I dag er det dagen for avsløringer og valg… Man kan ikke bare sitte på hver sin tue med masse hemmeligheter, kan man? Hvordan skal man bli kjent da? Jeg har hatt noen sånnne runder her før, hvor man har blitt stilt overfor en haug med umulige valg…. For du huske vel leken man hadde som liten, hvor man måtte velge mellom to goder, eller to onder… ( Les HER ) Den slemmeste jeg har hatt på bloggen her , er nok den hvor man MTTE velge mellom masse ekle ting: ekle spiselige ting…ekle gjøre-ting… Litt i “Fear Factor”-gaten.. ( Les HER ) Jeg har lovet at jeg ALDRI skal ta den igjen, for noen synes det kanskje ble i overkant ekkelt?… he-he.. Hvertfall nesten jeg… Så dette er en mildere variant, hvor jeg egentlig bare vil vite litt mer om deg som sitter i andre enden.. Og siden det blir alt for mye å holde styr på, om folk skulle få velge fritt fra øverste hylle og alle mulige hyller…., så må det nok være JEG som bestemmer hvilke valg du får…. Så, her er altså igjen en VALGETS KVAL, hvor du får muligheten til å endre lltt på livet ditt, om enn bare for en liten begrenset periode HER INNE 😉
1) ville du da vært Homer Simpson eller Donald Duck ?
(google)
2) ville du da vært en tøff veps ELLER ville du vært en tøff bjørn?
(google)
3) ville du da vært Albert Einstein ELLER Petter Smart?
(google)
OG
Hvis du fikk muligheten nå i voksen alder, til å få noen nye egenskaper, eller la oss kale “en spade for en spade” å kalle det Superkrefter, vile du da ha:
4) Kunnet fly i luften ved egen hjelp (vinger) ELLER ville du kunne beveget deg i en ubegrenset tidsperiode og HURTIG under vann?
Bare svar i kommentarfeltet, så blir jeg så glad atte 🙂 Og svarene MINE på det samme, kommer senere;-)
Husker du sangen som vi lærte som små…? Som Anita Hegerland sang, og vi hermet med lang,strak hals så høyt vi kunne…” Hivs jeg var en fugl, med vinger og fjær…” Så hva er det med meg og alle disse dyre-temaene da…? Jeg har ikke hatt mindre enn 5-6 innlegg bare i sommer…. Om alt fra klegg og humler, til skjærer og øyenstikkere…
FLaggermusvinger. blogg.no må nok ta noe av skylden altså, hun har fullstendig smittet meg med dyre-dilla, med alle disse herlige innleggene sine om dyr, alt fra grevlinger til høner… Men noe av skylden er nok også LITT min egen, fordi jeg er en litt undrende og lattermild type, som liker å sette ting i litt komisk lys.. Og nå er det jo noe med dissse dyrene, som gjør at man bare MÅ undre seg og le…..
Den dagen vi reiste på Harry-handel over grensa fikk vi se noe merkelige greier nemlig.. En flokk fugeler drev å reiste sydover allerede… Eller… det nekter jeg egentligi litt på, fordi vi kan da ikke være med på at de reiser allerede..??? Det er da sommer fremdeles? Men, uansett, denne gjengen er muligens noen som velger å reise litt før de andre, sånn at det ikke skal bli forr mye KØ…. ELLER de driver kun og ØVER til reisen senere… Hvertfall kunne vi fra bilen plutselig se denne gjengen oppe på den blå fine himmelen..
Jeg er jo ikke så veldig bevandret verken i dyre eller planteriket, men jeg tror vi ble enige om at det muligens var en type gjess… Store var de hvetrtfall.. Den ene fuglen hang litt langt bak… de andre drev og la seg i formasjon… de flakset og fløy… og gled nærmest innimellom bortover den lyseblå sensommerhimmelen… Vi fikk plutselig øye på en liten kar som hang litt etter… Han var litt bak de andre.. og jobbet på for å prøve å ta igjen de andre… Men plutselig stoppet han litt opp, og så nesten sånn ut
Det var noe som ikke stemte på en måte… Han så ut som et levende spørsmålstegn der han gled litt nølende framover…. Og plutselig stoppet han HELT opp, og jeg ser sikker på at det var DETTE som gikk gjennom hodet på han: ” Heh….. helt merkelig…. det er jo ikke DENNE gruppa jeg skulle reise meg… det ser jeg først nå…??”
