I år har jeg ikke julekalender på bloggen. Ikke i fjor heller.  Men jeg hadde det i mange år. Og jeg har skrevet 24 “rare” historier hver desember, i forkant av rebuser og trekning av kalendergaver. Du kan se i arkivet mitt om du vil.
Selv om jeg ikke har kalender i år, synes jeg det er en liten historie om et  Lucia-tog, som fortjente en liten reprise her på bloggen. I år igjen….

La oss kalle den: 

 

Den gang  Frodithen endelig fikk være Lucia-jente

 

“NOEN har alltid hatt lyst å være Lucia -jente.
NOEN har alltid vært flere hoder for lang, hatt feil hårfarge og absolutt ikke sett gulle-god og yndig nok ut til å bli plukket ut til den oppgaven.
NOEN har hvert år vært den litt store og bomsete som gikk bakerst med med brunt hår, mens den lille gul-hårete prinsessen gikk foran i år IGJEN med rosa strømpebukse og Lucia-krone.  Og den NOEN kunne lett ha vært meg…

Men i år skulle det endelig bli MIN tur…. 45 år for sent kanskje men dog.. For når Salt og Pepper sto i døra der og tittet opp på meg, var jeg ikke sen  å be…

 

 

På et VIPS hadde jeg funnet fram Lucia-skjorter, tredd på dem Lucia-terne- hatter og stukket et par kakelys i nevene på dem. Og SÅ var vi klare.
For når man har hatt en hemmelig drøm i alle år om EN gang å få lov å være Lucia-jenta, så har man så klart Lucia -klær på lur i tilfelle anledningen skulle by seg..

 

“Svart senker natten seg…..i stall og stue….”  Lyden av yndige rotte-stemmer kan i noens ører være på linje med sølvguttenes stemmer. Og vi begynte så fint ut… Pepper først ….så fulgte Salt.. Og til slutt meg.. 

 

 

Men så kom jeg på: JEG skulle jo være først!! Jeg var jo Lucia-jenta… Så jeg bukserte meg framover. Med små museskritt, for at ingen skulle merke “feilen ” som var blitt gjort. Litt spill for “kameraet” er på sin plass i sånne situasjoner.

“….Solen har gått sin vei, Pepper spiser fluer”….. Noen hadde ikke øvd på Lucia-sangen og var i ferd med å sabortere det hele.. Og den NOEN var hvert fall ikke meg!

 

 

“Inn i vårt mørke hus, stiger “en diger mus”….Saaaaanta Luuuusiiiia, Saaaanta Luuusia”
Salt pep som besatt, og Sølvgutt-stemmen var byttet ut med en forhekset paddes…

 

 

Man kunne nærmest se når forvandlingen startet. Og før jeg fikk sukk for meg hadde hun klart å passere Pepper, og siktet seg inn mot plassen MIN!!! Med en skrikende stemme som avledningsmanøver håpet hun på å snike seg ubemerket fram til førsteplassen..

 

 

Men da skal jeg love deg at jeg reagerte. Da jeg kjente de små klørne krafse mot leggen min, og hun var i ferd med å GÅ FORBI meg, for å få bli Lucia-jenta i år IGJEN, DA var det nesten som en refleks i kroppen på meg gitt. Jeg bråsnudde!!!

 

 

Og med mye oppsamlet Lucia-skuffelse i kroppen, fra flere år bakover, dultet jeg foten i kroppen på Salt. “Nei Salt!! Nå får det JAMMEN være nok!! Du får ikke ødelegge dette!! Nå er det JEG som  er Lucia”

 

 

Hun lå der og sprellet. Vridde og vred på seg. Og det var slett ikke nødvendig, for jeg sparket ikke SÅ hardt. Det var mest et spill for kameraet. Hun var redd for ikke å få nok oppmerksomhet… Eh…Kremt….

 

 

 

Alle vet jo at de som ikke kan oppføre seg, må gå sist. Så i resten av sangen måtte Salt gå sist…

 

 

“Natten er mørk og stum….Med ett det suser …I alle tyste rom…som vingene bruser…Se på hver terskel står…Hvitkledd med lys i hår…Saaaaaanta Lussssiiiiiiiiaaaaa…Saaantaaa Luusiia”

 

Sånn var det ja.. Sånn var det den gangen Frodithen ENDELIG fikk være Lucia. “

 

Håper du satte pris på reprisen 😉

 

#luciatog

 

En veldig rar opplevelse…
Når du tror du vet hva du skal.. Og så viser det seg å overhode ikke være slik du har innbilt deg.. Da får dagen en annen vending liksom…

I går hadde jeg time til MR.  Ja da…selv om jeg SER ung ut…(he-he)…så er det deler av meg som begynner å bli litt “slitne”… eller gamle om du vil…  Men altså dette med MR…Jeg har liksom tenkt at siden det gjelder en tommel og en skulder, så er det noen små apparater som skal ordne DEN biffen liksom.. Jeg mener: en tommel! Blir ikke sendt inn i en trommel pga det!

Men joda…
Når jeg sto i resepsjonen å skulle registrere meg, og de begynte å snakke om metall, om jeg hadde de INNI kroppen og utapå osv… Da skjønte jeg at det var snakk om tromling… På en helt vanlig lørdag.. Hjelpes!!

Av med bh og sko, og så var det å bendes HIT og DIT for å få plass inni den der trommelen. Armer over hodet, ligg stille med beina. På med hørselvern, med musikk inni…Og så var det klart for å kjøres inn. Jeg lukket øynene hele tiden, fra jeg ble kjørt inn, og til jeg var ute igjen. Orket ikke vite HVOR trangt det var inni der.. Klarte å nesten sovne inni der, selv om det bråket noe infernalsk..

