frodith

Ung og nysgjerrig med utferdstrang
Listet seg gjennom en mørklagt gang
Tassende føtter forbi der foreldrene sov
Ut i det fri uten å spørre om lov

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ned trappen, yr i hodet
Kjente det bruste godt i blodet
Spenningen var til å kjenne på
Døren til friheten rett foran nesen lå

En liten hånd han rakte fram
Men jammen meg- synd og skam
Døren var stengt med lås og slå
Hva i all verden skulle han gjøre nå?

Da med ett han husket på
Jeg trenger da overhode ikke gå
På fantasiens vinger han fløy i vei
Over gjerdet mot skog og hei

Der møtte han eventyr av farger og gøy
Uten at han til foreldrene løy
Fri som fuglen i sjel og hode
Det er lykkens beste kode

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Diktet over er  skrevet på inspirasjon av dette bildet jeg fikk fra Mette Josteinsdatter  Hun sendte meg flere morsomme bilder her i forrige uke, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt. 

Jeg har skrevet noen andre slike kreative tekster til bilder også siste tiden De finner du her:

“Når boblen brister”

“Løp for livet”

“Når man surrer rundt i den fuktige jordkjelleren”

“Raska på! Se å få litt fart!”

“Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Jeg har ord på meg for å være ganske positiv. Det å sette et positivt fokus på saker og ting gjør livet litt lettere. Selv når det er på det kjipeste. Det er nemlig alltid NOE positivt å finne her og der. MEN… noen ganger VIL JEG klage litt jeg også 😀

I dag tror jeg nesten jeg BARE har lest innlegg om snø. Og det har ikke vært så VELIDG varierte innlegg. De fleste har klaget… (bortsett fra noen unntak da..)  På måking, på framkommelighet, på mengder med snø… På lengselen etter våren.

Nå er det jammen meg min tur!!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her i byen har vi det nemlig helt garantert VERST av alle. Lover! Så kan du bare lene deg tilbake og nyte DIN snø. For her er det verst. Våre problemer er ikke sammenliknbare med NOEN andres!

Problemet her er nemlig ikke at det ikke måkes. De måker og måker. Trikkene går. Og en og annen buss… Og av og til kommer til og med folk seg på jobb og skoler… Men det som gjentar seg år etter år, og som jeg MÅ klage over år etter år er de hersens takene i byen her. 

Når byen ikke har ansvar, men hver og en liten privat  gårdeier skal ta seg av dem, da blir det bare tull… For jeg skal love deg at INGEN måker takene.. Det eneste de gjør er å sette opp disse skiltene med: “RASFARE”.   Som om DET skulle hjelpe mot å bli drept av et lass med snø. Jeg mener… Det er bratte tak, masse snø.. tung snø…Og den KOMMER deisende ned! Akkurat når den vil. Uansett om det står et skilt foran fortauet du begir deg inn på med skriften: “RASFARE”. For du MÅ  inn på det fortauet like fullt. Hvis du da ikke heller vil bli drept av trikken… 

Jeg velger ofte trikkesporet. Det er lettere å kontrollere trikkene. Jeg løper det remmer og tøy kan holde, fra et hjørne til neste, mellom du ulike trikkeavgangene. Og hvis jeg ikke rekker det, så kaster jeg meg inn i en snøfonn… For SNØ det har vi jo nok av…

Kan noen komme å måke takene her i byen??!!! 
For selv om jeg stort sett er innadørs for tida, så må jeg jo bevege meg utendørs innimellom for å kjøpe mat etc, med fare for liv og helst altså…

Når boblen brister

Varsomme små skritt gjennom livet
Tander og spe
Hennes øyne lett voktende
Skjult bak en uklipt lugg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Varsomme små skritt gjennom livet
Passe seg
Veve seg inn bak spindelvevstynne forsvar mot verden

Skjøre livet
Boblen
Lett brister
Om hun ikke trår varsomt

Men så kom solen
Stakk hull på den lille boblen

Da smilte øynene forsiktig bak den tunge luggen

Teksten over er faktisk skrevet i 2016, til et annet bilde. Men jeg fant ut at det passet så godt til et av bildene jeg  fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe, som jeg skrev tekster til. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet disse to: “Raska på! Se å få litt fart!” og   “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Senere fikk jeg også bilder av Mette Josteinsdatter, og har skrevet en tekst til et av de bildene også så langt: 

“LØP FOR LIVET!”

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Jeg fant noen “ord for dagen” i den nye dagboken min. Et sitat fra en Michael Dell:

“Tro på det du gjør. Hvis du har en ide som virkelig er livskraftig, må du rett og slett overse de som sier at det ikke vil fungere”. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det handler egentlig om å tror på seg selv. Men det handler også om hvor mye andre menneskers tilbakemeldinger betyr for hvordan du har det i hverdagen din. Jeg kom på et innlegg som jeg skrev for mange år siden, som egentlig forklarer hva jeg mener: 

Hvem fortjener egentlig ros?

“Jeg er en jente med god selvtillit. Tror kanskje jeg har hatt det fra jeg var ganske liten. Hvem er så heldig å få DET liksom? Vel, det er neppe noe man er født med, eller bare FÅR sånn uten videre, men det er ganske sikkert noe man utvikler underveis. Oppvekst, familieforhold og vennskap har så klart mye å si, og hvordan verden og omgivelsene har møtt deg på veien.
 

Hvis man har god selvtillit, og ikke er redd for å vise det, fortjener man da aldri ros? Trenger man da aldri ros?

Generelt mener jeg vi i samfunnet er for lite rause med komplimenter eller ros. Alle liker å få tilbakemeldinger på om ting de gjør fungerer, utvikler, inspirerer eller gir noens dag et løft. Man KLARER seg kanskje uten, fordi man på innsida stoler på at man har kvaliteter så det holder. Men jammen meg fortjener man det litt likevel innimellom, noen og enhver.

Jeg kan helt klart selv bli bedre til å gi folk de positive tilbakemeldingene de trenger. Jobber med saken 🙂

Gir du positive tilbakemeldinger til folk, hvis de gjør noe bra?

Han løp så fort remmer og tøy kunne holde! Han løp for livet!
Føttene som trommestikker.
Hodet virret fra side til side. I øynene vistes panikken.
De var etter han! 
Han virret litt hit, litt dit.. Hvor skulle han gjøre av seg? Ingen steder å gjemme seg.

Hjertet banket i takt med føttene. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk-dunk..
Den spinkle kroppen skalv. Av kulde og av redsel. Naken, i kropp og sjel.
Hva skulle han beskytte seg med?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han hørte de tunge skrittene der bak.
De saktnet.
Han hørte de tunge stemmene der bak.
De mumlet.

Han trodde et sekund de hadde gitt opp jakten, der de sto sammenkrøpet i bunnen av bakken og hev etter pusten. Men nei.. Plutselig var det som de fikk ny energi. De galopperte etter han. Han stokket beina så godt han kunne, kjente blodsmaken i munnen og svetten som piplet tross snø og kulde. Oppover bakken gikk det. Litt hit, litt dit. Han så en lysning på toppen av bakken. Som om veien sluttet, og himmelen overtok. 
Føttene som trommestikker. 
Hjertet som var i ferd med å hoppe ut av brystkassen. 
De tunge skrittene der bak. Lange skritt som var i ferd med å ta han igjen.

Så sto han på toppen.
Og veien var slutt.
Han tittet over kanten, og så en frådende iskald sjø langt der nede.
Lange armer som hev kaskader av kaldt vann. 

Han vred det tunge hodet på den tynne halsen lynraskt bakover…
Så forfølgerne komme, tungpustede men nære.
Og akkurat i det en av dem kastet fram en lang arm for å ta tak i han, så bredte han vingene ut og lettet.

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Teksten over er  skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Mette Josteinsdatter  Hun sendte meg flere morsomme bilder i går, som jeg også fikk mange rare tanker av. Kjempegøy at folk sender meg bilder. Det er utrolig gøy å skrive kreative tekster på inspirasjon fra bilder andre har tatt. 

Jeg har skrevet noen andre tekster også siste uken. De finner du her:

“Når man surrer rundt i den fuktige jordkjelleren”

“Raska på! Se å få litt fart!”

“Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]

Som du vet er jeg en forkjemper for å skryte litt av seg selv.
Hvis man har gjort noe man er fornøyd med selv synes jeg det må være fullt lovlig å erkjenne det overfor seg selv. Og gjerne overfor andre også. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det å skryte litt av seg selv betyr ikke at man tror man er bedre enn andre, selv om noen kanskje drar det dithen også. Da er ikke skryting så sjarmerende, spør du meg… Men hvis det bare er for å si at man er fornøyd med noe man har jobbet litt med og er fornøyd med etterpå, så er det fullt lovlig og sunt til og med, synes jeg 🙂

Så hva er det jeg skal skryte av? 

Jeg brukte litt tid på foto i dag på min lille tur ut i kulda i dag. Det var skikkelig moro. Og jeg fikk noen bilder jeg var fornøyd med. 

