En herlig dag i Karlstad. Vi startet ut i 10-tidag. GIKK til byen. Lurt med litt trim når man skal ha i seg så mye god mat. Og vi var “fysne” på alt mulig i dag, etter gårsdagens herjing..
En skikkelig nydelig tur, full av farger. Blå himmel, skikkelig grønt overalt, og det hele speilet seg i Klarelven..
Jeg fikk kjøpt meg en søtt topp også. En BLUSE rett og slett. Har en bukse den vil bli perfekt til 🙂
Vi tok en sen lunsj, som endte opp med å bli en tidlig middag egentlig.. Kyllingspyd med masse godt til!
Nå er det daffing på senga, ganske “mette” etter dagens opplevelser 🙂
Vi hadde vært ganske spent på om alle de andre på konserten ville være under 30 år, drita fulle i det de ankom og at vi ville være fulle av spy før kl var 21..
Det viste seg at vi var blant de yngste…De fulleste.. Og de som sto for det meste av “head-banginga” framme ved scenekanten 😀
Bortsett fra bandet: “Captein Crimson” da!
Han ene hadde hår og skjegg i fritt svev hele konserten gjennom! Han ga alt!
Det svenske rocke-publikummet var de søteste, og delte ut øreplugger til de som ville ha. Jeg hadde så klart forberedt meg og hadde egne.
Etter å ha fått filleristet hjernen en stund var det bare å vente på varulvene.. “Lykantropi”.
Hvis du synes denne hørtes litt suspekt ut, så er det din egen feil. Ting kan tolkes på så mange måter… Nå er jo ikke dette akkurat “mus”… Men rotter.. Og da får det liksom en helt annen lyd.. Ingen dobbel-betydning der liksom…? Og hvilke mus skal bedrive “synd”? Jeg sa ikke SYND, men “syndefloden”. Fordi hele verden er dekket av massivt regn, som lager elver, fosser og store “syndefloder” overalt..
Så altså…Nå er vi på vei var det jeg skulle si.. Ut i verden, ut i syndefloden.. Alle som en.. Eller i alle fall 3.. Jeg og Salt og Pepper 🙂 På vei til Karlstad!!
Kofferten er så klart ferdig pakket for lengst. Full av all verdens rart tøy. Jeg er IKKE som Kjersti som pakker systematisk og i “sett”, hvor klærne passer sammen. Neida… Det hadde så klart vært ønskelig, men når jeg ser inn i skapet og skal på tur så tenker jeg ofte:
“Den der er jo fin. Men det kan jo hende jeg får lyst på den DER i stedet for, når dagen plutselig kommer. Og den buksa DER kan jo ikke gå med DEN toppen, så jeg må bare få med meg et par topper til… Men DE går jo ikke sammen med NOE, så jammen må jeg ha med meg de to buksene der også..”
Så er kofferten HELT stappet. Og for å si det rett ut: Ingenting passer sammen!! Og sånn er det alltid når jeg skal på tur. En koffert full av klær jeg neppe kommer til å bruke.
Nå skal jeg bare ha noen timer på jobb først, og så fyker jeg avgårde. Og etter en ganske dritt- dag i går, så er jeg mega-klar for å TA`N UT helt i Karlstad!
I morgen tar jeg det nyfargede håret mitt og stikker fra landet. Planen er å starte helgen med litt “head-banging” og varulv-rock i Karlstad.
Drar fra jobb i 13.30-tida, og får knapt tid til å stryke håret når jeg kommer fram. Men det MÅ jeg, skal det bli noe fart på “banginga”..
Konserten starter 20, og vi skal ikke bare høre “soft varulv-rock” nei, men også litt mer head-banger-låter av et annet band.
Det heter “Captein Crimson”, og her er eksempel på hvordan jeg skal få ut litt frustrasjon i morgen:
Hva som kommer først, “Captein Crimson” eller “Lykantropi” vet jeg ikke, men det høres bra ut begge deler, så det blir garantert en fin start på helgen.