For idet de andre fortsaatte sin fine V-stil framover mot det som garantert var et Syden-land..så “bråsnudde han på en femøring” som vi sier, ga blaffen i hele Syden-gjengen og flakset avgårde alene… mot en gjeng som var litt lenger unna, og på vei en HELT annen retning. Man kunne nærmest se han tenke og høre han rope… Selv om jeg ikke kan gåse-dialekten, så forsto jeg at det han ropte antagelig var:
” Hei- gutter.!!… Vent på meg!! …”
Det er mulig jeg overfortolker litt, men jeg begynner hvertfall å tenke litt… Er det sånn at det er faste grupper som reiser sammen? At det er gjenger som vanligvis reiser i sammen? Og at det gikk opp for denne karen at han hadde jo forvillet seg inn i feil gruppe, og plutselig ikke kjente igjen noen av de andre…? Eller er det sånn at han merket han ikke klarte å holde tritt med dem… Og at de egentlig reiser med hvem som helst, men man må være flink nok til å fly… Og da han oppdaget at de var litt tøffere enn han, så snudde han og tenkte han fikk vente på “neste fly” på en måte…?
Hvis jeg var en fugl…. så hadde jeg visst alle disse tingene, men jeg er jo ikke det…… jeg undrer meg bare litt… hvordan det egentlig er? 😉
Ja, så står jeg her igjen da…..med den gule ryggsekken.. Vel, jeg er ikke 7 år lenger, håret er ikke lenger flettet i harde, stramme fletter og ranselen er ikke akkurat GUL… Men det er noe av samme følelsen foran hvert skoleår.. Når elevene kommer for første dag… Noen av de samme sommerfuglene er fremdeles på plass nedi der. Det er snille sommerfugler som er der nå, i motsetning til den gangens første skoledags altfor slemme sommerfugler, som resulterte i spy-posen i den ene hånda, som du leste om her for noen dager siden….
Men jeg står her på trappa også i dag, og lurer på hva dette året vil bringe… Selv om jeg nå står på andre siden av kateteret og er den som venter på “eplet” fra lille Per, så har jeg alltid disse sommerfuglene.. For det er jo ikke Per som skal skape dette skoleåret, og det er heller ikke MEG. Nei, det er oss i sammen som lager hverdagene og læringen. Og hvis det ikke blir noen læring, så er det som regel ikke Pers skyld, men MIN.. Dette er mine tanker om læring hvertfall.. At det er JEG som må legge det slik at det BLIR læring.. Og klart man har sommerfugler da… For det er superspennende… Å lære bort, og å lære noe tilbake.. For det gjør jeg hvert år.. Jeg lærer minst like mye som dem. Og det tar jeg med meg videre, til neste gjeng jeg treffer…
Som du forstår, og som du kansje vet, så ELSKER jeg jobben min.. Jeg elsker tegnspråk, jeg elsker å undervise og å se at læring kan foregå selv der ingen trodde det var særlig muligheter.. Og egentlig var det likevel så tilfeldig på et slags vis, at det var lærer for døve jeg ble. Jeg skulle jo bli skuespiller eller forfatter… Og hvis jeg kunne gå tilbake, ville jeg endret noe? Hvis jeg hadde muligheten, og noen sto foran meg å sa: “Du kan få lov å være med i en stor Hollywood-film, i hovedrollen “, ville jeg valgt det da? Og forsaket lærerjobben min? Hvis noen sa at jeg kunne få lov å sitte å skrive en bok, at jeg allerede hadde avtale klar med forlaget om skyhøye salærer i lang tid framover… Ville jeg gjort det da? Ville jeg gått ut skoleporten og sagt: “sorry,men dette ble for kjedelig!” :
Nei, jeg tror ikke det, for det er ikke kjedelig i hele tatt!! … Jeg er på så HIMLA rett plass egentlig, det er her jeg blomstrer og ser andre blomstre… Og OM jeg skulle få lyst til noe annet enn dag, så mener jeg at jeg ALDRI er ferdig med å bli det jeg skal bli… Man har alltid muligheten til å fortsette sin “utdannelse”, i min oppfatning.. Jeg har heller ikke evnen til å ANGRE meg særlig, på alle de andre valgene jeg IKKE tok.. Det er bortkastet energi i min øyne, og det er aldri for sent å snu som sagt…
Så jeg tar nå den gule sekken min, som ikke er gul, og tusler opp veien til skoleporten… Lukker døra stille opp, og gleder meg til å se forventingsfulle øyne fra elever i ungdomsskolen, i år igjen..
