Er dette egentlig bare et tre?? Nå tenker du sikkert: : “Å jasså, nå er hun i gang med disse dype filosofiske greiene sine igjen…” Vel, du som kjenner meg litt vet at jeg har vel ikke DET som spesialfelt, men samtidig vet du også at det lgger MER bak hvert innlegg, enn det du først får inntrykk av… Ikke sant.. Altså ikke døm etter det første inntrykket… Og det er det jeg mener med de små betrakiningene mine i dag også.. En liten tur gjennom byen i går fikk meg inn på en hel masse tanker, etter å ha ligget langflat med oppkast og diare i 5 dager, blir hjernen spinnvill når den får litt “føde”, dvs litt impulser utenfra…
Altså: Oslo er så mye mer enn det utgir seg for ved første øyekast.. altså viktig å ikke la førsteinntrykket blende deg helt.. Som med dette treet… Er det virkelig bare et tre? Eller er det også verdens fineste klatrestativ? Jeg fikk nemlig sinnsykt lyst til å klatre litt her, selv om jeg var slapp og sliten, og ikke hadde EN muskel igjen i kroppen etter å ha ligget så lenge…. Men jeg klatret ikke da.. Det gjør vel ikke 46 år gamle damer…? Hvertfall ikke helt alene?? Oslo er altså denne parken og dette treet… men det er også:
Butikker som denne, med artige og rare klær, som du kanskje ikke ville finne i en annen by, og fine rosa hus som speiler seg i butikkvinduene.. Det er det som er så herlig, det er så variert.. Og det var det som fikk meg til å tenke litt, da jeg gikk forbi de ulike “lagene” av Oslo, man blir nesten dratt gjennom forskjellige tidsepoker.
Fordi da jeg gikk forbi denne butikken, som er et av mine favorittbygg, sånn utseende messig
Så får det meg til å tenke på barn og ungdom som leker med spray-bokser ved t-banene, som surfer på t-bane-takene, som leker med skateboard i de asfalterte gatene, og som har med Iphonen i en gull-lenke fra bukselomma.. Og som aldri i verden har hørt ordet: “kappe-land” eller “kaste på stikka”… Men som sagt, byen har mer å by på enn man tror… det gjelder også barn og ungdom.. De er helle ikke alltid som man tror ved første møtet, og de er heller ikke EN gruppe, men så veldig,veldig forskjellige.. Fordi da jeg svingte opp gaten, bare ca et kvartal lenger bort, har vi dette.
Nydelige Rodeløkka, som er en gammel bydel, gamle fine hus, som står slik de var, det har bare flyttet inn nye folk etter 1920, men veiene og bebyggelsen ser helt lik ut.. Og da jeg tuslet rundt i gatene der, hører jeg plutselig noen glade barnestemmer, og en som roper : “pol”, og jeg er nesten SIKKER på at de lekte “høl-i hatten” borti der… Eller kanskje er det noe jeg ønsket å høre, fordi jeg befant meg i dette området…?
Det som er helt sikkert hverttfall er at når jeg kom til disse leilighetene, som går under tilnavnet “fengselsblokka”, så sto det to yre, skrikende, hvinende små-jenter på en 10-12 år,og sprutet på hverandre med små vannpistoler…
Jeg ble først litt stram i ansiktet, fordi det nesten traff meg.. men så så jeg det herlige i det… Det er ikke SÅ stor forskjell på når vi vokste opp,og på en del av disse barna… Javel, så tegner de kanskje på en vegg de ikke skulle gjort, eller skater i gatene uten hjelm… men så leker de jammen meg høl-i-hatten og med vannpistol OGSÅ, når de bare får tid og ro 🙂 Det er mer som skjuler seg bak hver og en av oss, enn det frøste inntrykket man får 😉
Har du lett for å dømme folk etter førsteinntrykket?
