Her er ukens glede seg over og glede seg til:
Mye å glede seg over:
Har også en del å glede meg til, som jo også er ting å glede seg OVER faktisk:
Nei…ikke 17.mai… Den tror jeg jeg tar i pysjen, bygger lego eller noe sånt. Fått ny lego-pakke av Hr Frodith 🙂
Jo, altså det er min egen bursdag jeg har begynt feiringa på. Jeg har bursdag på søndag 🙂Det er noen fordeler med å være bittelitt introvert også. Eller det jeg kaller introvert i alle fall. Det betyr at jeg feirer bursdagen min med en og en, i massevis av dager. DET er lurt det! Får mange bursdager på en måte. Skulle jeg tatt alle på samme dag, samlet, hadde jeg bare blitt stressa. Og egentlig ikke slappet av særlig godt. Men med en og en har jeg det som plommen i egget.
I dag var det Anna-Lena som inviterte på middag ute <3
Vi var på “Dattera til Hagen”, utested, kafe og restaurant.
Byens garantert mest fargerike plass. Bakgården er et syn. Passer meg ypperlig 🙂
Men det blåste en del i dag så vi holdt oss innadørs.
Mange fine detaljer.
Jeg startet med en Fritz – cola. En tysk variant av Cola zero. Veldig god 🙂
Så kom Anna-Lena og det ble en Diavolo-pizza på meg. Sterk så det holdt 😀
Pakke fikk jeg også, i tillegg til middagen! DE fine neglelakkene. Jeg elsker metallic-neglelakk. Og de fargene er bare favorittene mine. Ble skikkelig glad for dem. Disse neglelakkene kjøpt på lakk-bar er så mye sterkere enn de fra H&M. Veldig stor forskjell i pris, men også i kvalitet. De holder i mange dager før man ser antydning til flassing!
En superkoselig første feiring 🙂
Ikke her på bloggen da… Jeg slutter nok ikke å blogge. Koser meg for mye med det til å slutte. Nei, jeg nærmer meg avslutning på sykehusbesøkene.
I dag tok jeg turen til Rikshospitalet for å fjerne STIFTER(!) og sting fra huden. Det er utrolig rart med et hode hvor man ikke kjenner følelse i 1/3 av det. Sånn er det når nerver blir skåret i. Men som sagt, det kan gå seg til, men tar tid. Siden jeg ikke har følelser der oppe gruer jeg litt for å vaske håret for første gang på 2 uker (!) i morgen. Det går sikkert greit, er bare litt spent.
Ting ser helt fint ut der oppe, har foreløpig et z-arr, mistenkelig likt Harry Potters 😀 Kanskje det venter meg en ny karriere som trollmann? Hva tror du? 😀
Jeg begynner å se en ende på dette. Skal ha en kontroll på Riksen neste uke, men ellers skal jeg nå klare meg selv med teiping og annet sårstell. Så det går mot en avslutning. Endelig. Etter faktisk 3 måneder med leger, sykehus og styr.
Belønningen etter sykehuset i dag var av de små men gode: Tur på kafe, med 2 havrelatte på rappen 🙂
Ellers har jeg noen lure planer for noe på bloggen her, som jeg setter i gang om ikke alt for lenge 🙂
Det er jo verdt å tenke over…
Hvor forfengelig er du? Eller jeg… Og til hvilken pris?
Overfladisk? Å være opptatt av utseende? Ja, til en viss grad, etter min mening.. Så er jeg ikke opptatt av utseende da? Jo.. så absolutt!
Jeg kan nok rive av meg noen meninger om at det å operere seg FOR å rette opp mikroskopiske “greier” er noe stort tøys! Og jeg MENER det ja. JEG synes det er noe stort tøys! Jeg synes det er ille at vi blir påvirket så til de grader av reklame og annet, at unge jenter som allerede er så nær “feilfrie” man kan komme tror at man må operere seg for å bli… hva da? Perfekt? Ingen blir det likevel! Perfektheten sitter i skallen på oss. Det å føle seg fin og vel har lite med det ytre å gjøre uansett. Selvtilliten er vaklende om den kun er bygget på det ytre.
Så hvordan er jeg forfengelig da? Hva er det jeg mener med at jeg er det?
Som du vet er jeg rimelig glad i å pynte meg. Jeg er glad i farger, og tror det påvirker så vel andres humør så vel som mitt eget. Jeg tror ikke at nødvendigvis andre synes jeg er så fryktelig fin.. Men det er viktig for meg SELV å føle meg fin, på MIN måte.