Så da lurer jeg: Hva ville du gjort om du fikk muligheten til å endre på fortiden? VIlle du gått i en annen retning, eller ville du valgt akkurat likt igjen?
Jeg fikk inn mange navneforslag på hva det lille eller egentlig ganke STORE fabel-snabel-dyret mitt skal hete. Det er veldig koselig at så mange kom med nanveforslag, faktisk 14 stykker. Og denne karen er jo en fin fyr, og han skal til en enda finere fyr, så ikke rart folk blir engasjert 🙂 Jeg takker for alle forslagene, og her kommer navnet. Det ble foreslått av Hanne /Wotka…. og også mamman til Lille Supermann foreslo det samme. SIden han tross alt skal bo hos henne og lille Supermann, så blir navnet på den lille dyret:
Det er rart dette med identitet egentlig… Vi har liksom et voldsomt behov for å HØRE til et eller annet sted.. til en eller annen gruppe..Du vil kanskje ta på deg voksen-masken nå og si at: NEI, vi er da så voksne og selvtendige at vi har ikke noe behov for å føle samhørighet med noen gruppe nei!! Vi er da evig nok som vi er, med bare oss selv.. Vi er selvsikre, og er ikke lenger på en evig jakt etter bekreftelse på oss selv… Og det er noe sant i det.
Jeg føler meg rimelig selvsikker, tenker positivt om meg selv, tør å stå for min egne valg, behov og avgjørelser, og er veldig selvstendig. Men det er nå en gang sånn, at de fleste av oss lever jo ikke i et vakum… Vi er vant til å treffe folk hver dag, forholde oss til disse og “å speile” våre handlinger, ord og tanker, i forhold til disse, som det så fint heter i psykologien 🙂 Så det gjør altså at de fleste av oss, liker jo følelsen av å LIKNE noen, å være en del av en gruppe som vi føler har de samme verdier og holdninger som oss… Vel, dette er jo på et litt dypere plan..
Men man kan ha mange forskjellige identiter… Eller identifisere seg med forskjellige grupper…Og det kan være på et dypere eller litt mer overfladisk plan 😉
Jeg slet for eksempel ganske mye da jeg sluttet å røyke… Ikke med selve sluttingen.. det gikk ganske smertefritt.. og har sluttet i 5 år nå… Vel, her kommer akkurat poenget.. “Jeg har sluttet i 5 år”. Altså, problemet er at jeg aldri blir ferdig med å se på meg selv som en RØYKER. Jeg har fremdeleles en røyke-identitet.. Når jeg ser folk står å røyke rundt omkring, så tenker jeg at det er MIN gjeng liksom… Det frister ikke lenger å røyke, og jeg løper ikke bort til dem og stiller meg liksom… Men INNI hodet, er jeg fremdeles litt en av dem… Jeg er en røyker, UTEN røyk liksom..
I det siste har det dukket opp noe som gjør at jeg kanskje må “skaffe meg” en ny identitet… Eller jeg må kanskje GODTA at jeg plutselig tilhører en gruppe som jeg i mange år strittet i mot å bli identifisert med:: Brilleslangene! ;-D
Jeg tillater meg å bruke det begrepet, da jeg er født med en synsproblematikk selv, og som innfødt i “brille-slange-gruppen” har man LOV til å tulle med sånt.. Altså: jeg er født med både skjeling, overlangsynthet, ikke samsyn og noe annet småtteri.. 1980-tallet, med store Ingrid Bjørnhov-briller, hjalp ikke det spor på selvtilliten.. Og i en alder av 16, rev jeg brillene av og hadde store planer om å bli kul og mystisk, og ikke den snusfornuftige “brilleslangen” jeg hadde vært til da. Jeg levde godt som brilleløs i mange år… Og jeg SÅ helt greit også, så det gikk forsåvidt ganske fint.. Inntil for noen år siden…..
