I dag vil jeg påstå jeg både har vært effektiv OG fått unna litt. Ja…i alle fall sammenliknet med hva jeg har gjort resten av sommeren.. Jeg laget meg en liste før jeg gikk ut huset, og det var litt som skulle gjøres både utenfor huset og inni. Og jeg fikk jammen meg gjort litt av hvert:
Noen ganger er det som en smooth liten wienervals.. Et skritt hit, ett skritt dit… En dans til lavmeldte smektende toner. En dans på mykt underlag. En dans på roser om du vil..
Noen ganger er det som et jæ..la hallingkast. Man går der og aner fred og ingen fare.. Tråkker i vei, til lyden av fossefall og hardingfele. Så plutselig ser du i øyekroken…en fot som farer opp… Og treffer deg nådeløst… I stedet for den j…la hatten den skulle truffet.
Så står du der da. Musikken har stilnet for en liten stund. Og du har noen blåmerker her og der. Det går over, helt klart. Men det er ikke så veldig gøy mens det står på…
Noen ganger er livet som i dag: Humlesurr i godt selskap Lette vinger mot fargerik overflate En mild bris mot huden som våkner
I dag har jeg vært på jobb. Og ikke bare på besøk. Jeg har JOBBET! Det er jo skikkelig lenge siden jeg har vært i jobb nå. Har jo vært 100 % sykmeldt siden desember. Og gradert sykmelding før det igjen også. I noen uker framover skal jeg jobbe 20 prosent. Og målet er å komme tilbake i full jobb så klart 🙂 Hvis hodet holder så er det ikke noe i veien for det. Arbeidsplassen har tilrettelagt veldig for meg, så jeg får litt andre oppgaver. I tillegg har jeg jo jobbet mye selv for å få skikk på denne hodepinen.
Det var skikkelig deilig å være på jobb igjen. Full dag i dag. Mye skjermjobbing, med mål for ukene som kommer. Sånt arbeid jeg liker, i tillegg til undervisningen da. Og skikkelig koselig å se igjen de kollegene som var på plass 🙂
Jeg gleder meg til å komme i gang med tull og fjas med Salt og Pepper og Molte, og har ikke BARE ligget på latsiden der i sommer heller i forhold til dem.. Dette blir gøy!
Det å finne fokus som drar deg opp og frem, i stedet for å ha fokus nedover og innover. Det å ikke ha for stort fokus på ting som ikke fortjener det er noe jeg jobber med hele tiden. Det er jo noen “greier” som gjerne vil opp å “bry meg” innimellom, og som absolutt ikke fortjener noe fokus. “Greier” som bare gjør livet slitsomt og kjipt og som ikke fører noe godt med seg.
Når det gjelder foto er det jo litt samme greia: Noen ting bør få skinne, mens andre ting kan holde seg litt beskjedent i bakgrunnen.
I dag har jeg kosa meg med foto- “studier”:
Se hvordan dette bildet gir bakgrunnen mest fokus, fordi DET er den som framtrer som klarest: Elven bak. Mens tistelen i forgrunnen blir noe som bare ER der…
Mens nesten samme bildet blir noe HELT ANNET, når det er tistelen som får fokuset.
Det samme skjer når man sammenlikner blomsten under her.
Først får elva fokuset. Det er DEN som er viktig..
Men gir jeg fokuset til blomsten, er det DEN som skinner så fint. Den som bokstavelig talt “blomstrer” 😀
Jeg hadde en fin liten tur. Mine 5,5 daglige kilometer… etter turen HIT var unnagjort.
Tålmodighet sies å være en dyd. “En dyd er en moralsk verdifull egenskap eller et positivt karaktertrekk. Det er en kvalitet som er ansett som god og ønskelig, og som bidrar til å gjøre en person til et godt menneske” (Sitat AI- ved googling). Vel, noen har den dyden, altså tålmodigheten, og er derfor skikkelig gode mennesker. Det er derimot sånn at ALLE kan jo ikke ha den dyden vel… Jeg har jo så hiimla mange andre fine dyder, så litt urettferdig om jeg skulle hatt alle, er det ikke? He-he…
I dag var jeg hos legen min. Han så slik ut som på bildet over den gangen jeg møtte han første gang. Veldig ung og ny, omtrent som de andre jeg har beskrevet her inne noen ganger HER. Han har imidlertid vokst seg til å bli en mann, NESTEN på min alder 😀
Hodepinen er mye sjeldnere til stede nå, heldigvis, og på et helt annet nivå enn den var. Jeg har som tidligere nevnt jobbet mye med å få til bedring. Rent fysisk. Og det har hjulpet. Jeg er jo imidlertid litt spent på hvordan det blir nå framover. Jeg er i gang med å prøve å jobbe litt gradert. Starter med 20%, for så å øke når jeg ser hvordan det går. Sliter ikke med tålmodighet der.
Der hvor tålmodigheten omtrent er helt fraværende for tida er i forhold til panna. Operasjonen, sår, arrvev, bulker osv. Det dukker stadig opp nye ting som jeg lurer på om skal være sånn. Jeg vil helst at alt skal være NESTEN som før, og aller helst i dag. Det er gått 3 måneder siden operasjonen… Og når legen sier at jeg må gi det et år… så får jeg jo nesten mark… ET ÅR!! Han sier at hvis jeg ikke er fornøyd etter et år, så kan man begynne å tenke på om noe må endres. Men saker og ting må få tid til å tilpasse seg. En del vil gå seg til over tid, og noe må man kanskje bare leve med. Men enn så lenge er det bare å VENTE Å SE!
Når noen sier: “Vente å se” er det nesten så jeg plutselig mangler enda en dyd: Sindighet. Frustrasjonsterskelen er utrolig lav når det gjelder den slags. Vente å se du liksom!! Bare 9 måneder igjen… Som et svangerskap å regne.. Kanskje jeg etter endt “graviditet” føder en haug fine dyder: Fornøydhet, tålmodighet, sindighet… Hm… Trillinger der ja…
Er du tålmodig? Er du sindig når noen ber deg om å inneha dyder du ikke har?
Hvorfor er det sånn at noen tror de eier fortauet? Ser de meg ikke? Er jeg så liten og usynlig? Når par går to sammen, og jeg faktisk er en og ikke har mulighet for å dele meg enda mer for å ikke smelle i murveggen. Det holder ikke med et “unnskyld” da…
Hvorfor er det sånn at gamle folk bruker så mye plass? Selv om de er små og tynne, så veiver de med armene og har trillebager og går så himla sakte, så jeg kommer jo IKKE forbi! Tenker de BARE på seg selv?
Hvorfor er det sånn at ungdommene tror de kan sette i gang festligheter og loppemarkeder i MITT nabolag, uten å gi beskjed? Er ikke det vanlig folkeskikk? Ville de blitt glad om jeg dro med meg alle klærne mine ned, og stilte meg ved siden av dem og solgte? Eller laget skikkelig kjerringparty i bakgården, med Abba på høyttalerne og allsang til langt på natt…. Ville de blitt glade da kanskje?
Hvorfor er det sånn at folk gjør så himla mye gææææærnt og dumt for tida?
Hva? Er det jeg som er sur og irritabel sier du? Hrmf!! Tror jeg ikke noe på…
Når det er sol, er det moro med skyggejakt. Jeg har hatt sikkert 4-5 “Peter Pan- utstillinger” her på bloggen. Det vil si: Skyggeutstillinger. Bloggere og lesere har sendt meg bilder til fotokonkurransen kalt “Peter Pan- utstillingen” (Se i arkivet under Peter Pan utstillingen i Galleri Frodith). Jeg legger ved link til den siste jeg hadde, som var i 2018. Peter Pan-utstillingen 2018
Jeg er ikke i slaget til å sette i gang noen ny foto-konkurranse, men jeg morer meg med å holde på litt selv med disse skyggene.
Noen folk er skikkelig firkanta. Ikke sånn at det er snakk om firkantet kroppsform. Nei.. her er det snakk om når folk ikke er særlig fleksible. De holder seg innafor den oppmålte rammen de har satt seg i hodet er den rette, og viker ikke en tomme. Selv ikke når det kunne vært lurt å se ting fra en annens synsvinkel. