Man ER ikke jobben sin!
I vårt land henger mye av identiteten vår sammen med hva vi “gjør”, hva vi “jobber med”. En ting er at vi selv henger mye av selvtilliten vår, eller identiteten vår, fast på dette vi jobber med. Det er kanskje naturlig, siden vi selv tilbringer mye av tiden vår der. Det er i en jobb man kanskje får positive tilbakemeldinger på seg selv, om man er riktig heldig. Og det er jo i andre man ofte får “speilet” sin personlighet, på godt og vondt.
MEN…og det er et stort MEN her…Jeg synes det er synd at ens omgivelser, kjente eller ukjente, henger så mye av hvem man ER på hva man GJØR.
Det første folk spør om i sosiale sammenhenger, når man møter nye folk, er hva man GJØR. For meg er det ikke så problematisk. Jeg har en jobb jeg er stolt av og jeg tyter gjerne folk ørene full med info om jobben min, og hva jeg gjør.
Men hva med alle som ikke har jobb? Som av en eller annen grunn ikke KAN jobbe eller FÅR jobb?? Hvor enkelt er det å vise hvem man ER, når det eneste folk fyrer løs med i første samtale er hva man GJØR?
Etter første ordveksling, hvor svaret blir: “Jeg har ingen jobb”, “jeg kan ikke jobbe pga….” så blir det liksom helt stille, og det er liksom overhode ikke noe mer å spørre om….?
Jeg forstår at man, i situasjoner hvor man ikke kjenner hverandre, lett kan gå i den “fella”. Det virker ufarlig, og ikke alt for personlig. For personlig tør vi i alle fall ikke være i første samtale…Man går ikke rett på i en samtale og spør om LIVET til folk, hvem de ER, hvordan de HAR det osv. Man tar noe spørsmål man tenker er ganske “ufarlige ” og “nøytrale”, og tror med det at man prøver å bli kjent med menneske bak ansiktet..
Det er imidlertid viktig å huske på at dette er kanskje snabla vanskelig for noen.
Fordi de ikke har et svar folk blir “fornøyd” med.
Fordi… for de det gjelder så er dette mer personlig og sårt enn om du hadde spurt “hvordan er det med sjela di”.
Fordi noen kanskje skulle ønske at man kunne snakke mer om hvem vi ER, sånn ellers.
Fordi vi ER ikke jobben vår…Vi ER ikke det vi GJØR.