For det er nemlig sånn, at DEN DAGEN man runder 40 år, så skjer det noe med øynene dine.. VIPS, så er det HELT umulig å se noenting av skrift uten briller.. Først kommer det litt snikende, og man tar opp brillene bare i ny og ne….. og siden er du helt “hekta” og må bare ha de konstant i nærheten… Og NÅ er det altså nesten umulig å se teksten på den 42 tom store TV-en, som jeg synes var så ENORM for 3-4 år siden…. Brillene er på, OPPÅ hodet som et par solbriller, HELE dagen… For jeg trenger dem jo egentlig ikke! Jeg er ikke en sånn som går med briller nemlig, jeg bruker de bare bittelittegrann, når jeg skal lese noe greier… Og det trenger jeg jo ikke så ofte, gjør jeg vel….. Brillene er av slaget progressive, dvs de har både lesestyrke OG vanlig -GÅ- glass…. Så jeg kan gå med dem hele tiden også jeg om jeg vil… Men jeg er jo ikke en brille-bruker… Så jeg går fryktelig tøff rundt omkring, med brillene på hodet, og velger meg en bitteliten bukse i str XS, til over 1000 kroner som SLETT IKKE passer, fordi jeg ikke ser merkelappen på plagget…. Så suser jeg inn i døra på shoppingsenteret, med et smell, så glasset nesten spruter…
Jeg har liksom ikke godtatt helt ennå, at jeg nå er en av brillebrukerne igjen… Jeg må altså skaffe meg identiet som” brilleslange” igjen, fordi det er hos DE jeg hører hjemme…
Hva har du gjort i sommer, spør folk, og jeg må alltid tenke meg LITT om… Og derfor tenkte jeg det var litt greit for min egen del, og for din del, om du skulle lure, å ta en liten hurtigoppsummering av sommeren 2013 i bilder 🙂
Jeg var i Dubrovnik i en uke, svømte, eller plasket i Adriaterhavet, shoppet, så spennende ting, prøvde å bli brun med faktor 30 og jaktet på påfugler i påfuglekjole 😉
Jeg var på tur på Ullevålseter, og er nesten kurert for heste-redselen…nesten..
Jeg var veldig opptatt av dyr, og tilbrakte uttallige timer på landet hos min mor, med gressklipping, humle-verning og jaging av skjærer som frekke spiste opp mammas markjordbær..
Jeg fikk mer enn nok av varmen i den bitte-lille leiligheten, som ble bakerovn-varm…
Og leiligheten ble bare mindre og mindre….
Fotoapparatet gikk varmt ute på landet
Jeg har i det store og hele hatt en aldeles deilig sommer 🙂 Og nå begynner skolen på mandag, så jeg gjør meg mentalt litt ferdig med sommeren 🙂 I dag går turen til Harry-land, for å KOSE oss, rett og slett.. Ikke så farlig med all maten og godten…Men det BLIR kjøp av det også altså.. 😉
Mange har vært innom hos meg i dag , og det er så KOSELIG!! Og mange hadde noen tanker om disse øynene jeg la ut i dag tidlig..
