Som du vet liker jeg å lage sitater. Det er som oftest ikke sånn at jeg sitter å pønsker ut sitater. Nei… det er mer sånn at en tanke bare detter inn i hodet på meg. Da skriver jeg det gjerne ned, tegner en illustrasjon eller tar et bilde til, og så er det plutselig et lite uttrykk som føles MITT. I dag har jeg drodlet litt fram og tilbake på et uttrykk, der jeg har vandret med min fargerike paraply med et smil om munnen. Til slutt ble det dette:
“Don’t let the grey and rainy day outside make your brain cloudy and wet” (Sitat: Frodith)
Hva er det for noe tull med blåmandager? Eller andre blå dager? Ikke fester jeg, så jeg har ikke følelse av dagen derpå overhodet.. Aldri.. Og ikke føler jeg på at det å komme i jobb igjen er noen gedigen nedtur etter sommerferien. Eller en følelse av blåmandag… Godt med ferie, men jammen godt med rutiner og det å ha en jobb også, spør du meg!
Det er ikke FULL RULLE ennå, men sånn akkurat passe. Litt mye inntrykk de første dagene igjen. Møter med masse folk. Tar tid å komme litt ordentlig på plass, mentalt, etter 5 uker ferie. Litt skallebank… Men den skyldes ikke “fylla”, den skyldes ikke heavy festing. Det er ingen blåmandag eller blåtirsdag så langt øye kan se for min del. Det er bare litt mye inntrykk etter ferien. Som jeg både liker…men også får litt vondt i hodet av 😛
Vel…jeg tror det… Det er jo ikke sånn at vi er FØDT med en egen type hjerne.. Man vet jo aldri hvem som blir bloggere mener jeg.. Så man kommer jo ikke ut medfødt en helt tydelig blogghjerne-diagnose liksom:
“Å ja… her har vi en jente, 4 kg og 50 cm, og det ser ut som hun er medfødt blogg-hjernen, så her vet man jo hva som vil skje i framtida”
Så har man fått stempelet fra barnsbein av, og kan like godt finne “klanen” sin med en gang…He-he…neida.. ikke sånn…
Men…jeg er overbevist om at vi som faktisk velger å begynne å blogge, vi UTVIKLER en egen type hjerne. Og et eget sett øyne.. Nærmest som en flue.. Som kan se alle veier. Fasettøyne heter det… Vi snoker og søker. Eller vi har nese og øyne for hva som kan bli morsomme, interessante eller lesbare innlegg. Vi ser bilder av interessante saker, der andre ville gjespet. Vi kan lage blogginnlegg av bilder, eller vi kan ta bilder for å illustrere noe som allerede er skrevet.
Verden er full av små rare og interessante ting. Og mange går bare rett forbi. Men altså ikke VI…VI som har skjønt hvilken verdi små ubetydeligheter kan ha i en sammenheng.
Denne lille karen satt på bruen rett bortenfor gamle legevakten. Jeg la merke til han, fordi en mann jeg så hadde vært bortom og tatt bilde før meg… Sikkert blogger han også.. . Det er ikke det at den figuren var så fryktelig fin, eller fantastisk utformet. Det var mer det litt underlige uttrykket, OG at det ikke er en kunstner som har plassert den der. Ingen navn i nærheten. Minner mer om en “tagging” i 3D liksom….
Er den laget i teip, og sprayet? Er den laget av sølvpapir? Hvem har laget den, og hvorfor?
Er det et lite budskap inni der? Men ingen som ville ta “kred” for den. Null navn…
Og dagen etter var den bortevekk. Som blåst vekk… Selv om den var teipet godt fast.. Og kun et par …ti…tjue mennesker som hadde fått del i dette lille kunstverket..
Jeg var glad jeg la merke til den. Som en liten sørgelig figur.. som minnet om den grå mannen i gata på et vis… Hvorfor kunne han ikke få være i fred?
Jeg ser mye rart i min hverdag, som fortjener å bli lagt merke til. Som jeg synes fortjener så mye mer enn et gjesp.. Men…så har jeg en blogghjerne også da… 😉
Er det sånn at JEG fremdeles kan feire russetiden? Jeg mener…jeg var jo så himla flink og gikk lenge på skolen og greier. Må vel få lov å riste av meg litt skolegang innimellom. Herje byen rundt, spy litt i grøftekantene, eller i portrommet vårt.. For det er skikkelig stas etter å ha brukt så mye tid på studier.. OPP skal det, og UT. All skolegangen, hele hjernemassen og alt man har lært, det skal UT, og ned på asfalten.. Stanken av øl og rødvin ispedd noen piller av noe slag legger seg fint på fortauene…eller som sagt i portrommet vårt… Det kommer an på hvem russen er..
For det er ikke sånn at man er ferdig med russetida i juni, er det vel??!
