Vi har vært på topptur allerede! 10 000 skritt og opp på en topp hvor vi fikk utsikt over hele Sandefjord. Rødsåsen.
Masse fint å se på på vei opp. Villa Villekulla for eksempel. Pippi Langstrømpe hadde helgefri, men jeg var jo der!! 😂
Det våres også som du ser. Drypper og sildrer her og der.
Liten morgentur før dagen rullet i gang. Deilig hotel-frokost med eggerøre og ferske rundstykker.
Sov 8 timer nesten i strekk. Må være rekord! Nå er jeg klar for litt lengre tur i naturen og noen butikker. Pluss kake så klart 😉Trente på hotellet i går, så fortjener kake i dag, sånn er det 😂
Ha en strålende dag du!
Det er nå en gang sånn at tyngdekraften virker. Heldigvis får man vel si, hvis ikke ville vi flakset fritt omkring “oppi der”, uten mål og mening. Men det er jo også sånn at tyngdekraften har sitt og si på det vi ser i speilet hver dag. Neida, kanskje ikke for deg ennå…men bare vent. En dag står du der du også, og ser at det er NOE som har endret seg…eller “forflyttet seg”, for å si det på en annen måte.
Der du før forbannet dine runde eplekinn, er det nå null og niks epler å spore. Eplene har “falt”, og det som stirrer tilbake på deg i speilet nå er en litt tung-øyd hamster. Ja for eplekinnene er ikke det eneste som har “falt”. Øyenlokkene har også seget aldri så lite, og er i ferd med å innskrenke synsfeltet noe… Som man ikke ser dårlig nok fra før liksom…
Da jeg var liten hadde jeg to gamle tanter. De ble kalt “småjentene”. De var langt fra SMÅ. Over 175 cm begge to, og det var mye på den tiden de vokste opp. De var født på begynnelsen av 1900-tallet.
Når jeg ble kjent med dem, var de så klart “eldgamle”. De var ikke mine tanter en gang, men pappa sine. De var i tillegg til den store, skumle høyden også mørke i stemmen, krokete i ryggen og gråhårete. De innhule øynene og nedsunkne “hamsterkinnene” var ikke akkurat formildende. MEN…det som virkelig fikk dem til å se skikkelig skumle ut var det digre “nesegrevet”, som også hadde fått kjenne på tyngdekraften. De store nesene hadde også “falt” litt, og fikk en brekk på seg sånn omtrent midt på. Likheten med to store skumle rovfugler var ikke til å komme fra. Disse tantene var snille som dagen var lang. Men når de kom med de bøyde ryggene, de store nesene, de innsunkne øynene og de raspende stemmene for å ta deg i hånden eller gi deg en klem, så ble man så klart LIVREDD!
Da jeg sto i speilet her om dagen begynte tankene å vandre. Jeg er tante. Jeg er til og med “gammeltante” til flere barn. Jeg så på eplekinnene som var absolutt ikke eplekinn mer. Jeg så på øyenlokkene som absolutt kunne fått seg en strekk. Og jeg la merke til nesen som faktisk OGSÅ har fått kjenne litt på tyngdekraften, selv om den ikke er så diger at det gjør noe.
“Er jeg i ferd med å bli en av disse skumle “fugle-tantene”? En av disse som skremmer livet av småbarna?”
Jeg har ikke noe svar 😉
Fikk bare lyst til å reposte dette innlegget som jeg synes fikk ufortjent lite oppmerksomhet den gangen jeg skrev det 😀
Spist verdens beste sjokoladekake i dag, med mokka-smak. Himmelsk!
“Bare Beppe” vartet opp 😊
Masse fin street -art!
Og kjøpt meg verdens kuleste bukser!!!
Fikk goodie -bag av søsters da vi møttes på Oslo s 😊
I am perfect!
Så koselig start på turen ❤️
Her skal vi kose oss!
Nå er vi klare for “sjåpping”!!
“Livet har ingen oppskrift, man må bare ta de ingrediensene man får, gjøre det beste ut av det og håpe at det blir smakende godt” (Sitat: Frodith)
Dette er min livsfilosofi. Og innimellom er jeg verdens beste kokk altså, oppskrift eller ei.
Dagen i dag vil smake godt. Det er jeg sikker på. For jeg har FINE planer…
Hvorfor er det sånn at noen tror de sitter med fasiten? For ALLE?
Det er ikke nødvendigvis sånn at de inntrykkene man får av andre faktisk stemmer! Eller at de ideene man har satt seg i hodet passer for alle!