Jeg ba deg gjette på hva han VAR, hvor han skulle…. OG kanskje ved å se inn i de uttryksfulle øynene hans, SE hva han heter… Fordi dette er nemlig FABELDYRET som jeg har mast om en stund nå.. Jeg har laget den selv, etter mye inspirasjon hos Dandilion.blogg.no. Hun hadde et liknende fabeldyr. Men siden vi begge er oppskriftsløse hekle-damer, så ble de ganske forskjellige på sett og vis.. Gå inn på linken å se på hennes også 🙂
Denne karen skal reise å bosette seg hos Lille Supemann som mange av dere ble presentert for forrige helg. Han er babyen til en av mine beste venninner, og jeg skrev om han her i forrige uke, da jeg tok opp temaet om kommunikasjon, som er så mye mer enn munnene og stemmene.. Men det er faktisk hele ansiktet og kroppen også som snakker til oss, og det gjelder å lese signalene på rikitg måte 🙂
Så, da lurer jeg på om dere har lest denne karen på riktig måte? Nå ser dere hele. Han er en blanding av litt forskjellige dyr, en liten snabel har han, og noen store ører, litt “luffe”-aktige bein, slik selene har og de mest uttrykksfulle øynene i verden. Han nærmest BER om å bli kost med… Og DET skal han nok bli hos Lille Supermann 🙂
Så mitt spørsmål til deg er 🙂 Kan du hjelpe meg å finne et navn til han, før han reiser avgårde til den lille bayben?
Hvis øyne kunne snakke, hva ville så disse fortalt deg?
Noen øyne kan faktisk si ganske mye. Ikke det at de har noen ordentlig og ekte stemme, som de kan prate med… Men en “stemme” har de på en måte allikevel.. Når vi ikke snakker med hverandre,men allikevel klarer å formidle ganske mye, hva er det vi tar mest i bruk da? Jo, som oftest øynene..
Vel, disse øynene skal ikke si så veldig mye… De skal kun stille deg et spørsmål, og ønske deg en god dag 🙂
Hva eller hvem tror du dette er ? Hva forteller han om hvem han er?
Du vil i ettermiddag/kveld får hilse på resten av han, og da kan du være med å foreslå et navn 🙂 Så for ikke å bli forutinntatt når man skal finne på et navn, på grunn av det ytre, så er det best bare å se han dypt inn i øynene, og se om han selv forteller hva han heter… Altså, tenk litt på et navn.. Og kom gjerne med et forslag NÅ…eller vent til du har sett resten av han 🙂
Det var en gang en rotte som var ute på en lang og farlig reise… Hun måtte gjennom mange prøvelser og store utfordringer, før hun kom fram til det endelige målet…
Neida.. Det er ikke sånn eventyret går.. Dette er eventyret som startet med en konkurranse som DENNE bloggerne satte igang
Siv er min yngste bloggvenn, 18 år, og ei jente med mye meninger og herlige holdninger. Hun skriver kjempegodt allerede, er opptatt av politikk, samfunnet og miljøet rundt oss… Og jeg er sikker på at hun blir statsminister en dag 😉
Vel, hun satte IKKE i gang historien om Vaniljeogpepper, den er MIN. Men hun arrangerte en konkurranse om å lage det hyggeligste sommerinnlegget. Jeg tenkte at det var VELDIG hyggelig med ei rotte som reiste rundt 😀 Siv har kåret vinneren for LEEEENGE siden.. Og det ble ikke meg. Men det gjør ingenting, fordi dette har vært så moro uansett 🙂 Og rett før Vaniljen var hos Miriam og trente, så var nemlig rotta hos Siv. Derfor hun hadde pause en stund, for Siv var i Autstralia.. Siv MÅTTE jo få besøk av henne 😉 Men Siv er fryktelig opptatt på jobb om dagen, og ikke særlig tid til rotte-innlegg 😀 Så hun sendte meg bildene, og her er de. Og de er selvfølgelig fra jobb 🙂 Vaniljeogpepper har vært på JOBB, på en turistinformasjon..
