“Slutt å klandre klovnen for å oppføre seg som en klovn. Spør heller deg selv hvorfor du fortsetter å gå på sirkuset” (Sitat: ukjent)
Av og til er verden som en sirkusarena. Noen oppfører seg litt “på trynet”. Det kan være i større sammenhenger, som politikere med alt for mye makt, langt borte. Eller det kan være mer småskalasammenhenger: på jobb, i nennekretsen, på skolen og i sosiale medier.
Det er lett å skylde på andre og klandre andre. Av og til er man kanskje selv med på å lage noen sirkusnummer, men det er ikke alltid så lett å se sitt eget klovnenummer. Det er ikke alltid like lett å kjenne igjen den klovnen i speilet som seg selv. Så da klandrer man andre da, for at det blir slikt sirkus.
Men hvor mye sirkus hadde det blitt, hvis ingen så på. Uten publikum blir klovnen lei, og labber ut av manesjen med sine store sko.
I sosiale media hagler det med irritasjon og oppgitthet over andres dumhet, over andres dårlige oppførsel over andres klovnete atferd. Det hagler både i kommentarfelt og i egne innlegg, vel vitende om at det så og si “forer” disse klovnene. Betyr det at vi LIKER disse klovnene, siden vi oppsøker sirkuset igjen og igjen?
Blått er en farge jeg egentlig har hatt lite forhold til i mitt liv. Joda, på himmel og hav har de jo vært der alltid. Men sånn ellers. Lite blått i barndomshjemmet. Mye brunt. Oransje. Gult. Jeg elsket gult. Og det har nok vært favorittfargen min i mange år. Gul.
Til turkis plutselig dukket opp. Turkis på klær. Og turkis er vel en variant av blå etter hva jeg vet. Interiør er jeg ikke så opptatt av, så her blir det mye hvitt, og svart,
I det siste har jeg begynt å like litt blått også. Noen varianter av blått kan jeg ha på klær, andre varianter er overhode ikke kledelige til mine brune øyne.
Men… det skal sies at når jeg har JAKTET på blått, så viser det seg å være en del rundt omkring. Ganske gøy en del av det jeg har funnet opp gjennom. Her kommer litt blått fra arkivet.
Et smil er den beste sminke en jente kan ha. Eller en gutt for den saks skyld. For er ikke akkurat det veldig sant?
Et stivt, hardsminket men “dødt” ansikt kan ikke hamle opp med et realt smil. Et smil kan smelte isfjell. Et ærlig smil, som kommer fra der inne, kan smelte de kaldeste hjertene. Det skjer noe med oss, når øynene våre treffer et ansikt der munnen og øynene stråler som gull. Det skjer noe med oss selv også, om vi tar sjansen på å sende ut slike små skatter til omgivelsene.
Vi blir vakre, fordi det er ekte. Vi kommuniserer uten ord. Vi gir verden en liten bit av oss selv. VI gir og vi får.
YO!!! Hei og hopp! I dag har jeg fjernet deg DIGRE pannelappen og satt på en liten en. Jeg overlevde dusjen, uten noe som helst blodsprut.. Så nå er jeg klar for å danse hip-hop på vei til butikken.
Ikke store aktiviteter om dagen. Men helt passelig for en med “høl i huet”. Står opp sent, som ungdommen gjør… Og driver dank resten av dagen… vel.. som … MEG 😀
Jeg har vært en ørliten tur ute i dag også. Men med hele pannen full av plaster er det ikke så gøy å farte utendørs. Fikk jo også beskjed om å holde meg i ro. Ikke dusje. Ikke trene. Og holde hodet i riktig stilling. Så vil ikke ta sjansen på noe som helst.
Kamuflerte pannen med løs lue og gikk og handlet. Stort mer “morsomt” har jeg ikke gjort i dag. Bortsett fra å se DVD. “The Mentalist”. En veldig god serie. Elsker karakteren til hovedrollen 🙂
Det er viktig å bli sett. Sett for den du er. Det er ikke gjort i en fei i vite hvem folk er, så det er kanskje lettest for folk som har kjent en lenge å faktisk SE hvem en er.
