Da jeg var liten Frodith var jeg sikker på at det gule huset på landet var HJEM. Jeg elsket huset, og ville helst ikke derifra. En liten, usikker og litt “redd” Frodith likte seg best hjemme. Ble kvalm og uvel så fort vi skulle derfra. Men lite visste jeg da at HUSET det var ingenting uten folka.
Nå er jo det gule huset solgt og noe av OSS sitter nok i veggene på et vis, eller noe av huset sitter i kroppen på meg.. Men det bor noen andre der nå, og det er slett ikke HJEM lenger.
HJEM var det gule huset som VAR. HJEM var det gule huset med alle oss i, eller en varm sommerdag på gressplenen utenfor…. HJEM var det gule huset der lukten av fårikål jeg ikke likte smøg seg ut utgangsdøren som noen hadde glemt åpen… HJEM var alle oss og bursdagsfeiringer med slekta i skinnsofaen i stua, mens skavla gikk, kaker ble spist og noen hamret løs på piaonet rett ved siden av. Eller HJEM var de siste årene med mamsen som fremdeles gikk og stellet og ordnet med potteplantene sine. HJEM var de siste årene MAMMA egentlig.
Nå er jeg jo voksen, så jeg har jo i tillegg hatt mitt eget HJEM. Og det har jo vært der jeg har bodd. Jeg har mitt eget sted nå også så klart, men leiligheten her er også bare et skall, så fort Hr Frodith er borte. Her er det han og jeg som er HJEM. Og ikke nødvendigvis adressen vår.
Nå er jeg akkurat kommet hjem fra Kragerø. Og leiligheten var der den pleier. Men HJEM ble den først når jeg kom innafor døra, og HELT HJEM blir den først når Hr Frodith er på plass
Hva tenker du på som HJEM?
Hvis du vil lese om min “fotomodell-opplevelse” eller “stalker -virksomhet” så trykk på linkene
#hjem #hus #folk #minner