Er du et følelsesmenneske?
Dette begrepet eller uttrykket er i mine øyne litt “følsomt” i seg selv.
Det får meg til å føle meg rimelig annerledes og “feil” innimellom. Slår man opp betydningen av ordet så står det noe sånt som at man er en person hvor følelsene svinger fort. Fra 0 til 100 på sekunder, for å si det på en annen måte.
Men når det er brukt i dagligtale så brukes det ofte på en sånn måte (i mine øyne) som at det er noe man BØR være. Dette er selvfølgelig bare min oppfatning, sett utenfra, fordi jeg IKKE er et følelsesmenneske i ordets rette betydning.
Jeg har skrevet om dette før også, men jeg føler meg av og til litt “rar” eller “feil” når folk snakker om å være følelsesmenneske. Av og til møter man folk som blir litt blanke i øynene, og får et litt “hemmelig” drag rundt munnen, som om de er med i en egen klubb eller noe sånt, som sier:
“Ja… hun er et FØLELSESMENNESKE hun vet du”.
Så nikker de med et veldig anerkjennende blikk, og tydelig viser at det er DE også..
Så sitter jeg der da… Og skjønner at dette er noe jeg burde misunne dem. Å gråte så tårene renner sjarmerende nedover kinnene når taler holdes i brylluper, for så å le så taket løfter seg i sekundene etterpå.
For følelsesmenneskene er de med følelsene…
Og vi andre… Har vi egentlig følelser?
Ordet er litt “følsomt” spør du meg…Meg, som bare smiler når taler holdes i brylluper… Og som også smiler i sekundene etterpå
Andre innlegg om temaet:
Engasjement- lidenskapens lillesøster
(En reprise på et tema jeg er litt opptatt av. Jeg har kjent på mange følelser i det siste. Men selv når jeg er “langt nede”, så er det nok ganske mye høyere oppe enn folk flest 🙂 )
#følelsesmenneske
Hmm… Jeg har opplevd det å bli kalt et følelsesmenneske flere ganger i mitt liv, og opplever faktisk ikke det som en positiv betegnelse. Heller at andre undervurderer det jeg har en mening om eller uttrykker meg om og avfeier det med at, “Åh, men du er jo et følelsesmenneske da”. Som i “du overdriver”, “det er ikke noe å ta på vei for” eller. Som at man absolutt IKKE skal vise følelser. Spennende hvor ulikt man kan oppleve det med hva som er riktig for andre og ikke. Jeg har konkludert med at jeg med årene har lært meg å modere mine følelsesuttrykk, for å skjerme meg selv fra å ikke bli tatt på alvor eller regnet med på grunn av at viser så tydelig hvordan jeg opplever nor som eks vanskelig eller urettferdig. Og det har vært lærerikt for meg å måtte tenke igjnnom hvem jeg er og hvordan jeg uttrykker meg, for noen har jo også opplevd meg som “truende” og streng, og DET er ikke sånn jeg vil framstå. Så følelsesmenneske for meg har vært en opplevelse nærmere den “definisjonen” enn det å ta lett til tårene.
Jeg har vel egentlig vært borti den delen av oppfatninger jeg også, da jeg var i 20-årene. Tok litt lettere til tårene den gangen, og fikk i noen sammenhenger høre at tårene ikke “bet på” hen. Som om det ble brukt som et våpen liksom. Som litt eldre er det jo heller ingen som sier at jeg er annerledes. Mer følelsen jeg har inni meg. Om at jeg er litt feil. Når jeg ser alle andre som er lettrørte, og gråter. Jeg har følt meg lite jentete. Ikke fordi noen mener jeg er det, følelsene sitter jo i MEG 🙂 Jeg har gått noen nye runder med nye følelser, i denne perioden med operasjoner og sykehusbesøk. Åpnet opp litt mer for folk jeg ikke kjenner.
Interessant innlegg, alle mennesker har følelser…,¨men altså, deffinasjonen er at følelsene skifter fort. Fra sinne til latter. Må nok tenke litt over dette. Uansett, tenker jeg, er det viktig at mennesker har plass til å være akkurat den en er. Og jeg vil tro at følelser er nok ikke det du har hatt minst av i det du har vært i gennom <3
Joda, det har vært mye opp og ned i følelsesregisteret nå i det siste. Men generelt sett er jeg jo ganske rett fram, men noen små hopp opp og ikke så mye ned 🙂 Og jeg føler meg annerledes innimellom.
Jeg er blitt mer følelsesmenneske med årene, griner av filmer og greier.. haha.. vær som du er Frodith, alle tiders er du 🐰
Ja, jeg er nå bare meg, selv om jeg føler meg litt “rar” innimellom 🙂
Litt rart å lese at du mener det er noe “feil” med deg fordi du ikke har følelsene utenpå.
Jeg tok lett til tårene da jeg var yngre. Ei skikkelig “Sippe-Guri”, som jeg fikk høre mang en gang.
Jeg så på meg selv som feil som knapt kunne gå på kino uten å gråte. Har du sett E.T.? Jeg var helt forgrått.
Ja, sånn føler jeg det. Ingen som har SAGT det, men det er mer det at alle andre er annerledes 🙂
Å kjære deg, DET der traff! Vanligvis opplever jeg at man anses som følelsesmenneske om man tyr lett til tårene. Jeg som ikke gråter verken i begravelser eller andre krevende situasjoner, positive eller negative, har tenkt at det nok er meg det er noe galt med. Men gjett om jeg vet at følelser ikke nødvendigvis syns utenpå oss alle.
Så godt å høre at vi er flere. 🙂 Vi HAR følelser vi også, selv om vi ikke har de utenpå. Ikke det at jeg ikke VIL, jeg bare ser det mer positive i det meste og ser ingen grunn til å gråte når jeg er glad. Og ofte ikke så veldig når jeg er lei meg heller. HVIS jeg er lei meg, noe jeg er sjelden. Litt nå i det siste. Men det er nesten unntak 🙂