Vinteren og kulda laget mange fine og spennende uttrykk: Snøen likner jo nesten på fjær!

Det siste ble ikke SÅ klart, litt uklart den øverste grenen og knoppen, men den fikk være med likevel..

Ja…du skjønner det er kaldt i byen i dag?
Mye slags kald-dans her i dag. Les gjerne “Når kuldegradene danser isdans på sølepyttene” også. 
Det høres kanskje ikke så kaldt ut med rundt minus 10, men jeg skal love deg at minus 10 i Oslo er omtrent som minus 30 andre steder. Juger ikke en gang. Jeg synes vanligvis YR er ganske irriterende med sine: ” Minus 2 – føles som minus 4″. Den der følinga har jeg vært ganske så betenkt til. Jeg mener følelsene er da vel ingen standard måleenhet. Alle føler vel litt forskjellig i forhold til sånt?

Men når det gjelder rundt 10 minus så begynner jeg å bli enig. Det FØLES som 30 minus. For ALLE!! Lover!

Jeg måtte halvveis på veien innom en kafe, for å få følelse i lårene igjen. Fordi de var nemlig helt numne, og fulle av isroser, selv om jeg hadde stillongs og lang dunkåpe. 

Det var uansett en vakker tur. Fikk tatt mange kalde og fine bilder. Noen kommer her, og de fineste kommer etterpå i et eget innlegg 🙂

På speilet i kafeen sto det noe fine kafe-visdomsord, som er verdt å ta med seg: 

” Glem dine bekymringer. I morgen kommer nye. Så ta deg en kopp kaffe og glem dem og.”

Titter ut vinduet
Ser kuldegradene danser isdans på sølepyttene
Hører det knitrer i gradestokken som om den har vondt
Åpner vinduet forsiktig
Lukten av frosne nesehår blander seg med smaken av brain-freeze

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hm….

Jeg tror jeg må ut å kjenne at jeg lever…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg TROR jeg må ha vært et “blikkfang” der jeg vandret rundt på utstilling på Astrup Fearnly en gang. Kunstneren som ble vist akkurat den perioden var Alex Israel. Jeg kjente ikke kunstneren noe særlig, så det var en ren tilfeldighet at jeg gikk rundt å så ut som et av hans kunstverk!! 😀 Jeg mener å huske at jeg fanget noen blikk der jeg gikk… 
Jeg la ut bildet på Instagram samme dag, og det tok ikke lange tiden før det kom LIKE fra kunstneren selv. 

Moro!

Dette er min “foreløpige” tolkning av helgeutfordringen til Utifiriluft , som denne helgen har stikkordet: BLIKKFANG.
Takk for at du inspirerer oss bloggere helg etter helg Margrethe 🙂

#alexisrael #blikkfang

Noen ganger, når mørket er i ferd med å sluke en, så er det lett å gå seg bort. 
Det er mørkt. Man ser ikke veien. Og kan lett begynne å gå i feil retning. 
I stedet for å gå i retning lyset, driver man og surrer rundt i kjelleren og i mørke ganger.
Runde på runde. Kanskje en tur ned i den fuktige jordkjelleren. Som om det der skulle være noe særlig lys å snakke om.

Et gjentagende mønster. Opp i korridorer med det dunkle lyset, ned i kjelleren, opp igjen en tur uten å tenke stort over hvor utgangen kan være. Helt til, en dag, man ser en strime av lys der oppe… Man kommer på at det går an be noen om litt hjelp: 

“Hei! Ser du meg? Kan du hjelpe meg litt? Kan du hjelpe meg opp?”

Jeg fortsetter inn i det nye året med å poste noen små kreative tekster. Av og til blir tekstene dype og alvorlige, noen ganger er det bare fjas…

Teksten over er OGSÅ skrevet på inspirasjon av et bilde jeg fikk fra Margrethe/Utifriluft, Jeg oppfordret leserne mine til å sende meg bilder her og dagen, som jeg kan skrive noe til. Jeg er nemlig veldig glad i sånn kreativt samarbeid! 🙂 Jeg fikk mange “talende bilder” av Margrethe. Bilder som har en historie i seg.  Blant annet disse to: “Raska på! Se å få litt fart!” og   “Så hadde de ledd høyt, og dultet hverandre i fortrolighet”

Jeg har skrevet til bilder tidligere også, i fjor blant annet, som jeg repostet nylig. De finner du: HER,  HER, HER og HER 

Hvis du har noen bilder du tror egner seg til kreativ skriving for meg, så send meg gjerne: [email protected]