Svinser rundt og venter på turistene 😉
Helt klar for at det skal komme noen, ligger klar til angrep…
Men, det er lite folk på turistinfoen, så Vaniljeogpepper, hun tenkte at en tur på Hvalsafari hadde vært noe, så hun pløyet gjennom all info om dette 🙂 Om hun fikk vært på noe safari, vet jeg ikke … men i følge Siv, ble det mest turist-preik den dagen, og Vaniljeogpepper måtte stå på hardt, og ikke ligge på latsiden 😀
Inni hodet mitt er jeg en veldig rolig og sindig person… Inni der.. Og det har jeg alltid vært.. Og jeg tror faktisk at de som kjenner meg synes at jeg ER det også… fremdeles… Selv om jeg i det siste har begynt en enorm herjing og leting i den mega-store vesken min etter forskjellige tekniske duppeditter, som stadig bestemmer seg for å bli borte… Mobilen, nettbrettet, fotoapparatet osv. Noen har fått en smak av DEN siden av meg i det siste… Gale herje-siden….Eller dvs det er ikke en SIDE hos meg egentlig… Jeg håper det bare er en forbigående fase… At det ikke er noe jeg har BLITT liksom…Men noe av illusjonen om at jeg er sindig og rolig, har altså brast litt de siste månedene… Når jeg ligger nedi den veska, med håret til alle kanter og roter for `nte gang på 5 minutter etter diverse duppeditter, som på forunderlig vis har blitt borte liksom……. (se innlegg HER)
Men hva så med RESTEN av verdenen min og hverdagen min da… I alle ANDRE saker er jeg sindig og rolig i det minste….. er jeg ikke?
Men så viser seg der også gitt, at jeg slett ikke er så rolig av meg.. og når jeg tenker etter har jeg visst det en stund… Jeg blir nemlig voldsomt hyperaktiv når det kommer til å sitte rolig, pent og stille på forelesniinger og møter… Jeg er jo en voksen dame… jeg er lærer… Og jeg VET hvor viktig det er å følge med, og konsentrere seg.. Men det er vel en grunn til at jeg er så god med elever med spesielle vansker også… Vel har jeg noe utdannelse i den retningen.. Men hovedgrunnen til at jeg forstår disse barna så godt, er kanskje at jeg VET hvordan det er å ha “mark i rumpa”, “maur i buksa”… ja jeg kan bare fortsette oppramsingen om du vil….. For er det noen som nærmest ter seg som en liten hyperaktiv guttunge i forelesningssaler, så er det MEG!!…
Foran meg på pulten har jeg LINET opp diverse spiselige og drikkbare ting… for i motsetning til de stakkars små i skolesystemet, så kan JEG spise og gnafse så mye jeg måtte ønske i en forelesningssal..Det er endeløse rekker med lærerkrefter, som sitter pent og pyntelig på stolene sine. De har øyenen pent plassert på den ivrige foreleseren, og de strekker hånden i været og bidrar med spørsmål og kommentarer. Foran seg har de et glass vann, om noenting i det hele tatt..
JEG har nøtter, en sjokoladebar, kaffe, vann, mobilen, nettbrettet, brilleetui og en matpakke… Og fokuset hopper fra den ene til den andre uvesentlige tingen som står på bordet foran meg… “Hm…. nå ble jeg tørst ja”… “Huff jeg er fryktlig trøtt…” “Tror jeg må ta litt kaffe.” “. Oi, der ligger mobilen… skal sjekke mailen min…” ” Nå føles det som jeg har VEEELDIG lavt blodsukker…” ” Tro om jeg ikke kan ta litt sjokolade..” “. Og forresten så må jeg egentlig på do…” Så er det å sjekke klokka igjen, på mobilen… Lurer på om det er lenge til pause… Vrir meg på stolen… sliter med øynene som bare vil igjen… Og det er IKKE fordi forelesningene er KJEDELIGE en gang… Neida.. de kan faktisk være ganske så interessante også, men øynene bare VIL igjen, og ikke minst: Kroppen bare VIL IKKE være i ro. Hodet virrer, mobilen sjekkes igjen og igjen, det spises, gnafses, slurpes, og ETES for å holde meg i aktivitet…. Det er så vidt rumpa er nedi setet under meg… fordi aktiviteten er stor og kriblete… Og tape-bitene ved øyenlokkene jobber hardt for å holde øyenlokkene oppe… Men egnetlig er jeg en rolig, sindig og veldig konsentrert person… Så dette er helt klart bare en fase.. 😉
Noen titter bittelitt rart på meg, med et skrått litt oppgitt sideblikk… og noen ser på meg med et veldig gjenkjennende blikk i det de svelger unna cola og potetgull, som de har fyllt opp bordet foran seg med..
Sånn, nå skal jeg ta fatt på en ny dag i Hell ;-).
Hvordan er du i store forsamlinger hvor det skal foregå noe forelesnings-liknende? Konsentrert? Hyperaktiv?
