Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Du husker kanskje at jeg snakket om å kjøpe meg garn??
Skulle i gang med vårens tunika. Den eneste som manglet i årstids-draktene mine. Du husker vel å ha sett

Denne som ble laget på sommeren

Og denne, som var høstutgaven…

Og denne som var vintertunikaen….

Jeg laget en i svart også, som ble en nyttårs-variant…. Uten lue…

Men vår-tunikaen, den var ikke heklet ennå. Jeg så for meg at det ville bli fantastisk med en tunika og lue i grønne farger. Men hvordan jeg enn prøvde å sette sammen de fargene over her, så ble det noe negativt, og veldig rart. Alle kombinasjonene av farger jeg satte sammen og prøvde å hekle lue ut av, så ut som en lue klippet ut av en Felleskjøp-katalog… Og DET har jeg jo ikke lyst på. En Felleskjøp-tunika og lue som jeg skulle rocke våren med liksom. I tillegg så alle de grønne, og lysegule fargene ut som fargen har vært på ansiktet mitt siste tiden. Ingen god assosiasjon å ha med seg inn i vårdansen…

Så jeg fant ut at jeg tok alle fargene jeg hadde kjøpt, og mikset med de fargene jeg hadde igjen på nøstene fra tidligere tunikaer, og så laget jeg en fin og glad regnbuelue i stedet. Eller en Frodith-lue om du vil.  Mye bedre assosiasjoner 🙂 Ingen ny tunika, men en lue som skal få pryde hodet mitt inntil jeg har en sveis som kan vises fram 😀

Er du et følelsesmenneske?

Dette begrepet eller uttrykket er i mine øyne litt “følsomt” i seg selv. 
Det får meg til å føle meg rimelig annerledes og “feil” innimellom. Slår man opp betydningen av ordet så står det noe sånt som at man er en person hvor følelsene svinger fort.  Fra 0 til 100 på sekunder, for å si det på en annen måte. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men når det er brukt i dagligtale så brukes det ofte på en sånn måte (i mine øyne) som at det er noe man BØR være. Dette er selvfølgelig bare min oppfatning, sett utenfra, fordi jeg IKKE er et følelsesmenneske i ordets rette betydning. 

Jeg har skrevet om dette før også, men jeg føler meg av og til litt “rar” eller “feil” når folk snakker om å være følelsesmenneske. Av og til møter man folk som blir litt blanke i øynene, og får et litt “hemmelig” drag rundt munnen, som om de er med i en egen klubb eller noe sånt, som sier:

“Ja… hun er et FØLELSESMENNESKE hun vet du”.

Så nikker de med et veldig anerkjennende blikk, og tydelig viser at det er DE også..

Så sitter jeg der da… Og skjønner at dette er noe jeg burde misunne dem. Å gråte så tårene renner sjarmerende nedover kinnene når taler holdes i brylluper, for så å le så taket løfter seg i sekundene etterpå. 

For følelsesmenneskene er de med følelsene…
Og vi andre… Har vi egentlig følelser? 

Ordet er litt “følsomt” spør du meg…Meg, som bare smiler når taler holdes i brylluper… Og som også smiler i sekundene etterpå

Andre innlegg om temaet:

Jenter skal gråte

Engasjement- lidenskapens lillesøster

(En reprise på et tema jeg er litt opptatt av. Jeg har kjent på mange følelser i det siste. Men selv når jeg er “langt nede”, så er det nok ganske mye høyere oppe enn folk flest 🙂 )

#følelsesmenneske

Jeg er fremdeles skikkelig gul, og litt rød og litt blå… etter operasjonen forrige fredag. Men jeg er SKIKKELIG glad i dag! Har vært på kontroll på Rikshospitalet. (Hvis du leser deg litt opp bakover, så ser du hva jeg har vært gjennom. ) Operasjonssåret ser fint ut, ingen infeksjon, og jeg har nå fått et lite inntrykk av hvordan jeg blir seende ut 🙂 Jeg trenger ingen bandasje mer, jeg har ingen kreft igjen i panna, og selv om jeg har fått et litt underlige hårfeste etter de har “ommøblert” pannen min,  så blir dette veldig bra 🙂 Ingen følelser oppi der ennå, sånn er det jo når de kutter i huden, men det kan komme tilbake. Og uansett er jeg bare glad, glad, glad. Gul, blå, teipet og veldig glad!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg går inn i helgen med et stort smil om munnen, og en frisøravtale hos Juliette 31. mai. Etter helgen fjernes “stifter” og sting, og jeg kan antagelig vaske håret igjen neste uke. Himmelen! 🙂

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: 

Nå skal jeg love jeg setter skikkelig pris på de fine dagene som ligger foran meg 🙂 

(arkivbilde)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag har jeg vært på kontroll etter operasjonen jeg hadde på fredag. Alt så greit ut, så langt, og skal på ny kontroll igjen på fredag. Jeg har opplevd mye de siste ukene, har fått en liten titt inn i en verden som jeg har sett lite til i mitt snart 59-årige liv. Jeg har vært forskånet fra MYE sykehus-innleggelser eller sykdom. De siste månedene har jeg fått kjenne på mange rare følelser i forhold til dette med å bli syk: Redsel, bekymring, sinne og tristhet. Men jeg har også kjent på mye glede og kjærlighet. 

Jeg har møtt mange hyggelige  leger og sykepleiere. Jeg har møtt mye kjærlighet blant venner og familie. Og jeg har møtt folk rundt om kring på venteværelsene med utrolige historier. 

