Uken som har gått har vi hatt småttiser inne på deltidsopplæringen. Skal love deg det er “full fres” hele dagen. 1.-2.-trinns elever er fantastisk søte, og en liten “håndfull” for å si det sånn. Jeg har vært helt zombie etter dagene på jobb, og ofte ikke vært hjemme før 18. Går 06:30 hjemmefra om morgenen.
Men nå er det helg og jeg har fine saker å glede meg til i helgen:
Skal på stolpejakt med Mammaen til Lille Supermann i morgen
Skal møte niesen min og den fine lille datteren hennes på Grød på søndag
Ha-ha…Som jeg var vond å be liksom? Hva det handler om?
Jeg spurte i dag morges om en liten uformell “stemming” på hva jeg burde gjøre av trening (inne på Sats) eller gåtur langs Akerselva.. Og siden det var så mange som anbefalte Akerselva-tur, så ble det det.. (he-he.. jeg hadde jo gått ut lenge før de fleste stemmene kom… og jeg var KLART mest i form for tur i dag. Som vanlig)
Jeg fant ut at trening kunne det bli i massevis, hvis jeg gikk oppover Akeselva også, og så snudde og gikk ned igjen. 1 mil blir det. I samme slengen kunne jeg jo vise byen min, Vise hvor jeg bor, som var en anbefaling fra Vibbedille her om dagen 🙂
Hva skal til for at noe ikke er vellykket? Hva skal til for at noe ER vellykket? Det kommer vel kanskje an på øyet som ser, hjernen som vurderer, rett og slett en ganske så subjektiv “greie” spør du meg.
I det store og hele er INGEN eller INGENTING helt vellykket og perfekt, nettopp fordi det er så ulike meninger om hva dette ER. Det finnes ingen standard, eller fasit.
Ta dette bildet under her: Nederst ser du to fugler som er skikkelig blury. Bildet er tatt “i fart”, mens fuglene flakset og sloss om mat. Den “minst mislykkete” og blury fuglen ser man jo overhode ikke hodet på, fordi han fløy ut av bildet…. Ikke helt vellykket altså.. Eller er det kanskje det? Kanskje noen liker dette skikkelig godt, og mener det er vellykket… ut fra en standard om at motiv og bilder skal trigge tankene. Og DET kan det jo gjøre.. Bildet får en jo litt til å fabulere og fantasere om hva som skjer UTENFOR bildet. Det handler om historiene som bildene kan gi.. Ikke sant?
Nå er vel ingen våkne og kan delta på denne avstemningen, og det MÅ avgjøres SNART 😀 Men jeg prøver meg. Jeg er grytidlig våken som vanlig, våknet kl 04:30 og sitter her nå og er klar som et egg for et eller annet. Men i dag klarer jeg ikke helt å bestemme meg:
Og en god piknik laget av søsters, på en benk i solen
For å få en litt crispy smak, tilsetter man en kulturell opplevelse: Galleribesøk på Galleri Soon der Helene Fjell var kunstneren vi ville se verkene til. Fantastisk fine fotografier forresten 🙂
Så rører man alt sammen sammen, og tilsetter siste ingrediens: En ny innkjøpt bøttehatt.
Og VIPS, du har en fiks, ferdig velsmakende dag. Og du er fullt oppladet 😀
Her kommer rosabloggeren!! Ja, du ser rett. Ikke nok med at jeg driver med sånt antrekksfjas som rosabloggerne i sin tid holdt på med, men jeg er i tillegg kledd i en del rosa 😀
Lørdagen ligger foran meg med masse fint innhold. Skal møte søsters, brorsan og svigerinne. En liten tur ut på landet. Natur. Kultur. Og sikkert noe god mat. Og når sånt skal skje bør man kle seg i rett antrekk. He-he. Noe som tåler en liten matbit uten å måtte holde inn magen. Noe som tåler sol og varme. Noe som tåler en tur på noe kulturelt 🙂 Mer om dagen min senere.
