…sola hadde skint ….det hadde vært 25 grader og jeg hadde fri ..jeg hadde hatt hele skapet fullt av sommerkjoler, som bare lengtet etter å komme ut … jeg hadde en frisk kropp og en smilende hjerne
Og ja…
Det har jeg jo… I alle fall fri, skapet fullt av sommerkjoler, en frisk kropp og en smilende hjerne. Så hva mangler da? Sol og 25 grader? Vel… det kommer nok den tiden i løpet av sommeren da jeg forbanner varmegradene og den stekende solen..
Tenker jeg sier meg fornøyd med fri, Staverntur og et skap fullt av sommerkjoler jeg. I kofferten ligger regntøy, turtøy, kosetøy og ikke så mye som en bitteliten kjole en gang. For det er tur-klær som teller nå
I morgen reiser jeg, og da blir det nok “bilde-spamming” herfra
…at det er restene etter en KYLLING-burger de har fått tak i…og lar gli sakte nedigjennom systemet… Hvis de visste ville de i så tilfelle stoppet ete-gildet?
Har du noe du gleder deg til for tiden? Sånn at det NESTEN kiler litt i magen? Det har jeg! Sommerferien ligger jo rett utfor døren. Men før DEN slippes helt løs så er det jo jammen meg noen helger også. Jeg gleder meg til:
Helgen som kommer. Jeg avspaserer og blir med søsters og nevøer på en liten hyttetur
Skal på ferie til Bergen i begynnelsen av juli
Skal på tur til Tønsberg og Vamp-konsert i slutten av juli
Og innimellom alt dette skal jeg surre masse rundt og bare KOOOOSE meg i byen her. Det å ha tid til kosing, trening, turer og surring er ferie godt nok for meg egentlig. Trenger ikke å dra så langt
I går gikk jeg tidlig fra jobb. Sliter med litt vondt i hodet igjen. Trenger mer luft og antagelig mer trening. Så tenkte å gå hjemover ville dekke begge to på en gang. 8 km spasertur.
Denne lille koppen med kaffe-latte gjorde meg oppmerksom på hvor fort vi mennesker glemmer. Og jeg vil si, heldigvis for det. Sånne kaffekopper får man kjøpt på 7/11, Narvesen, Deli de Luca og sikkert en haug andre steder. Det som er greit er jo at man ordner den fort i farta selv, betaler og fyker av gårde. Selvbetjening på det meste.
Før elsket man å få litt service. Etter Coronaen vil man ha så lite service som mulig.. Er det ikke rart? Jeg tenker sjelden på Coronaen i disse dager, det er liksom HELT gått i glemmeboka for meg. Covid har jeg hatt en gang. Det gikk GREIT. Og siden har jeg ikke vært syk med det. Det er ikke SÅ mange årene siden det var restriksjoner, og MANGE også. Vi vasket oss til blodet rant. Vi spritet. Vi skydde folk rundt oss som pesten en periode. Redde var vi også noen av oss. Vi visste ikke.
Så går det et par år. Og så er det nesten som det overhode ikke har eksistert en så rar periode. Jeg sto der i dag morges med koppen min, på Narvesen. Skulle bare betale. Satte fra meg koppen. Prøvde å sette på lokket med den andre hånden. Det klarte jeg ikke. Så mens jeg fokuserte på betalingen så satte ekspeditøren på lokket. Tok godt tak med begge hender, og presset lokket på plass. Tusen takk! Eller? Jeg merker at jeg ikke var HELT glad for det. Jeg tenkte tanken på smitte av et eller annet EN gang mer enn jeg ville gjort FØR Coronaen. Og jeg må innrømme at jeg helte kaffen over i jobb-koppen min etterpå. Men han hadde tydeligvis glemt hele greia, og NESTEN jeg også..
Av og til kan det føles litt trangt Som om man ikke får den plassen man trenger Som om folk rundt en breier seg Og tar all plassen som finnes rundt en Selv om de har all verdens plass fra før
Av og til føles det som om man krymper Man tar mindre og mindre plass Og prøver alt man klarer å tilpasse seg Det bittelille området man har fått utdelt
Av og til føles det som om man blir snakket om Som om noen bak ryggen på deg himler med øynene Og har små samtaler Enda du knapt er synlig
Det gjelder å skaffe seg litt spisse albuer Og kreve sin plass
Jeg jobber jevnt og trutt med disse fotooppdragene jeg har fått merker du kanskje? Hvilken fotooppdrag? Jo…du må jo ha fått med deg at jeg for noen uker siden ba om fotooppdrag, eller fotoutfordringer, her på bloggen. Leserne gir meg stikkord jeg skal tolke, og jeg sniker meg ut å knipser morsomme saker. Jeg får stadig noen nye oppdrag. Det jeg har valgt i dag var litt vanskelig…
“Stjel en blomst og la den pryde håret ditt” Denne tenkte jeg ville være litt vanskelig.. Jeg hadde jo en liten plan. Skulle ikke akkurat stjele en blomst fra en butikk liksom.. Der går grensen! Uansett hva Solliv måtte mene Men jeg tenkte at en liten “blomsterslang” fra et bed i en park eller noe måtte være mulig og “innafor”. Men det er jaggu meg ikke SÅ enkelt det heller. Siden jeg vet jeg er på “slang” er jeg både redd noen skal se meg og TA meg.. Og føler meg faktisk litt mer rampete enn jeg liker. Så jeg har utsatt denne oppgaven..