I dag møtte jeg en dame på bussholdeplassen. Hun gikk litt spesielt, og strevde litt med å snakke. Samtidig ristet hun nesten umerkelig på hodet. Hele tiden. Jeg tenkte at hun sikkert hadde Parkinson. Vi kom i snakk. Jeg fortalte om meg og hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, gul og blå “all over”, hoven i kinnene og en stor bandasje på hodet. Vi snakket i vei om sykehus, om foreldrene våre og hun fortalte litt om sin sykdom, uten egentlig å si helt hva det var. Det hun sa var at hun ikke kunne verken skrive selv eller spise selv lenger. At hun inn til for kort tid siden hadde tenkt at den verste sykdommen hun kunne tenke seg var kreft. Men at hun nå ikke lenger tenkte at det var verst.

Å møte folk som sliter med kroniske sykdommer av den typen som velter hele livet deres og den levemåten de har hatt, setter ting litt i perspektiv. Hun ønsket meg riktig god bedring, og lykke til med alt, da hun gikk av trikken. Jeg kunne ikke bare si god bedring til henne, for det var tydelig at det ikke ville bli noen. Hun var et år eldre enn meg. Et langt liv igjen. Jeg har hatt en kort periode med smerter, og litt slitsomme dager, meg jeg VIL BLI bedre. Ganske sikkert. 

Det var en tankevekker å møte henne. Og ganske så hyggelig også. Det var vi begge enige om. Sånne menneskemøter er fine greier. <3

Jeg har vært borte noen dager. Litt på sykehuset som du vet, HER, og litt hos søsteren min etterpå. Da jeg kom til søsteren min fikk jeg en kjempefin bukett roser. I all verdens farger. 

I dag da jeg kom hjem hadde verdens skjønneste Mette sendt meg en gave i posten! Jeg elsker jo pakker i posten, og jeg skal love at det har ikke vært spesielt mye post i den kassa i det siste. Nærmest spindelvev på døren… Men i dag altså, da jeg lukket opp, så ramlet det ut en liten fin pakke. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg så fort at adressaten var Mette, og jeg var skikkelig spent på hva hun hadde funnet på. Mette er jo en blogger her inne, som de fleste vet, og jeg har kjent henne så lenge at vi har møtt hverandre flere ganger og rukket å bli venner på utsiden av blogg-blokka også. Sist vi så hverandre er jo ikke så lenge siden heller, da var vi på Munchmuseet 🙂 

Mette har vært en stor støtte de siste ukene. Det skal ikke mer til enn noen hyggelige meldinger på morgenen, når man er på vei til Rikshospitalet for hundrede gang. “Hei! Hvordan går det? Ønsker deg en fin dag!”. Det har betydd all verden for meg. 

Og i dag altså lå det en pakke her i kassa. 

En søt liten gave, og et koselig kort <3

Og inni gaven befant det seg en kjempesøt liten pingvin. Jeg tror det er en pingvin. Den heter “Optimistic Orange”. Fint å ha en liten optimist, sendt fra en stor optimist, som kan muntre opp hverdagene litt 🙂 Jeg ser man kan få disse i flere farger, mulig jeg må begynne å samle på dem 😀

Utrolig koselig å komme hjem til! Tusen takk Mette <3 

Gammel kjærlighet ruster ikke. Og ikke ny heller kanskje? Hvis hjertet ditt er låst, og noen finner nøkkelen som passer, så kan jeg love deg at det ikke så lett ruster. Hjertet. Og om det skulle ruste litt, hvem sier at det ikke fremdeles er kjærlighet? Kanskje man kan “ruste opp” hjertet og kjærligheten, så det fortsetter å banke to hjerter i samme takt  ♥️

Bildet og teksten er mitt bidrag i Utifrilufts helgeutfordring: RUSTEN

Ja, dette var nok siste gang dere så dette ansiktet… He-he. Litt tøys, og litt sant. Ved lukking av sår som går helt ned til skallebeinet, (æsj ja), måtte kirurgene ta i bruk andre deler av pannen for å legge OVER det åpne stedet. De har altså lappet meg sammen, og det er ikke tøys en gang. De har halt og dratt, så jeg er rimelig sår i ansiktet. Men det som faktisk da fulgte med “på kjøpet” er flytting av øyenbryn.. Oppover. Nå har jeg slitt med lave øyenbryn, og i det siste har det jo trykket dem helt ned OVER øynene mine nesten. NÅ derimot har de fått seg et skikkelig løft. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…? Eller noe sånt….For sigende øyenbryn skjer jo med alderen, og kan også skape noe av den hodepinen jeg har hatt. Satser på flere fluer i et smekk her 😀 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Legger ikke ut noe bilder av den “nye” Frodith ennå. Rimelig pjusk fremdeles, og egner meg ikke på trykk 😀 

Nå krysser jeg fingrene for ikke mer tull med denne panna. Og skal pleie meg selv noen dager. Stille og rolig. 

Det er rart å tenke på hvordan et bittelite sår som ikke ville gro, resulterte i 7 personer MINST som sto og fikset på ansiktet mitt i 2 timer i strekk i går. Veldig glad jeg var i narkose. Og veldig glad alt gikk fint 🙂

Hvis noen lurer på hva som er skjed med meg, så er det altså fjerning av basalcellekreft, med først EN operasjon som ikke fungerte, og nå altså en til. Kreften er borte, og nå er “hullet” dekket også. 

Hvis du lurer på mer rundet dette så kan du lese HER

Eller HER