenes tilstand. Det fysiske og det mentale må være “venner”. Og da trengs det noen ganger tid.
Jeg er glad jeg ikke visste. Jeg er glad jeg ikke vet.
Hvem vet? Kanskje om et år er jeg HELT som før igjen?
Eller kanskje er det bare en liten nødvendig “livsløgn”… 😉
Det beste er nok å ikke vite 🐰
Jeg tror å vi skal være veldig glade for alt vi ikke vet. Samtidig undrer jeg også mye. Tenk bare hva all teknologien har gjort med oss siden år 2000, da vi i 1999 trodde vi var i ferd med å gå under?
Jeg husker det var mange som lurte på om strømmen ville fortsette å fungere i det vi gikk inn i et nytt årtusen..
Ja, det kunne kanskje vært greit akkurat rundt 2000 om vi visste at verden ikke kom til å under 😀
Jeg tror det er bedre å ikke vite hva som skal skje i fremtiden særlig om sykdom for ellers ville vi leve i angst hele tiden.
Ja, det er jeg enig med deg i 🙂
Det var litt av en sjau du opplevde da. Ikke alle er så heldige. Av og til er det bra at man ikke veit hva som kommer. Ha en fin kveld😊
Nei, ikke alle er så heldige å bli helt frisk igjen. Så det er jeg glad for 🙂 Ja, jeg synes det er bra 🙂
Jeg er glad jeg ikke visste for ett år siden hva vi hadde i vente.
Ja, det skjønner jeg godt <3 Og jeg tror det er bra vi ikke vet 🙂