Identitetskrise? Nei da… Jeg har egentlig rimelig god oversikt over hvem jeg er. Jeg LETER ikke så voldsomt lenger heller… Er ikke så veldig utforskende, søkende, utprøvende. Mulig det høres kjedelig ut i noens øyne, men “de om det”. Jeg er fornøyd med innsiden min. Livet skjer uansett, og man finner kanskje, om enn noe tilfeldig, nye sider ved seg selv.
Altså mer et spørsmål om andre vet hvem jeg er. Er det mulig å vite helt hvem andre er? Er det noe poeng å vite NØYAKTIG hvem noen andre er? I min verden er det ikke det. Jeg tror også at jeg kan gi et rimelig godt inntrykk av hvem jeg er til mine omgivelser. Både på blogg og “in real life” tror jeg ikke man er nødt til å utlevere alt om seg selv, være dønn åpen, gi innblikk i venner og families liv, for å klare å vise hvem man er.
Å gi folk inntrykk av hvem man er handler i mine øyne ikke alltid om ORD, men like mye om handlinger. Og det er vel her dette med ” viktigheten av å bli sett” kommer inn. Og hvor godt det er når noen gjør det. Når noen ser DEG, for hvem du er, uten at du nødvendigvis prater “hull i hodet” på dem.
Jeg er ikke redd for å prate om hvem jeg er. Jeg er egentlig ganske så åpen også når det gjelder ORD. Men poenget mitt er at man MÅ ikke være det! Det er så mange måter å være SEG på, og å vise verden det 🙂
Det å bli SETT er utrolig viktig. Jeg snakker ikke her om øyne som ser. Man kan godt være blind og faktisk SE noen. Jeg snakker om når noen “ser deg” for den du er. Ser dine sterke sider, ser hva du sliter med, ser DEG liksom…
Det kan være på jobb, eller blant venner. Man baler med sitt… Gir ALT man kan i enkelte situasjoner, til man nærmest er tappet for energi og lurer likevel på om noen overhode merker at du er der. Kjenner litt på usynligheten…
Og så, helt PLUTSELIG er det noen som ser deg.. Og sier det høyt.. Sier at de ser DEG! Og hvor viktig DU er…
De ser deg både når du tusler der med blikket i bakken. De ser deg når blikket ditt møter deres.
De ser deg når du bedriver meningsløsheter med et smil om munnen. De ser DEG 🙂
Det er godt å bli SETT <3
Ønsker deg en flott onsdag: SE noen og bli sett!! 🙂
Dette er et begrep som i min verden overhode ikke inneholder det som det bokstavelig talt sier. Joda, er glad i shopping da. Men sjampanje… not so much..
Nei, for meg er begrepet “sjååååpping og sjampaaanje”, som de sier i reklamen, mer synonymt med det å slappe av og kose seg. Koble ut. Lade batterier osv.
Det betyr å kunne spise noe ekstra godt, mens man sløver i en hotell-seng King Size….
…eller mens man er ute og “sjåååpper”…
Og dette med “sjåååpppinga”.. trenger ikke nødvendigvis bety at man KJØPER noe… Det er mer greia med å gå og se… og kanskje prøve litt.. fordi det er så herlig avslappende…
Hver dag er en ny liten begynnelse.. Er du ikke enig? Etter å ha “svimet av” noen timer starter man liksom på nytt. Hvis du gjorde noe i går, som du ikke er helt fornøyd med, kan man alltids endre det dagen derpå. Man restarter… Man trenger ikke vente til mandag med å begynne…Eller til etter nyttår….
Det er jo selvfølgelig greit å begynne på nytt “i neste sekund”, men det kjennes liksom ikke som å begynne på nytt på samme måten.. Etter å ha lukket øynene og skrudd av hodet for noen timer derimot, når sola titter opp fra horisonten (uansett om det er regnvær ute), det gjør liksom litt mer susen..
