Noen av de som har lest de siste dagene har fått med seg at jeg og søsteren min har laget et dikt sammen, før jul. Les HER om du ikke har fått det med deg før.
Det er egentlig ment for barnehagebruk, i språkarbeid, da søsteren min har ansvar for språkarbeid i sin barnehage. Jeg er jo glad i å tegne, så vi har funnet ut at vi sammen kan lage mye moro 😉
Her kommer det siste vi har laget, det ble ferdig for ikke så lenge siden, så det er ikke publisert før 😉
Når man i voksen alder plutselig finner noen som likner seg litt, så blir man veldig glad…. OG det kan ende opp i nye famile-forbindelser. NEI….her snakker vi ikke om forelskelse, bli par og få barn…ikke SÅNN familie-forøkelse…Neida…
For av og til får man jo plutselig søsken sånn rekende på en fjøl også…om de er aldri så adopterte og noe man har ordnet seg selv egentlig…
Når man i voksen alder plutselig finner noen som likner seg litt, så blir man veldig glad…. OG det kan ende opp i nye famile-forbindelser. NEI….her snakker vi ikke om forelskelse, bli par og få barn…ikke SÅNN familie-forøkelse…Neida…
For av og til får man jo plutselig søsken sånn rekende på en fjøl også…om de er aldri så adopterte og noe man har ordnet seg selv egentlig…
Hun satt der…. helt musestille… Gjemte seg… Satt bak busken og den tunge, tunge porten…
Hun hadde sittet der i tussmørket….i det begynnende morgenlyset, med beina tett oppunder seg…. nattkjolen godt tredd over knærne for liksom å holde varmen litt i det fremdeles morgen-duggete gresset… Hun hadde tittet utover elven, og sett en trestokk bevege seg…. Hadde sittet og speidet utover der så lenge, med beina slik, at beina hadde dovnet bort og den store, digre stokken ikke lenger var noen stokk men en alligator som gled fram i det stille morgenmørket…. Håret hadde hengt stivt nedover siden av ansiktet hennes, ikke et hårstrå hadde beveget seg….hun hadde knapt pustet… ikke en bevegelse….Var det ikke noen elefanter hun så borti skogbrynet der også?…. Fantasien løp mens hun satt der og knuget om knærne… Det lille heklejakken hun hadde tatt på i farten var ikke på langt nær varm nok, når de skumle tankene kom… Hun hadde bare grepet den i all hast da hun oppdaget at DE TO var borte…. og at hun var alene i huset…Det store, digre huset… Den lille sengen ved vinduet hadde føltes altfor stor da hun våknet og oppdaget at DERES seng var tom… Hun hadde bare revet tak i bamsen, kastet på seg den lille heklejakken og stormet ned de store steinete, flate trappetrinnene… Løpt ned mot elven, og plassen sin…. passet seg for å ikke plumpe uti elven….der hvor plassen hennes ble litt smalere….Hennes hemmelige plass…
Og nå satt hun her…litt oppskaket og forsøkte å holde varmen… Litt skjult bak den frodige busken, og den tunge smijernsporten… tittet mellom det kalde jernet og bladene på grenene som hang over elven.. og prøvde å skjelne mellom stokker og alligatorer…
Solen steg sakte opp bak løvverket der, og i det begynnende lyset kunne hun se en båt komme sigende…Stille ..stille… Den fløt nesten umerkelig framover i det blikkstille vannet, kun avbrutt av små plask når årene traff vannet…. Kun avbrutt av de hviskende stemmene som nådde henne.. I båten satt de to…Han ved årene…hun lett foroverlent på det nærmeste setet… Han i tøfler og slåbrok, hun i sin lange morgenkåpe, med føttene stikkende ut på nedsiden… barbeinte føtter… Og selv om det var langt unna, kunne hun se blikkene de sendte hverandre…Milde, ømme…Fulle av kjærlighet… Solen nådde over toppen på de lave trærne som sto langs elven, og strålene fant henne som satt der gjemt i buskene… Hun kjente varmen fra solen…. og fra innsiden….Kunne ta av den lille jakken… Satt der i nattkjolen og i all spenningen og gleden…. Og ventet på at de skulle komme fram til plassen HENNES…
Gledet seg til at de fikk øye på henne, at de milde øynene ville treffe HENNES… Da skulle hun hoppe ombord, og stille ,stille sige avgårde sammen med dem….
(Dette er en historie jeg laget og la ut første gang i fjor vår…… Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten.)
Har du lest denne teksten før?
Skriver du små noveller eller andre kreative tekster?
Han litt lent mot hennes side… De hadde sitter der en kald høstdag…og tittet utover vannet som lå der blikkstille med en liten morgendis på… Hans ruglete hånd hadde ligget over hennes der han satt lent mot henne, og han hadde kjent varmen fra henne gjennom golfjakken… Det grå håret hennes blafret lett på pannen hennes, der en lun høstvind strøk forbi..
De hadde tatt seg en kaffekopp der nede…Bladene fra trærne hadde dalt ned og lagt seg rundt føttene deres…inntil den lille vinden traff bladene, virvlet dem opp og la dem i små hauger på skuldre, fang og hår…
Han husket det godt.. Han satt der ennå..Han lente fremdeles kroppen mot hennes stol…den siden der HUN hadde sittet… Hun satt ikke der lenger… Han kjente ikke lenger varmen fra henne… Han kjente seg forlatt og ensom…. Da hun ble borte, og livet bare var HAN, reiste han….fra huset med de hvitmalte gjerdene…. fra hagen med det høye gresset… Fra stolene som sto nede ved vannet… Han bare dro…
Nå var han tilbake… huset sto fremdeles der tomt…Ingen hadde flyttet inn…. Ingen hadde klippet gresset, malt de slitte gjerdene… eller gitt de værbitte stolene et strøk….
Han satt tungt på stolen “sin”, lente seg mot hennes side…og han følte nesten som DA…..kunne nærmest høre musikken fra den tiden de var to….Hørte musikken, den glade latteren fra menneskene som hadde vært der i deres utallige hageselskaper…kjente lukten av reker, hvitvin og frukt som hadde bugnet på bordet der borte…. Han kunne nærmest kjenne malingslukten fra stolene…nymalte som de hadde vært den gangen…
Han rettet seg opp og satte seg litt tilbake i stolen, kom tilbake til seg selv…og dagen i dag… Han hørte plutselig glade barnestemmer som ropte oppe ved huset.. Han snudde seg og så en liten familie komme syklende forbi huset der oppe….De stoppet.. gikk av syklene… tittet fornøyde ned mot mannen på stolen i strandkanten.. snakket med høye energiske stemmer…om verdens vakreste hus..om hvitmalte gjerder og hageselskaper..
Han lukket øynene igjen…og kjente en fred fylte seg…
(Dette er en historie jeg laget og la ut første gang i fjor vår mener jeg, og på en reprise i oktober….. Den ble laget på innspill fra leserne mine, små stikkord/assosiasjoner jeg fikk fra dem når jeg la ut bildet over her,noen dager i forveien, og spurte: Hva tenkte du da du så dette bildet? Så fikk jeg inspirasjon av stikkordene og laget den lille teksten. )