Når jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom nylig (operasjonen som skyldtes kreft i panna), så ble alt av tanker om utseende skjøvet langt bak i skallen. Jeg var KUN opptatt av å bli frisk! Jeg gjentok til alle som gadd å høre at jeg blåste en lang marsj i hvordan jeg ble seende ut etterpå, bare jeg ble frisk. Jeg kunne gå med lue resten av livet, uten problemer. Og det mente jeg.
Legene forklarte hvordan operasjonen skulle gjennomføres, om lapping og ommøblering, for å få dekket det store “hullet” som var blitt etter fjerningen av basalcellekreften. Inni meg tenkte jeg at så lenge jeg kjenner meg selv igjen så er jeg sjeleglad. Jeg så for meg store arr og det var helt greit. Det var likevel ikke til å stikke under en stol at når jeg fikk se meg selv i speilet på fredag, egentlig for første gang uten plaster og bandasjer, men fremdeles gul og blå, så forsto jeg at jeg jo var kjempeglad for det jeg så.
Hvorfor det?
Jo fordi jeg liknet meg selv. Jeg liker den jeg er og sånn jeg ser ut, for MIN del. Det vil være noen arr, og hamsterkinnene er fremdeles der. Men jeg er MEG. Og jeg er forfengelig nok til å ønske å fortsette å se ut som MEG framover.
Livet.. Hva er det egentlig? Hvorfor er man her? Store filosofiske spørsmål som mange har tenkt på. Vet ikke om så mange har fått noen svar… Så hvorfor bruke så mye tid på å fundere? Noen har kanskje fått noen svar. Svar som passer for DEM. For det er jo forskjellige svar for alle, tror du ikke?
Jeg vet ikke HVORFOR jeg er plassert her. Jeg vet ikke HVEM som har plassert meg. Jeg vet bare at eg ER her. Og at jeg er glad for det! Mer glad enn jeg har vært på lenge akkurat nå egentlig. Som jeg har sagt før, man opplever kjipe ting for lettere å kjenne igjen lykkefølelsen når den kommer. Det er jeg overbevist om.
Livet for meg er de nære ting. De små tingene. De har vært uvurderlig til stede i fasen hvor jeg har hatt det kjipt også. Hver dag inneholder små fine ting, selv når verden herjer med deg. Når verden slutter å filleriste deg, så blir de små tingene enda større. Lykkefølelsen sitter mer plantet i magen.
Sånn har jeg det nå. Våkner hver morgen og kjenner at jeg er lykkelig over å være til. Kjenner at jeg er glad for å våkne.Veldig glad 🙂
Glad for å kunne gå en tur på kafe, og nyte kaffen og aleneheten sammen med mange. Lytte til små historier ved nabobordet. Blogge. Glad for å vite at det betyr noe for andre at jeg finnes.Glad for at andre finnes, for meg…. Glad for livet.
Her kommer flere ting som er bitteliten, eller bittesmå da…
Du synes kanskje ikke de er SÅ små?
Men sammenliknet med originalene av disse tingene så skal jeg love deg at de er rimelig små ja.. Så de får duge som bitteliten, i Utifrilufts helgeutfordring, med temaet… ja akkurat: Bitteliten.
(Litt på etterskudd med denne… sovnet tidlig i går..)
Bittesmå rotter
…hvis man sammenlikner med den DIGRE….
Verdens minste bowlingbane?
Bitteliten sparkstøtting, spesielt hvis man tenker på vanlig menneskestørrelse..
Men Salt og Pepper har faktisk noen enda mindre…
Disse!!
Bittesmå rulleskøyter…
spesielt når du ser bedre etter og skjønner at det er fingrene mine som får plass i dem.
Bitteliten sykkel og bittesmå støvler, akkurat passelig til fingre de også.
Takk til Margrethe som finner på morsomme utfordringer til HVER helg 🙂
Hvis jeg hadde vært en årstid, ville jeg garantert vært vår.
Ikke fordi jeg VELGER det, men fordi jeg kjenner meg sånn..
Jeg kjenner det smelter inni meg, når mars nærmer seg. Som snøen på gressplenene…Som istappene på takrennene.
Jeg kjenner jeg vil ut på en gren for å plystre de fineste triller til de som går forbi i vårløsningen, lik vårfuglen på sin morgenvakt.
Jeg kjenner jeg vil farge håret gult, strekke armene mot solen, riste litt på svansen og friste de som går forbi til å ta et tak i meg. Lik hestehoven i grøftekanten i starten av mars.
Jeg kjenner jeg vil hyle høyt av glede!
Fordi det er vår. Og mai.
Fordi JEG er våren! Inni meg!
