(arkivbilde)
I dag har jeg vært på kontroll etter operasjonen jeg hadde på fredag. Alt så greit ut, så langt, og skal på ny kontroll igjen på fredag. Jeg har opplevd mye de siste ukene, har fått en liten titt inn i en verden som jeg har sett lite til i mitt snart 59-årige liv. Jeg har vært forskånet fra MYE sykehus-innleggelser eller sykdom. De siste månedene har jeg fått kjenne på mange rare følelser i forhold til dette med å bli syk: Redsel, bekymring, sinne og tristhet. Men jeg har også kjent på mye glede og kjærlighet.
Jeg har møtt mange hyggelige leger og sykepleiere. Jeg har møtt mye kjærlighet blant venner og familie. Og jeg har møtt folk rundt om kring på venteværelsene med utrolige historier.
I dag møtte jeg en dame på bussholdeplassen. Hun gikk litt spesielt, og strevde litt med å snakke. Samtidig ristet hun nesten umerkelig på hodet. Hele tiden. Jeg tenkte at hun sikkert hadde Parkinson. Vi kom i snakk. Jeg fortalte om meg og hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, gul og blå “all over”, hoven i kinnene og en stor bandasje på hodet. Vi snakket i vei om sykehus, om foreldrene våre og hun fortalte litt om sin sykdom, uten egentlig å si helt hva det var. Det hun sa var at hun ikke kunne verken skrive selv eller spise selv lenger. At hun inn til for kort tid siden hadde tenkt at den verste sykdommen hun kunne tenke seg var kreft. Men at hun nå ikke lenger tenkte at det var verst.
Å møte folk som sliter med kroniske sykdommer av den typen som velter hele livet deres og den levemåten de har hatt, setter ting litt i perspektiv. Hun ønsket meg riktig god bedring, og lykke til med alt, da hun gikk av trikken. Jeg kunne ikke bare si god bedring til henne, for det var tydelig at det ikke ville bli noen. Hun var et år eldre enn meg. Et langt liv igjen. Jeg har hatt en kort periode med smerter, og litt slitsomme dager, meg jeg VIL BLI bedre. Ganske sikkert.
Det var en tankevekker å møte henne. Og ganske så hyggelig også. Det var vi begge enige om. Sånne menneskemøter er fine greier. <3