Noen ganger er det som jeg har en liten okse på innsiden. Det bor nok en liten okse i oss alle, og Okse-Frodith dukker opp når jeg føler meg skikkelig urettferdig behandlet.. Jeg kan bli så sint..
Av og til når jeg har det sånn, så føles det som å bli puffet opp fra innsiden. Det bygger seg opp. Omtrent som om noen står og blåser luft i meg som om jeg skulle være en ballong av noe slag..
Det blir liksom trangere og trangere inni der, i brystet, i hodet, i ballongen…
Jeg nærmer meg farlig kanten av noe. Jeg vokser og blir større, og svelger unna både klumper i halsen, og annet som har satt seg fast der inne..
Til slutt kjennes det ut som jeg skal sprekke.. Med et smell.. Og kanskje skremme noen til fornuft i samme slengen.. Men det bare kjennes sånn.. Joda…jeg sprekker… Okse-Frodith sprekker… Ballongen sprekker…Og blir til bare filler på bakken..
Men ingen kommer til fornuft… Igjen står bare Frodith… Med tårene rennende nedover kinnene… Sånn er det når Okse-Frodtith sprekker.. Og sånn er dagen min i dag..
Det kommer nok bedre tider. Men akkurat i dag har livet behandlet meg dritt!!
Hvis noen hadde bedt deg om å beskrive hva glede og lykke er for deg, hva hadde du svart da? Er det ord som er vanskelige eller umulige å forklare? Noen ba meg en gang å forklare det her i blogg-blokka, eller den forrige da… og for meg er det ganske enkelt…
Hun sto der, ved enden av trappa…. eller kanskje det egentlig var begynnelsen…
Hun sto der, med den hvite, fine sommerkjolen blafrende rundt de brune leggene. Så vidt nedenfor kneet rakk den. Håret hang løst nedover ryggen. Hårstråene tovet litt i hverandre.. av saltvannet og sanden som hadde satt seg fast. Hun var barbeint. Beina kjentes litt tunge, av saltvann og av den lange turen fra stranda.. Hodet litt slitent, etter alle de hylende stemmene der nede ved vannkanten.
Her oppe ved starten av trappa var det helt stille og fredelig. Stemmene hadde forsvunnet. Solen stekte i murveggen denne tidlige sommerkvelden, og det piplet noen dråper fra under luggen nedover. Litt på grunn av den varme solveggen…. svetten som fant fine veier, ned forbi nesen hennes… og litt fra det saltvanns-våte håret…
Hun kjente lukten av frodig gress og ville bær komme sivende ned trappetrinnene.
Hun var helt alene. Ingen kom etter….deilig og stille… Hun visste hun skulle opp, ta fatt på den litt slitsomme klatreturen opp trinnene…
Hun husket hun hadde gruet seg tidligere, til de bratte stegene.. Det hadde virket mørkt der oppe…og skummelt….Nå gruet hun seg ikke mer. For hun visste at på toppen der var den fineste hagen av de alle. En hemmelig hage… Fargerike blomster og trær vokste vilt, og omkranset den lille hagen. Ingen hadde klippet gresset der, og trærnes grener og blader laget et lite tak. Fukten fra morgenduggen “hang i” hele dagen under løvtaket, og hun kunne hoppe glad og fornøyd rundt i det viltvoksende gresset… Bortest i hagen ville mormor stå, med kjoleforkleet sitt og lukte vafler. For hun bodde der oppe i den vakre hagen.. Og hun ville klemme henne hardt inntil seg..
Så trinnene opp kjentes ikke tunge likevel… Hun tittet opp, tok tak med hendene, og gikk stegene forsiktig opp trappen….
(Denne lille novellen skrev jeg for 5 år siden. Med utgangspunkt i stikkord fra leserne mine kom tankene i gang, og ble denne teksten. Morsomt med “samskriving”. Bildet var utgangspunktet for stikkordene de ga meg. Jeg har publisert den før, men jeg har fått mange nye lesere så det er hyggelig med litt re-post)