For ikke før har man vinket farvel (eller stukket fram en finger) til siste russebil… så er det nemlig sånn at det dukker opp en ny gjeng. Eller egentlig er det ikke en ny gjeng. Det er egentlig samme gjengen, men nå uten russedressen.. De røde, blå, svarte, hvite… you name it, de er tilsynelatende borte… Men det er jo akkurat samme folka som dukker opp i august. Nå som “søte, små studenter”. Og de må jo få lov å ta seg noen øl en plass… De skal jo bli KJENT MED FOLK. Og beste måten å gjøre det på er jo å ta seg en øl og litt vin, muligens ispedd noen piller av noe slag og spy litt i grøftekantene…eller i portrommet vårt…
Er det noe rart det frister å ta på seg russedressen? Å utagere noe inn i hampen!!? Jeg har jo fortjent det etter så lang skolegang… Og jeg er jo også interessert i å lære litt mer.. Så hvis jeg vil bli kjent med de folka på utsida… som nå skal overta byen noen uker for å bli kjent.. Kan jeg ta på meg den gamle russedressen å joine dem da tror du?
Når er egentlig russetida slutt liksom?
(Jeg er ikke så sint som jeg virker som, men det var bare en tanke som slo meg… Og som måtte ut :-D: “Hun med hårrullene” har nå inntatt russedressen i stedet for… 😀 )
Ha-ha…kan dere ikke se det for dere? Solliv, (hun heter Solveig) altså damen bak Solliv da, står og sparker meg i rumpa!
Det er faktisk litt sant…. Jeg var innom bloggen hennes tidligere i dag, og hun hadde et lite bilde fra hun var i Oslo sist. Fra Møllergata 37! Og jeg hadde GLEMT Møllergata 37! Solliv hadde et innlegg her om dagen, om Møllergata 37 som hadde blitt “lerret” for graffiti-kunstnere i Oslo. Før det skulle rives i august.
Sitter i belønningens hjørne… Kaffe latte, kaldgrøt med bringbær, blogging, tid for koping og glaning… Det er belønning det. Og når man har vært flink NESTEN en hel helg, så fortjener man det i alle fall!! Jeg synes jo egentlig alltid at jeg fortjener litt belønning jeg, men i dag bittelitt ekstra.
Jeg har nemlig vært på trening for andre dag på rad! Og det verste er, eller det beste… og jeg trodde aldri jeg ville sagt det: I dag var treningen i seg selv god nok belønning!! Det var skikkelig gøy! Helt alene.. Altså, det var mye folk der, men jeg gikk ikke med noen. Trente for meg selv. Men det var så moro. Jeg prøvde noen øvelser jeg ikke pleier å gjøre, og det var gøy. Syklet litt, i stedet for tredemølle. Sto i vater. Balanseøvelser er noe jeg virkelig trenger, og det gikk bedre og bedre.
Jeg trodde aldri jeg ville kommet til det punktet at jeg sa det var skikkelig GØY å trene. Kjenner meg glad liksom! Nå er jeg i flytsonen, så det er bare å fortsette tror jeg 😀
I dag sto unnskyldningene i kø, for å slippe trening.
Jeg skal til frisøren. (Jeg visste innerst inne at jeg ikke skulle dit før kl 12, så hadde timevis å trene på. Våknet 6)
Jeg kan jo trene på søndag i stedet for (hvorfor ikke trene begge dager?)
Har jeg ikke litt vondt i ryggen…og beinet…? (bare tull)
Dumt å bli så svett før jeg skal til frisøren (Det er noe som heter dusj..)
bla-bla-bla
Var ikke måte på liksom..
MEN… jeg hadde noe som gjorde at jeg ble sparket av gårde likevel! Jeg hadde en plan for å ta et bilde av STOR og LITEN, som var stikkordet i Margrethe sin utfordring. Det var liksom ikke NOK med den på mårran.
En STOR og en LITEN. Jeg så for meg at det kunne bli et fint lite bilde. Må innrømme jeg strevde litt med den store… For å få den ned av “hyllen” sin. Men aller mest for å få den OPP igjen. Fikk det til, ved hjelp av begge hender. Den lille gikk fint… 😉
Selv løfter jeg 7 kg på hver arm. Ikke 18 nei… 😛
Men altså: Disse har “skylda for” at jeg kom på trening i dag likevel… Og i morgen må jeg komme meg dit, uten STOR og LITEN… 😀
FØR var jeg LITEN.. Men egentlig ikke. For jeg har aldri vært liten. 5, 5 kg dag jeg ble født, og 54 cm lang. Stor og god. Og sånn var jeg opp igjennom også. Et halvt hode, minst, større enn de andre. Så LITEN har jeg egentlig aldri vært..
NÅ er jeg STOR… Men egentlig ikke… Eller i alle fall ikke alltid. Noen ganger er jeg også veldig LITEN. Inni meg… Både på godt og vondt. LITEN som i usikker på ting jeg ikke kan. Men også LITEN på evnen til å glede meg, og til å ha bevart barnet i meg.
Stikkordet og utfordringen er gitt av Utifriluft. Dette gjør hun hver helg, og det er SÅ koselig!!! Jeg gleder meg til dette hver helg, for Margrethe er så flink til å finne fine stikkord 🙂