En liten repost av et innlegg som har litt ekstra betydning for meg i år. Jeg elsker våren. Jeg ER våren. Jeg er født om våren. Den begynte litt tøft i år, men siste del av våren, mai, min måned, vil jeg omfavne med hele meg. For våren er livet som begynner på nytt. Og for meg er det litt sånn i år. Jeg begynner litt på nytt 🙂
I dag har jeg faktisk vært ute og gått tur. Jeg begynner å likne på meg selv, og kan vise meg ute uten å skremme folk 🙂 Det er ikke tull. Jeg så skummel ut en stund. Vurderer om jeg skal vise dere her på bloggen… Men i alle fall: Jeg har gått tur rundt Sognsvann. En liten runde på 3, 3 km. Helt passe for meg akkurat nå.
Det var skikkelig vårlig der oppe. SÅ grønt!!
Gikk sammen med en venninne som jeg ikke har sett på lenge, så det var kjempekoselig 🙂
Det blomstret overalt.
Folk og dyr tok det skikkelig med ro.
Temperaturen var også skikkelig VÅR. Ikke for varmt. 15-16 grader… Slik en vår bør være 🙂
Har kjent på en lykkefølelse igjen siste dagene. Fra LITT panikkartet, sliten følelse i magen på torsdag ettermiddag, til en stille glad lykkefølelse som har tatt bolig i det meste av kroppen siste døgnene. Her er noen av de gode øyeblikkene siste dagene:
Husker du eventyret “Keiseren nye klær”?
Hvordan noen med stor overbevisningsevne klarte å lure en hel folkemengde og keiseren selv til å tro at keiseren var antrukket i den fineste drakten som noensinne var sydd og av de mest luksuriøse stoffer. De applauderte og bøyde seg i nesegrus beundring over den flotte drakten keiseren bar, der han kom spankulerende nedover gaten KLISS NAKEN. Massesuggesjon og overbevisende folk som ville selge noe hadde gjort at alle TRODDE de så noe som i virkeligheten ikke var der.
I det daglige livet kan DU også få folk til å tro på enkelte ting, ved å bare være overbevisende nok. Som JEG da jeg på vei til jobb en morgen oppdaget at jeg kanskje hadde en FOR kort kjole. Det var vel i bunn og grunn en tunika. Og en tunika er jo for så vidt greit nok hvis man har en tights av det litt tykke slaget. Det hadde IKKE jeg. Jeg hadde litt tynnere strømpebukser som man egentlig bruker til kjoler… Bare et lite feiltrinn til en av sidene, og hele rumpa ville vises.
Men trikset er da og IKKE gå å hale og dra i den alt for korte tunikaen, eller på noen måte prøve å skjule seg. Neida.. det gjelder da å “selge seg inn” omtrent som de gjorde med keiseren. Man må “gå som om man mener det”, og ingen ser at det er noe som helst feil med antrekket.. Jeg gjorde det, og ingen så noe som helst feil med antrekket den dagen. Jeg fikk i stedet mange komplimenter for den alt for korte tunikaen og de for tynne strømpebuksene..
Hvor vil jeg med dette?
Vel, jeg vil egentlig bare fram til at vi alle er offer for “keiserens-nye- klær”- syndromet innimellom. Vi lar oss lure og bedra innimellom, fordi noen virker overbevisende nok.
I det siste er det Dubai-sjokoladen som er blitt “Keiserens nye klær”. ALLE snakker om den. Og alle MÅ smake den. Enten for å elske den, eller for å rakke ned på den for dens mangler. Men vi kjøper den, nesten alle som en, fordi noen har overbevist oss om at denne sjokoladen er noe HELT utenom det vanlige. De fleste er derfor villige til å betale over 100 kr for en knøttliten sjokolade! Den er jo SÅ spesiell!!
Jeg hadde bestisen på besøk her om dagen. Og hun hadde med Dubai-sjokoladen. Jeg hadde ikke prøvd den før, så det var jo litt spennende. Må innrømme det. Jeg er jo sjokoladehund…eller snop-hund.. Det meste glir ned gapet her, hvis det inneholder sjokoladesmak.. Så også Dubai-sjokoladen.
Så hva synes jeg da? Var den god?
Helt grei! God. Men ikke verdt sine 100 kr. Jeg tror jeg hadde hatt omtrent samme opplevelse med en krokantrøffel. Og når sant skal sies synes jeg mørk sjokolade, eller melkesjokolade med litt havsalt er ganske så mye bedre.
Så jeg lar meg ganske enkelt ikke lure…
Gjør du?