Så  det gikk altså veldig fint, selv om jeg ble litt “satt ut” i starten.. Og nå er det bare å vente på svarene..
Men en ganske rar opplevelse…hele den der tromlingen 😀

 

#MR

 

Det har vært noen rare uker…
Det har vært noen rare uker…uten Karidansen. Rart hvor viktig det trygge og bekymringsløse VANLIGE er.. 

I dag var ting litt vanlig igjen. Vi gikk tur. Vi var på shopping. Vi tok en aldri så liten photo-shoot foran en vegg vi fant innadørs. For ute lavet snøen ned.. 

 

SÅ godt å sees igjen! Stort mer er det ikke å si 🙂 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er liksom et uttrykk: “Tøffe gutter gråter ikke!”
Det er egentlig blitt et uttrykk som viser oss hvordan ting IKKE bør være! Altså med motsatt fortegn av hva det ser ut som: Klart gutter også skal gråte litt! Tøffe også!

Enn hva med jenter da? Og her snakker jeg uansett alder altså. Barn…eller voksne jenter…samme greia.. De skal også få “tute litt” om det trengs

Og jeg snakker egentlig litt i overført betydning også. Det er ikke nødvendigvis snakk om gråting, som at øynene blir fulle av vann, og spruten står.. Jeg mener liksom dette med at alle trenger å være litt “små” innimellom. Alle trenger at noen SER dem, og gir dem positive tilbakemeldinger på det de gjør. Uansett hvor tøffe og sikre de kan virke… 

ALLE trenger vel å bli sett?
ALLE trenger vel å få være bitteliten og litt sippete innimellom…?
ALLE trenger vel ros og anerkjennelse for det man gjør, selv om man inni seg vet at ting fungerer?

Eller?

I alle fall gjør JEG det!

 

Ros og anerkjennelse er viktig for de fleste av oss. Jeg er IKKE god nok på å gi det, det vet jeg. Jeg jobber med saken! 

 

Så til deg som sitter og leser nå.

Vit at du er helt spesiell!
Vit at du gjør en masse bra for folk rundt deg!
Vit at jeg setter stor pris på deg!
Vit at du har lov å gråte litt, både med og uten tårer!

Tøff eller ikke..

 

 

Ja…sa jeg ikke at jeg var ung?? 😀

Riktig nok var det største størrelsen i barneavdelingen. 14 år eller noe sånt… 
Men dog..
Når jeg ser noe fint, noe som roper Frodith, så spiller det ingen rolle om det er fra barneavdelingen eller herreavdelingen!
Og denne kule buksen her i speilfløyel fant jeg altså i barneavdelingen. 160 kr, med litt rabatt. Har prøvd den og den sitter helt greit den. Er jo stretch i sånne bukser så..

Fin, ikke sant? Eller morsom i det minste? 😀

 

 

Nå blir det nok en aldri så liten photoshoot igjen… 😉

 

 

 

Tidene forandrer seg.
Ja…alderen og betydningen av disse “tallene” også….

Hvis noen mente jeg så ut som jeg var “noe med førti” for et par ti-år siden, så ville jeg jo så klart blitt skikkelig fornærmet! Men når man har rundet 50, og faktisk er MIDT i femti-åra, så er det å få en sånn melding et skikkelig kompliment! Jeg vet ikke om personen selv tenkte det var et kompliment, men for meg var det en liten oppkvikker må jeg si.

Vi har hatt elever inne på opplæring igjen, og det var en av elevene som kom med denne betraktningen. Og det var IKKE av de yngste elevene. De mener som regel at alle er rundt 20 år. Eller 100. Så lenge man er eldre enn dem. Altså de har ikke snøring! Nei…betraktningen kom fra en av ungdommene. Vi snakket om alder, mimret litt om tidligere skoleår og jeg fortalte litt fra jeg startet å undervise. Derfor kom det naturlig fram at jeg nå er 55. Elevene så SKIKKELIG overrasket ut, og sa at hun ikke hadde trodd jeg var mer enn noe med 40!!

Sånne ting er rene julegaven i disse tider! Thank you!! 🙂

 

 

 

#alder

 

Jeg hører de sier så.. Jeg ser de pynter som gale over alt..

Snart jul! Veldig snart til og med.. I år har jeg null og niks følelse av jul. Ulike årsaker til det, men altså julefølelsen fraværende.. nå er jeg ikke akkurat noen “julehund” til vanlig heller, men sånn helt fravær av å glede seg til jul har jeg ikke vært borti..

Meeen…jul blir det uansett, og jeg må ta meg sammen litt.. Så i dag skal jeg prøve å tenke litt på andre, og gå ut å skaffe i hus litt julegaver 😊

Snart jul dere!

 

#jul

Noen ganger føles det liksom om om verden er litt UTE ETTER EN…. Man får hele j….la planeten MOT seg… Man får den litt i hodet..

 

Man kjenner seg ganske liten… Det kjennes som om man jobber i motvind… som om noen spenner beina under en… som om man har stanget hodet mot en vegg, gang på gang… og er på vei å få en KJEMPE-Donald-kul….

Og sist men  ikke minst kjennes det som om verden akkurat den dagen har tatt et KJEMPEGREP rundt en.. og holder en fast slik at man ikke kommer løs… uansett hvor mye man spreller og prøver å komme løs…

 

 

Men til slutt…når man har stanget en stund, og sprellet noen timer… og nektet å være med på at VERDEN skal bestemme… så slipper det plutselig grepet… Og man lander mykt som en katt på beina likevel… 

 

 

 

 

Jeg har ikke akkurat landet silkemykt ennå….Men jeg jobber med saken..

Det gjelder å ikke gi seg 😉