Det er ikke sånn at jeg har så mye jeg angrer på i dagen i dag, så jeg TRENGER en ny start. Men jeg liker tanken. Jeg liker tanken på en blank dag, hvor jeg kan gå ut å male verden og livet sånn som JEG vil ha det. Hver dag!
I dag våknet jeg kl 5. Finnes det noe bedre enn å sitte i sofakroken med en kopp kaffe, våkne litt, se nyheter på tv, sludre med samboeren og bare glede seg til alt som ligger foran en?
Begynner tidlig med gleding og sånt jeg. Like greit. Og det er ikke SÅ lenge til jeg reiser heller ! Bare fire dager til jeg setter snuten sydover, til Spa, bading, trening og ørlite-grann shopping kanskje. Skal til og med bo på Strandpromenaden 😉
Trenger ikke dra utenlands for å høre suset fra palmer, bade og slappe skikkelig godt av vel? Det hele sitter for det meste i hodet uansett…
Jeg gleder meg skikkelig til den bade- delen, veldig lenge siden jeg har badet uten at jeg fryser rumpa av meg….
Turen går til Sandefjord. Reiser på fredag, med søsters. En bitteliten helgetur. Har litt roligere dager på jobb i vinterferieuken, så jeg kan avspasere fredag.
Etter jeg har vært FLINK, og gjort noe jeg ikke synes jeg har så veldig lyst til å i utgangspunktet så synes jeg at jeg fortjener litt belønning. Gjerne i form av noe spiselig. Mat er en gulle-god belønning spør du meg. Eller aller helst noe snop så klart.
Det er ikke sånn at jeg gir meg selv STRAFF hvis jeg IKKE har vært flink. Men det burde jeg vel ha gjort kanskje, for at dette med belønning skal være noe poeng? Det burde vel strengt tatt være sånn at hvis jeg IKKE gikk på trening, så fortjente jeg NULL og NIKS snop den dagen! Og kanskje burde jeg fått litt “strøm” hvis jeg prøvde meg på sjokoladen i kjøleskapet, når jeg ikke hadde vært flink? Liksom for å overbevise meg selv om at det var snabla lurt å gå på treningen. Både fordi jeg ble muskuløs og sprek så klart, men OGSÅ fordi det ga belønning i etterkant…
Men….Nå er jeg ikke sånn som er så nøye på når disse belønningene kommer. Så det blir NULL straff.. Jeg synes i det store å hele at jeg stadig vekk fortjener litt belønning jeg. Om ikke fordi jeg har trent, så rett og slett bare fordi jeg er så kjekk og grei og bare FORTJENER det! 😀
I dag ble det kald grøt på Kaffebrenneriet, etter endt trening. Fikk med meg en hyggelig samtale med en ung jente på treningssenteret og lyden av en vårfugl på steroider da jeg gikk ut derfra. Det er belønning det også…
Tidlig oppe på en søndag morgen. Har knapt våknet før hodet tenker “spreke tanker”. Presser meg inn superstramt (heldigvis får jeg vel si.. holder på plass.. ) treningstøy, og løper (ja faktisk!) ned til treningssenteret.
Varmer opp med litt hopp, sprett og tøying i garderoben.. og som du ser: jeg fortrekker ikke en mine.. Helt uanfektet altså, av all denne trimminga!
Jeg må innrømme at den pølsa med vekter bak der tok litt knekken på meg, ikke like uanfektet da 😂Den var LITT tung…
TULLA!!😂
Det er den lille ballen på 2 kg bak der jeg løfter på. Det blir magemuskler av sånt… En gang..
Så foreløpig – litt tøff i trynet og litt lang i maska..
I dag var jeg i alle fall flink! Presset meg litt ekstra. Jeg SKAL klare en armheving på gulvet innen sommeren!
Han gikk der foran henne på veien. I utgangspunktet var de kanskje ikke så ulike. På et eller annet tidspunkt hadde de til og med liknet litt.
