Det er en liten overgang når man har vært sykmeldt 100% i over et halvt år, og skal i gang igjen 50%. Hjulene spinner fort da…og man rekker ikke alt man har tenkt.
Dagen i dag har jeg stått en del med rumpa i været. Forberedelsene til undervisning med småttiser på deltidsopplæring kan være en ekstremsportøvelse skal bare fortelle deg. Man må være lynrask, ha øyne i nakken og stor tro på deg selv, når man står med rumpa i været i Majorstuekrysset, for å få det “perfekte” bildet av Salt og Pepper på vei til skolen 😀
Fikk dessverre ikke vist HELE veien, for opplasteren nekter å laste opp et par av bildene enda de er HELT samme størrelse som de andre… Gidder ikke styre mer med det nå..
Nå blir det mat for “Mons”… og noen rottentotter kanskje og 😀
Av og til synes jeg mennesker har lett for å klage på hvordan andre er…Hva DE gjør feil.. Hvor irriterende den og den atferden er… Hvordan de IKKE gjør sånn og sånn… som de helt klart burde gjøre.. Men er disse menneskene klar over at de gjør akkurat det samme selv? Det er liksom noe med selvinnsikten…Selvinnsikt, hva i himmelens navn er det?
Jeg mener selv jeg har rimelig kontroll på mine feil. Det er en del ting jeg kunne gjort mer av, og det er en del atferd hos meg som det SIKKERT kunne vært mindre av. Men jeg mener selv jeg i det minste vet om dem, feilene og problemene. Og jeg prøver å jobbe med dem, få litt orden på dem.. Så jeg vil si jeg har selvinnsikt, og endringsvilje..
Så før man setter i gang å klage på andre: Er du så mye bedre selv?
Hvis du har kjent meg en stund så har du kanskje hørt om “De hersens trusene”? Vel, jeg lar deg lese innlegget om igjen under her:
“De hersens trusene”
Jeg har de siste årene fått et SNABLA problem når jeg skal ut å kjøpe truser…blant annet…
For jeg lurer på om det har blitt sånn at når man er jente eller dame, så MÅ man like string-truser? Er det faktisk noe som er påbudt å gå med når du har rundet 14 liksom, og er hunkjønn? Det er nemlig sånn at ikke ser jeg slik ut lenger…
Og når rumpa ikke lenger er som de brasilianske sambadansernes; kanonkule-formede, (enten pga implantat eller av naturlig årsaker…), meeeen…har begynt å sagge ØRLITE granne mer….ja da er det slett ikke like moro ELLER pent med den streken i rumpa mer…. Den holder jo INGENTING på plass…
.
…men jeg ser da ikke HELT sånn ut ennå heller da… Og har ikke NOE lyst til å måtte begynne med TANTE-truser som et alternativ til stringtrusa liksom… Sånne som skal klemme inn helt fra nede ved knærne, skyve det som henger og bulker seg, helt opp mot brystet….for å ende opp oppe i bh-en. Det er liksom ikke HELT tida for det ennå heller!
Så hvor i helsike skal man oppdrive noe ganske normalt undertøy? Jeg har nå hvert fall raidet butikkene i månedsvis, årevis nærmest… Oppover og nedover radene… Og det eneste de tilbyr er den streken i rumpa. Eller KANSKJE en litt sånn slaskete bokser-variant. Som ikke er stort bedre akkurat … Og ønsker man noe som er LITT mer HOLD i…..så får man altså den Tante-trusa….
Mulig løsningen er implantat altså ;-D
I går når jeg var i Ekebergparken, så slo det meg hvor jeg muligens må gå for å fornye “truseparken”… Ikke fordi det akkurat bød seg fram en “perfekt” truse, men det var i det minste ganske stor variasjon der oppe. Og lett å få tak i mange på en gang, hvis jeg raider trærne der på kveldstid…. Ha-ha..
Som du forstår så er dette med å finne den perfekte trusa fortsatt et problem… 😉
Jeg øver meg på litt av hvert. Hele livet er det små ting man må øve seg litt på. Eller i alle fall JEG. Noen mennesker tar ting på “hæl´n”, på sparket, som en ekte Solan Gundersen. Jeg har nok en litt større porsjon Ludvik oppe i “skallen”. Den Ludviken synes det er mye som er “farlig”, eller litt skummelt i alle fall, og som IKKE tar ting lett på “hæl´n”. …
Men med litt øvelse klarer jeg det meste, sånn er det 🙂 Jeg trenger bare å stå litt på kanten å tenke, og kanskje hoppe ut i det fra et litt lavere nivå, før jeg synes det er en GREI aktivitet.
