Av og til kjenner jeg meg veldig takknemlig. Takknemlig for det livet jeg “får lov” å leve. Det er mye å være takknemlig for, kjæreste, familie, venner, jobb, kolleger, omgivelsene generelt: landet, byen, området. Det er mye rundt oss som vi ikke en gang tenker på gjør livet vårt, men som faktisk gjør det til at livet mitt er AKKURAT sånn som jeg liker det: folka på nærbutikken som man kan slå av en prat med, ansatte og kunder på stamkafeen som setter i sving tankene mine når det gjelder skriving, bare ved å være til- leve SINE liv.
Vi er alle vevd sammen til et fint varmt teppe mer eller mindre tilfeldig.
Og så har jeg dere som leser her inne. Leser og kommenterer. Dere er også en del av dette “lappeteppet” som gjør livet mitt varmt innimellom.
I går tok jeg opp et tema som er litt sårbart: Hvordan sørger man?
Jeg fikk så mange fine kommentarer, der folk torde å åpne opp litt. Være ærlige og sårbare i svarene de ga. Det kan koste litt for noen. Men svarene kom.
Jeg vil bare si takk til alle som leste, og en liten ekstra takk til de som kommenterte og ga meg sitt syn på temaet. Svarene varmet – som lappene i teppet ❤️
Tror det er sunt for oss andre når du tar opp sånne temaer! Man skal prøve å dele både triste og glade ting, syns jeg! Så takk til deg, egentlig – klem <3
Alle opplever å miste noe nære i livet, og opplever sorg og savn <3 Alt ifra dyr man har vært glad i til de aller nærmeste. Viktig å dele slikt, og minne oss selv på at vi ikke er alene om det, – da blir alt enklere å håndtere.
Tusen takk til deg som engasjerer og fargelegger blogge blokka. 🤗 Henger litt med i svingene, men ikke alltid jeg kommenterer. I år har vi kjørt nærmere 9000 km i ulike ærender. Det tar litt tid. 🤗
❤❤❤
Ønsker deg en superfin onsdag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
🙂
Viktig at vi deler også det som er tungt og leit. Da ser vi at vi ikke er så alene om ting som vi tror 🥰
Og vi har mye å være takknemlige for <3
❤️