For det første så kan det livet DU lever faktisk være langt fra hva JEG ønsker meg! Enten det er et aktivt liv eller et liv liggende på sofaen… Jeg kan faktisk kose rumpa av meg med å være alene, selv om DU tenker at det å feste med masse folk er den ultimate kosen. Vi er forskjellige, og det bør vi få lov å være.
En ting som ikke er så akseptert her i samfunnet er dette med å velge å være alene. “Alenehet” er ikke det samme som ensomhet, og mange folk velger faktisk å være alene i mange sammenhenger fordi det er GODT. Mange trives med å gjøre ting på egenhånd, framfor å ringe noen for å ha selskap. Noen liker faktisk å gå på kafe eller reise på tur alene. De gjør ikke dette fordi ingen vil være sammen med dem, men fordi de foretrekker det sånn.
Enkelte andre folk har problemer med å godta at noen liker “aleneheten”, fordi de selv ikke er sånn. De ender med å dytte på andre selskap de ikke ønsker, eller stakkarsliggjøre dem i verste fall.
Hvorfor tror noen at de sitter med fasiten? For alle?
Kan vi være så snill å få lov å være forskjellige, uten at folk skal “mene seg i hjel” om andres liv og valg i kommentarfeltet i sosiale medier?
(Ref. Solliv sin blogg i går. Måtte reposte i dag, ble noe tull med innlegget)
Nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet her altså!!
Du fikk kanskje med deg her tidligere at jeg og VI gledet oss til å reise på Spa i Sandefjord? Sjekk linken så ser du hvordan både den ene og den andre har gledet seg skikkelig til ” Mer Sjååppping og sjampaaanje”. Og du vil ikke tro det, men jeg er verdens verste “mor”!!!
Jeg har GLEMT Salt og Pepper på jobben!!
De er nødt for å være der HELE helgen, og de får IKKE vært med på turen.
Jeg sitter her med verdens verste samvittighet! Men jeg har bestemt meg for å sende de en SMS og si at jeg kjøper med “by-gaver” tilbake, og håper på at de tilgir meg med litt bestikkelser når jeg kommer tilbake….
Nye motorsykler, nye gummistøvler, nye sparkesykler, masse sjokolade eller hva som helst som “må til” for å blidgjøre dem…. 😀
Identitetskrise? Nei da… Jeg har egentlig rimelig god oversikt over hvem jeg er. Jeg LETER ikke så voldsomt lenger heller… Er ikke så veldig utforskende, søkende, utprøvende. Mulig det høres kjedelig ut i noens øyne, men “de om det”. Jeg er fornøyd med innsiden min. Livet skjer uansett, og man finner kanskje, om enn noe tilfeldig, nye sider ved seg selv.
Hvem er jeg?
Altså mer et spørsmål om andre vet hvem jeg er. Er det mulig å vite helt hvem andre er? Er det noe poeng å vite NØYAKTIG hvem noen andre er? I min verden er det ikke det. Jeg tror også at jeg kan gi et rimelig godt inntrykk av hvem jeg er til mine omgivelser. Både på blogg og “in real life” tror jeg ikke man er nødt til å utlevere alt om seg selv, være dønn åpen, gi innblikk i venner og families liv, for å klare å vise hvem man er.
Å gi folk inntrykk av hvem man er handler i mine øyne ikke alltid om ORD, men like mye om handlinger. Og det er vel her dette med ” viktigheten av å bli sett” kommer inn. Og hvor godt det er når noen gjør det. Når noen ser DEG, for hvem du er, uten at du nødvendigvis prater “hull i hodet” på dem.
Jeg er ikke redd for å prate om hvem jeg er. Jeg er egentlig ganske så åpen også når det gjelder ORD. Men poenget mitt er at man MÅ ikke være det! Det er så mange måter å være SEG på, og å vise verden det 🙂
Det å bli SETT er utrolig viktig.
Jeg snakker ikke her om øyne som ser. Man kan godt være blind og faktisk SE noen.
Jeg snakker om når noen “ser deg” for den du er. Ser dine sterke sider, ser hva du sliter med, ser DEG liksom…
Det kan være på jobb, eller blant venner.
Man baler med sitt… Gir ALT man kan i enkelte situasjoner, til man nærmest er tappet for energi og lurer likevel på om noen overhode merker at du er der.
Kjenner litt på usynligheten…
Og så, helt PLUTSELIG er det noen som ser deg..
Og sier det høyt.. Sier at de ser DEG! Og hvor viktig DU er…
De ser deg både når du tusler der med blikket i bakken.
De ser deg når blikket ditt møter deres.
De ser deg når du bedriver meningsløsheter med et smil om munnen.
De ser DEG 🙂
Det er godt å bli SETT <3
Ønsker deg en flott onsdag: SE noen og bli sett!! 🙂