Jeg øver meg på å ta bilder. Jeg KOSER meg alene stort sett…
Men jeg øver meg også på å ta litt kontakt med folk jeg ikke kjenner. Slå av en prat. Jeg er ikke noen råtass på det område, men jeg er blitt bedre. Snakker stadig med folk jeg ikke kjenner. I går var jeg IKKE så flink til akkurat det…. Det var noe som gjorde at jeg IKKE tok kontakt der jeg tenkte jeg burde ha gjort det. Jeg var ikke i humør, og frykten for å gjøre noe “feil” laget noen hindringer i topplokket. Så jeg lot det være. Litt skuffet over meg selv, men sånn får det være noen ganger. NESTE GANG så tar jeg kontakt.
I dag gikk jeg til Ekeberg Skulpturpark igjen. Godt å gå, godt å tenke og i dag også godt å prate med folk.
4, 2 km en vei, og rundt 200 m o h ligger topp-punktet på Ekebergtoppen. God trim.
Jeg øver meg også litt på å gå uten hodeplagg innimellom. Foreløpig har det vært sår og skallede flekker som gjør at jeg ikke synes det er så stas uten hodeplagg, siden det PLUTSELIG kan begynne å blåse. Men på dager som i dag har jeg prøvd meg litt. Jeg har jo ikke vært sånn megaglad i den digre “midtrabatten” oppi der heller. Det blir mindre og mindre rødt oppi der, og mer mørk blond og grå striper. Det er rart hvordan man nærmest bygger noe av identiteten sin rundt utseende. Og når det forandrer seg, så må man øve seg litt på å godta hvordan ting har blitt. Det er ikke noe “bid deal”, men en “liten deal”, så jeg øver meg litt på det også. Dette er meg NÅ! I alle fall for en periode. 🙂
Ja..med litt øvelse blir man bedre til det meste… Om ikke akkurat MESTER…
Sofagrisingen fra i går satt liksom igjen i hele kroppen i dag. Hadde ikke lyst å bevege meg et skritt.. Bare skulte ut av vinduet..
Men til sist klarte jeg å dra meg ut der. Kunsthåndverkmarked på Kirkeristen. Altså rett bakenfor Domkirken.
Mye fargerikt og fint overalt… Et årlig arrangement som er i august, torsdag-lørdag. Jeg husker aldri NÅR. Men en kollega tipset meg.
Jeg kjøpte ingenting, men gøy å se.
Likte disse figurene…
Noen solgte fargerike klær også, tovet, silketrykk, strikket osv. Men klær kjøpt sånne steder er for meg både litt FOR fargerikt(går det an?), for dyrt, og helt klart noe jeg ville klart å ødelegge i en vask ganske så fort..
Noen ganger står ting bare der, som om det ble forlatt i en fart. En rusten bil forlatt i en skog. Et gammelt spann, i vannkanten. Et dekk, i en grøft, ved en åker.
Er det kastet? Er det forlatt i all hast? Noen rakk ikke å ta det med seg? Eller visste ikke hvor de skulle gjøre av det? Eller er det GLEMT?
Disse lå i gaten lørdag formiddag. En travel bygate. Var det etterlatenskaper fra en “våt fredag”? “De skoene orker jeg ikke ha på mer, jeg vil danse barbeint på varm asfalt”. Var noen som endelig hadde fått kjøpt seg nye joggesko, og ikke tok seg bryet med å kaste de gamle i en søppelbøtte? Var de glemt igjen? Hadde noen sittet på fortauskanten, skravlet med en venn, luftet tærne litt, for så å glemme de igjen der i gaten idet den taxien kom så alt for fort?
Vel, jeg fant dem… Og jeg lot dem ligge igjen.. De kan ligge der…gjenglemt… Og pirre til nye historier som enda ikke er laget. Jeg så flere enn meg som tok bilder av dem..
Sofagris: “En liten gris som oppholder seg særdeles mye i sofaen…” Sofagrising: “Det en sofagris gjør.”
I dag har det kjentes som at sofagrising var på vei til å bli en øvelse i OL eller i det minste VM. En øvelse eller sport, hvor det kreves iherdig trening for å nå opp på toppnivå. Jeg har sunket lenger og lenger ned i sofaen. Dype søkk vises i stoffet de få gangene jeg har reist meg for å hente litt mer sjokolade, eller for å gå på do. Jeg synes jeg har hørt noen HEIE på meg innimellom, så jeg har nok vært ganske flink i denne øvelsen i dag. Og alt dette mens jeg har vært alene hjemme. Mulig den heiinga var i mitt eget hode.. Sofagrishode…
Ja… sånn var DEN dagen…
I “pausen” fra sofagrisingen var jeg ute på en rosa sky og feiret kjolefredag
Som seg hør og bør en fredag bør man vel feire litt? At det er fredag, helg og greier. Uansett om man er i jobb eller ei, fredag er fredag, en god dag for feire. Kle seg i skjørt eller kjole, og lage seg en fin dag. Jeg feirer i tillegg høsten litt i dag. På med høstfarger 🙂 For det er vel også en tid vi kan begynne å glede oss til, og feire litt?
Jeg skal love deg at i dag morges var ikke skyene rosa overhode. Ei heller himmelen.. Den var grå og tung, og det silte ned med kalde, kalde regndråper…Men jeg var nødt for å sjekke ut noe, før blogginnlegget, så hva gjør man ikke for å komme i gang med bloggingen litt tidlig på dagen? 😀
Rykende ferskt rosa-bilde, med småvått hår, til rosa-innlegg.
I følge Wikipedia er rosa: “Rosa farger, særlig på klær, er et utbredt kjønnssymbol for jenter. Fargen forbindes ofte også med romantikk og homoseksualitet. I rokokkomoten på 1700-tallet var sterke farger som rosa ansett som en potent farge som også ble båret av mange menn i overklassen”
Det betyr altså at rosa er for ALLE, spør du meg. Og for ALT? Jeg fant i alle fall ut en dag jeg var ute og gikk at det innenfor et ganske lite område her omkring befant seg mye forskjellig i rosa. Inkludert meg 😀
Og jeg mener…snakk om å matche byen sin da!
Jeg har overhode ikke likt rosa før, på grunn av det røde håret. Det tok liksom luven fra håret. Men nå er håret blast og kommer til å være det en stund, siden jeg ikke tør å putte farge oppi skallen her ennå etter operasjonen. Så derfor er jeg plutselig blitt veldig glad i rosa: gensere, luer, bandana osv…
Hvorfor kan ingen bare gi et klart svart på det? Så slipper vi å lure så mye? Hadde ikke det vært greit? Noen som kom med en fasit? Og plutselig en dag la den ut på sosiale medier under tittelen:
“Meningen med livet”
Og så var det RIKTIG liksom.. det som ble sagt. Det var virkelig den ekte meningen. Da hadde vi vel slappet HELT av, og ikke lurt på noe som helst etterpå? Eller? Sannheten er vel at det vil alltids være noe annet å lure på.. Sannheten er vel at denne “meningen” er så forskjellig.. Vi må skape oss den selv. Ingen har jo “valgt” å bli plassert her. Vi er på en måte “utplassert” uten noe vi skulle ha sagt 😀 Men ut fra det er det jo å gjøre det beste ut av det, er det ikke. Leve et så godt som mulig liv, uansett.
Når man har gått så mye hjemme som jeg har gjort siste året så blir det en del tenking. Ikke noe særlig “vondt tankekjør”, selv om det sikkert har vært bittelitt av det også. Men i hovedsak har jeg vært ganske konstruktiv og positiv vil jeg påstå. Jeg har jobbet med meg selv, både mentalt og fysisk for å få på plass ting så ikke hodepinen skulle “regjere” i livet mitt. Jeg har tenkt på meningen innimellom, og har vel kommet fram til det samme som før: Meningen er å leve.. så bra som mulig. Her og nå. Skape gode relasjoner til folk. Kose seg. Jeg har ikke noen tro på at det er noe mer DYPTGRIPENDE enn som så. Det høres kanskje “tomt” ut for noen. Det er det ikke. Ikke for meg.
Og det er jo JEG som skal leve MITT liv, ikke sant?
