Dette er tolkningen av helgens utfordring hos Utifriluft: Utsikt.
Jeg har slørete syn på grunn av sti på øyet i disse dager, så får ikke blogget så mye som jeg har lyst til. Men jeg kan i det minste legge ut noen bilder 🙂
Utsikt på vei opp Beseggen
Utsikt på Ulriken, Bergen
Utsikt på Prekestolen, Solfrid og Salt
Les Kjendisfakter også hvis du har lyst.
Har jeg blitt så “høy på meg selv” at jeg innbiller meg at jeg er kjendis liksom.. Må skjule meg bak solbriller for ikke å bli kjent igjen? Mikro-influenser på steroider?
Neida… Hvis du var innom meg i går så vet du hvorfor: “Noe skal det værrrra”.
Så derfor er de siste to dagene tilbrakt som du ser. I går: Hos legen først og en liten tur langs Akerselva, godt gjemt bak solbrillene., på et litt mystisk vis…
Og i dag, en liten kafetur med søsters. En stor god kakebit fortjente jeg også 😀
Snakkes!
Når man er kommet i “reparasjonsfasen” (folk over 50…) så er det liksom noe “hele tida”. Det blir liksom en del “greier” med kroppen. Noe går fort over, og har absolutt ikke noe med alderen å gjøre, og noe tar litt mer tid. Når jeg tror at nå er tipp topp, så ruller det plutselig en bølge over kroppen med “greier”. NOE skal det værrrrra!!
Jeg synes egentlig at jeg hadde nok nå, med dette med panna…men det har dukket opp litt annet smårusk siste dagene:
– Jeg har gjentakende problemer med følelse av nerve i klem, hvis jeg har gått mye på asfalt. Vel, jeg bor i byen, så det er her jeg går… så nå er altså den dukket opp igjen.
-Jeg fikk sti på øyet i går, (kanten under øyet) og har blitt hoven nedover kinnet.. Vært hos legen. IGJEN..
Stien på øyet går nok over av seg selv i løpet av noen dager, men inntil da blir det mystisk look her på bloggen… 😉
I dag vil jeg påstå jeg både har vært effektiv OG fått unna litt. Ja…i alle fall sammenliknet med hva jeg har gjort resten av sommeren.. Jeg laget meg en liste før jeg gikk ut huset, og det var litt som skulle gjøres både utenfor huset og inni. Og jeg fikk jammen meg gjort litt av hvert:
Livet liksom…
Noen ganger er det som en smooth liten wienervals..
Et skritt hit, ett skritt dit…
En dans til lavmeldte smektende toner.
En dans på mykt underlag.
En dans på roser om du vil..
Noen ganger er det som et jæ..la hallingkast.
Man går der og aner fred og ingen fare..
Tråkker i vei, til lyden av fossefall og hardingfele.
Så plutselig ser du i øyekroken…en fot som farer opp…
Og treffer deg nådeløst… I stedet for den j…la hatten den skulle truffet.
Så står du der da.
Musikken har stilnet for en liten stund.
Og du har noen blåmerker her og der.
Det går over, helt klart.
Men det er ikke så veldig gøy mens det står på…
Noen ganger er livet som i dag:
Humlesurr i godt selskap
Lette vinger mot fargerik overflate
En mild bris mot huden som våkner
Livet liksom…
Så mangt
I dag har jeg vært på jobb. Og ikke bare på besøk. Jeg har JOBBET! Det er jo skikkelig lenge siden jeg har vært i jobb nå. Har jo vært 100 % sykmeldt siden desember. Og gradert sykmelding før det igjen også.
I noen uker framover skal jeg jobbe 20 prosent. Og målet er å komme tilbake i full jobb så klart 🙂 Hvis hodet holder så er det ikke noe i veien for det. Arbeidsplassen har tilrettelagt veldig for meg, så jeg får litt andre oppgaver. I tillegg har jeg jo jobbet mye selv for å få skikk på denne hodepinen.
Det var skikkelig deilig å være på jobb igjen. Full dag i dag. Mye skjermjobbing, med mål for ukene som kommer. Sånt arbeid jeg liker, i tillegg til undervisningen da. Og skikkelig koselig å se igjen de kollegene som var på plass 🙂
Jeg gleder meg til å komme i gang med tull og fjas med Salt og Pepper og Molte, og har ikke BARE ligget på latsiden der i sommer heller i forhold til dem.. Dette blir gøy!
Fokus er viktig, det er helt klart.
Både når det gjelder livet generelt, og når det gjelder foto helt spesielt.
Det å finne fokus som drar deg opp og frem, i stedet for å ha fokus nedover og innover. Det å ikke ha for stort fokus på ting som ikke fortjener det er noe jeg jobber med hele tiden. Det er jo noen “greier” som gjerne vil opp å “bry meg” innimellom, og som absolutt ikke fortjener noe fokus. “Greier” som bare gjør livet slitsomt og kjipt og som ikke fører noe godt med seg.
Når det gjelder foto er det jo litt samme greia: Noen ting bør få skinne, mens andre ting kan holde seg litt beskjedent i bakgrunnen.
I dag har jeg kosa meg med foto- “studier”:
Se hvordan dette bildet gir bakgrunnen mest fokus, fordi DET er den som framtrer som klarest: Elven bak. Mens tistelen i forgrunnen blir noe som bare ER der…
Mens nesten samme bildet blir noe HELT ANNET, når det er tistelen som får fokuset.