Nå gikk han foran der…. Nakken krummet, skuldrene lave, ryggen lut. Skrittene tunge, som om skoene var fulle av våt sand. Blikket stivt i bakken, kun avbrutt av små gløtt opp mot den blå himmelen.. for å se om det kom regn. Luggen lang, dekket ansiktet som forventet dråper fra oven..
Hun noen skritt bak han. Småsko og varme spretne legger. Ryggen rett og kjolen lett. Flagrende, blafrende stoffer som tiltrakk seg sommerfuglene fra grøftekanten. Blikket mysende mot solen, kun avbrutt av små gløtt mot bakken for ikke å snuble i humper i veien. Øynene smilenede og smale som måker over en glitrende sjø.
På toppen av bakken delte veien seg i to. Han gikk med faste skritt den veien han hadde bestemt seg for. Faste men tunge skritt.. Som om veien var forutbestemt, og en vei han MÅTTE gå. Det tok litt tid før han enset at hun var borte. Det var først da han ikke lenger hørte lyden av spretne legger over sommervarm asfalt at han stoppet opp. Han snudde hodet med sakte bevegelser, som om hele verden ble båret på hans skuldre. Han snudde hodet og tittet etter henne.
Hun var ikke der lenger. Hun hadde gått den andre veien. Der veien hadde delt seg i to. Han kunne ikke forstå det. Kunne ikke forstå at hun hadde valgt den andre veien. Det kunne da umulig være riktig vei?
Da solen gikk ned over himmelen, og landet som en rød-oransje fersken i vannet, var det bare hun som så det. Selv om veiene hadde ført dem til samme sted. Til verdens ende.
Takknemlighet er som et lite “batteri” på innsiden. Det er noe som gir oss en liten BOOST i livet. Det ER der hele tida, men trenger av og til å bli ladet litt, eller at noen slår det på.
Jeg mener: Jeg har mange ting å være takknemlig for hele tiden! Noen ganger glemmer jeg det litt. Går meg bort i hverdagens stress og mas. Men så kommer jeg på det, og så skrur jeg på batteriet på innsida. Og da kommer jeg på at jeg har masse å glede meg over og være takknemlig for. Og DET er kanskje en av de tingene jeg er MEST takknemlig for:
Jeg har evnen til å SNU. Det er jeg veldig takknemlig for. Når livet blir litt FOR utfordrende. Når verden fillerister meg litt…Når “vinteren” kommer med kulde og mørke, om det så er midt på sommeren, så har jeg evnen til å finne lyset og varmen. Inni meg. Jeg har evnen til å dra meg opp etter håret, riste meg i form når piffen liksom har seget ut av ballongen
Jeg er takknemlig for at jeg har og har hatt familie, kjæreste og venner som har vært med og gjort livet mitt til det nærmeste noen kan komme en dans på roser
Jeg er takknemlig for at jeg våkner hver morgen, og er i live, og som regel helsikes klar for en ny dag!
Hverdagsmagi utfordret oss til å sette lyset på 3 ting vi var takknemlig for. Og det har jeg gjort med glede så klart 🙂 Takk for utfordringen! Sånne ting liker jeg <3
Med sola kommer glimtet i øyet. Og det skyldes ikke bare at solens stråler treffer øynene liksom…
Nei det skyldes like mye at strålene treffer noe på “innsida”. Det inne som mørket ofte bor på vinteren… Den tenner noen små lamper inni oss også, som står der og gløder litt også når kvelden kommer..
Verden ser helt annerledes ut, når himmelen er blå og sola gul…
Jeg danser sorgløse elvelangs..
Og snikfotografen i meg lusker seg fram med et glimt i øyet og smil om munnen: Det er klart for “skygging” 😁
Jeg kler av meg i sola og tøffer meg litt, før jeg trekker innadørs blant veggiser og hippe Løkka-boere og nyter havre-latte og litt lykke