I dag synes jeg imidlertid det var på tide. Det er tross alt ikke noe stor kriminell handling jeg skulle gjennomføre.. Og det skal sies at det vistes ikke at det var en blomst borte, etter jeg hadde “forsynt” meg
Oppgaven ble gitt av Solliv
Til venstre under her står oppgavene jeg skal løse. Fotografere et bilde til. Til høyre står den som har gitt oppgaven.
“Til å spise opp” – Verdande- (bloggløs bloggvenn)
“Piknik med Salt og Pepper” (det er tøyrottene mine)-Dixierose
“Noen små menn av Isac Cordal” eller “noe keramikk-kunst”– Hanne Beate (bloggløs bloggvenn)
Vi mennesker er rare…. Eller i alle fall er jeg det innimellom… Så fort noen fremmede snakker til meg har jeg lett for å bli skeptisk.. Kan henge igjen fra jeg var liten. Jeg var livredd fremmede. Uvisst av hvilken grunn..
I dag morges slepte jeg meg litt sliten mot trikken. Vondt i hodet, men på jobb skulle jeg. Plutselig kommer det to unge menn mot meg. Den ene titter litt på meg, et par ganger faktisk. Og jeg begynte å lure hva det gjaldt. Mistenksomheten slo inn:
Hadde jeg noe på nesen? Skulle de tulle med meg? Var de fulle?
Så sier han: “Så fint rødt hår du har da!”
Jeg fikk stotret fram et “takk skal du ha”. Tenk så rart at jeg blir så lett skeptisk. Folk er jo av og til bare hyggelige. Og noen ganger kan de løfte dagen din. Noen ganger kan faktisk JEG også løfte dagen til noen. Det skal jeg tenke på i dag. At hva jeg sier faktisk spiller en rolle. Selv om noen ser litt skeptisk på meg i utgangspunktet.
For noen uker siden ba jeg om fotooppdrag, eller fotoutfordringer, her på bloggen. Leserne gir meg stikkord jeg skal tolke, og jeg gjennomfører. Jeg får stadig noen nye oppdrag. Noen liker jeg så klart kjempegodt, fordi de liksom “ligger til meg”. Og i dag visste jeg akkurat hva jeg skulle gjøre….
Det kan bli litt vanskelig av og til… For noen og enhver. Og for meg især Når verden ikke går etter planen…
Plutselig er det sommer i mai! Hva gjør man da? Svetter i bøtter. Kaller vårmåneden sommer. Klager på varmen. Bader. Kjøper haugevis med tynne kjoler, bikinier og skylder på verden for at penger brukes i øst og vest, og for at man oppfører seg som en nytelsessyk tenåring..
Plutselig er det juni. Og våren kom! Vår på sommeren. Plutselig sier alle VÅR. Like fullt som at de kalte mai sommeren. 15 grader. Vann i øynene, så mascaraen renner, fordi paraplyen er glemt hjemme… Det skulle jo være sommer nå!! Så hva gjør man da? Drar håndbaken over den våte pannen. Løper hjem og “stryker håret” for 5. gang den dagen. Drar av seg den våte kjolen, som allikevel ikke passer lenger på grunn av alt for mange is i sommermåneden mai, og sleper etter seg regntøy og en diger regnbueparaply på vei ut døra igjen med nesen mot Sats… Man må jo trene… siden bikinisesongen er her… Eller er den det?
Våkner tidlig til en vår-søndag i juni. Fri, frislepp og en verden som lover gull og grønne skoger. Selv midt i asfaltjungelen hvor det kun er akkurat det, asfalt, og ikke så mye som en skog i de nærmeste 3 kilometerne. Love kan den..
Så kom de mørke skyene… Hei!! Det skulle jo være sommer nå!! Skulle det ikke det da? Tisser ut kaffe-latten fra en svikefull søndags formiddag. Finner pleddet og sofaen og drar det langt over hodet. Sover av meg forvirring og geipen som verden dro ut av munnen på meg.
Sove? Midt på dagen? Hva er dette for fakter? Det er i alle fall ikke MIN FEIL!! Det er verdens skyld!! Når den ikke går etter planen… Vel.. Så gjør ikke JEG det heller!!