Det samme skjer når man sammenlikner blomsten under her.
Først får elva fokuset. Det er DEN som er viktig..
Men gir jeg fokuset til blomsten, er det DEN som skinner så fint. Den som bokstavelig talt “blomstrer” 😀
Jeg hadde en fin liten tur. Mine 5,5 daglige kilometer… etter turen HIT var unnagjort.
Tålmodighet sies å være en dyd. “En dyd er en moralsk verdifull egenskap eller et positivt karaktertrekk. Det er en kvalitet som er ansett som god og ønskelig, og som bidrar til å gjøre en person til et godt menneske” (Sitat AI- ved googling). Vel, noen har den dyden, altså tålmodigheten, og er derfor skikkelig gode mennesker. Det er derimot sånn at ALLE kan jo ikke ha den dyden vel… Jeg har jo så hiimla mange andre fine dyder, så litt urettferdig om jeg skulle hatt alle, er det ikke? He-he…
I dag var jeg hos legen min. Han så slik ut som på bildet over den gangen jeg møtte han første gang. Veldig ung og ny, omtrent som de andre jeg har beskrevet her inne noen ganger HER. Han har imidlertid vokst seg til å bli en mann, NESTEN på min alder 😀
Hodepinen er mye sjeldnere til stede nå, heldigvis, og på et helt annet nivå enn den var. Jeg har som tidligere nevnt jobbet mye med å få til bedring. Rent fysisk. Og det har hjulpet. Jeg er jo imidlertid litt spent på hvordan det blir nå framover. Jeg er i gang med å prøve å jobbe litt gradert. Starter med 20%, for så å øke når jeg ser hvordan det går. Sliter ikke med tålmodighet der.
Der hvor tålmodigheten omtrent er helt fraværende for tida er i forhold til panna. Operasjonen, sår, arrvev, bulker osv. Det dukker stadig opp nye ting som jeg lurer på om skal være sånn. Jeg vil helst at alt skal være NESTEN som før, og aller helst i dag. Det er gått 3 måneder siden operasjonen… Og når legen sier at jeg må gi det et år… så får jeg jo nesten mark… ET ÅR!! Han sier at hvis jeg ikke er fornøyd etter et år, så kan man begynne å tenke på om noe må endres. Men saker og ting må få tid til å tilpasse seg. En del vil gå seg til over tid, og noe må man kanskje bare leve med. Men enn så lenge er det bare å VENTE Å SE!
Når noen sier: “Vente å se” er det nesten så jeg plutselig mangler enda en dyd: Sindighet. Frustrasjonsterskelen er utrolig lav når det gjelder den slags. Vente å se du liksom!! Bare 9 måneder igjen… Som et svangerskap å regne.. Kanskje jeg etter endt “graviditet” føder en haug fine dyder: Fornøydhet, tålmodighet, sindighet… Hm… Trillinger der ja…
Er du tålmodig?
Er du sindig når noen ber deg om å inneha dyder du ikke har?
Hvorfor er det sånn at noen tror de eier fortauet?
Ser de meg ikke? Er jeg så liten og usynlig?
Når par går to sammen, og jeg faktisk er en og ikke har mulighet for å dele meg enda mer for å ikke smelle i murveggen. Det holder ikke med et “unnskyld” da…
Hvorfor er det sånn at gamle folk bruker så mye plass?
Selv om de er små og tynne, så veiver de med armene og har trillebager og går så himla sakte, så jeg kommer jo IKKE forbi! Tenker de BARE på seg selv?
Hvorfor er det sånn at ungdommene tror de kan sette i gang festligheter og loppemarkeder i MITT nabolag, uten å gi beskjed? Er ikke det vanlig folkeskikk? Ville de blitt glad om jeg dro med meg alle klærne mine ned, og stilte meg ved siden av dem og solgte? Eller laget skikkelig kjerringparty i bakgården, med Abba på høyttalerne og allsang til langt på natt…. Ville de blitt glade da kanskje?
Hvorfor er det sånn at folk gjør så himla mye gææææærnt og dumt for tida?
Hva? Er det jeg som er sur og irritabel sier du? Hrmf!! Tror jeg ikke noe på…
Når det er sol, er det moro med skyggejakt. Jeg har hatt sikkert 4-5 “Peter Pan- utstillinger” her på bloggen. Det vil si: Skyggeutstillinger. Bloggere og lesere har sendt meg bilder til fotokonkurransen kalt “Peter Pan- utstillingen” (Se i arkivet under Peter Pan utstillingen i Galleri Frodith). Jeg legger ved link til den siste jeg hadde, som var i 2018. Peter Pan-utstillingen 2018
Jeg er ikke i slaget til å sette i gang noen ny foto-konkurranse, men jeg morer meg med å holde på litt selv med disse skyggene.
Det er gøy nå skyggene viser noe annet enn det den kaster skygge av:
For eksempel en litt halv-misfornøyd Frodith, og en helt gira og glad skygge…
Eller en skikkelig blid og flirete Frodith, med en litt streng skygge med armen i siden..
Det er gøy å finne noen omgivelser som kaster skygge også. Fengslet?
Og ta i bruk rekvisitter for å lage litt liv i skyggene..
Fjase-Frodith finner fine figurer
Finværet forærer Frodithen fin fangst
Flate figurer, formet for fornøyelse
Fotomotiv for fjasete Frodith