Men vi bør alle prøve synes jeg. Vi bør prøve å se hvem folk rund oss er. Er du lærer, bør du prøve å se menneskene bak “elevmassen”. Når du er lege bør du prøve å se mennesket bak sykdommen. Vi trenger det, for å kunne fungere godt.
Jeg har jo vært en del hos leger i det siste, og har møtt mye forskjellig atferd fra den kanten:
Noen hører muligens på hva du sier, men knatrer i vei på pc-en uten så mye som å se deg i øynene EN gang der du sitter og biter negler.
Enkelte sitter med beina oppunder seg i kontorstolen, men gir deg ALL oppmerksomhet, kjenner på kroppen det gjør vondt i og forklarer hva de gjør før de stiller noen diagnose.
Og enkelte leger ser deg kun som et symptom eller en sykdom de skal kurere. Det at du er et menneske med spørsmål og ønske om å kommunisere virker å gå dem hus forbi. Eller du oppfattes regelrett som en plage.
Dette opplevde jeg i går. Det var ikke ok i det hele tatt. Jeg vet det leger også må gjennom en del teori om psyken. Men en ting å er å vite det teoretisk. De bør også kunne vise det praktisk.
Mulig jeg kom på en litt dårlig dag i går. Mulig det var mer stress på denne legen enn vanlig var. Mulig jeg spurte i feil øyeblikk om informasjon. Men jeg trengte faktisk litt informasjon. Å få “kjeft” fordi du snakker på feil tidspunkt er ikke greit. Jeg har heldigvis ALDRI vært borti dette før! Og kommer nok ikke til å oppleve det så ofte.
Jeg har vært borti at JEG har hatt litt forutinntatt holdning til noen leger, på grunn av førsteinntrykket, som viste seg til de grader å være feil. Legene det handlet om var supre de, når jeg kom forbi førsteinntrykket. Jeg klarte å SE dem. Det burde være sånn at også den legen jeg møter klarer å SE hvem JEG er og hva jeg trenger, når jeg til og med uttrykker det verbalt.
Sånn, nå har jeg ristet det av meg, og skal gå videre 🙂
“Vi får en ny sjanse hver dag i livet og vi tar dem som regel ikke. Men de ligger der og venter på oss” (Sitat: Andrew M. Greely)
Tenk så heldige vi er egentlig. Vi våkner hver morgen til en ny begynnelse. Livet er fullt av begynnelser. Hver dag og hvert øyeblikk, spør du meg. Som perler på en snor. Jeg har skrevet litt om dette før også, HER, for sånn jeg ser på det får vi ikke en ny sjanse bare ved nyttår, eller hver mandag, for den saks skyld. Nei, vi får faktisk nye sjanser hver dag! Og hele tiden!
Det er lett å la seg begrense. Lett å la seg lulle inn i sorgene fra i går. Lett å gå i fella med å tro at man er “dømt”.
“Mitt liv er bare sånn!”
“Dette er MIN skjebne…Jeg får bare godta det”
Men det ER jo ikke sånn! Det er aldri for sent å endre. Ta de nye sjansene, som bare ligger der og venter. Starte på nytt, med den nye sjansen en ny dag gir deg. Det krever kanskje litt mer, å snu. Ikke så “lett” som å surre videre i grumset fra i går. Men er det ikke verdt en liten anstrengelse da?! For å få det bedre på sikt?
Jeg har fjernet det “hornet” jeg hadde i pannen. Noe som hadde dukket opp der som IKKE skulle være der. Ikke FARLIG, men må vekk. Les HER, om at jeg ikke orket å vente mer.
Det var ikke veldig vondt å få det fjernet, men opplevelsen i seg selv var ikke noe “særlig”.. En litt for stresset spesialist gjorde hele opplevelsen litt dårlig. Men det i panna er vekk, og jeg har sovet i flere timer etterpå. Vondt i hodet, vondt i panna og sliten.