Tunikaene mine så klart! De fleste av dem har ligget litt “brakk” i vinter. De er jo kortermete, så selv om de fungerer sånn ellers så blir det litt kaldt midtvinters. Men nå er det klart for tunika-parade igjen 😀
Jeg startet dagen på Sats, med joggetur (1 km :-D) før jeg tok mine faste styrkeøvelser. Prøver å holde meg LITT i form, selv om det ikke blir så ofte som jeg vil. Rekker ikke, orker ikke, VIL ikke i uken… Men helgene er noe annet, da er jeg klar.
Blomstene på trærne (husker ikke hva det heter) er vakre i grått morgenlys… men liksom ENDA finere mot blå-blå himmel 🙂
Valset en liten tur i nærområdet her etter treningen, tittet på folk, handlet mat og kjente på den gode solen.
Livet er ganske så bra spør du meg! 🙂
Jeg startet dagen med en liten undring over livet og hva vi vet og ikke vet. Les: “Hvis jeg hadde visst”
Noen ganger skulle jeg ønske jeg visste hva som ville skje i framtiden, for å være litt forberedt på det som ville komme. Som du vet liker jeg å være forberedt, til det meste. Jeg kan absolutt være spontan og impulsiv også, men en del ting i livet liker jeg å være forberedt på.
På den annen side er jeg skikkelig glad for at jeg IKKE vet hva som liker foran meg. Hvordan ville livet bli hvis vi VISSTE alle sykdommer som ville komme, hvordan utfallet ville bli, NÅR vi skulle dø osv. Det ville nok vært rimelig vanskelig å leve livet sitt, med grusomme scenarioer i sikte. Det er noe med det jeg liker å kalle den lille “livsløgnen” som faktisk er det som får oss videre mange ganger. En mental liten “gulrot” som får oss fremover. Det er snakk om HÅPET, et bilde om hvordan det kan bli der framme. Og kanskje med tankens kraft så kan det bli sånn også?
Av og til tror jeg på skjebnen. Av og til tror jeg absolutt IKKE at noe er forutbestemt. Av og til tror jeg at jeg kan styre av livet mitt, både psykisk og fysisk i den retningen jeg vil.
Et eksempel for meg er året jeg hadde i fjor, spesielt fra 1. mai og utover:
En stor operasjon i pannen på grunn av basalcellekreft. Bandasjer, sår, teip over arr hele sommeren, luer for å dekke nekroser(harde sårskorper som lå i månedsvis) og ingen anelse om hva som lå foran meg. Jeg så først for meg at jeg ville bli seende helt rar ut, før operasjonen, men var mer enn fornøyd nok med at jeg ikke hadde mer kreft. Så jeg blåste egentlig i hvordan jeg ville bli seende ut. Når operasjonen var gjort, så jeg at jeg ble seende helt fin ut. Som meg selv. Ikke store endringene, sånn rent visuelt.
Men den fysiske følelsen i pannen er annerledes. Noen steder er det ikke følelse. Andre steder er det veldig følsomt. Og igjen, noen steder er det bare STEINHARDT, på grunn av arrvev. En periode trodde jeg det IKKE ville bli noe bedre. Så håpet og trodde jeg at det ville bli HELT som før, følelsesmessig.
Nå er det gått et år, og jeg er ikke som FØR. Men jeg er bedre enn i juli-august. Det kjennes ikke lenger rart å bruke mimikk, og det er jammen bra siden det er en veldig viktig ting i jobben min. Hvis jeg hadde VISST hvordan det ville kjennes ut, et år etterpå, ville jeg synes det var greit? Jeg tror hjernen trenger tid til å venne seg til saker og ting. Godta tingenes tilstand. Det fysiske og det mentale må være “venner”. Og da trengs det noen ganger tid.
Jeg er glad jeg ikke visste. Jeg er glad jeg ikke vet. Hvem vet? Kanskje om et år er jeg HELT som før igjen? Eller kanskje er det bare en liten nødvendig “livsløgn”… 😉
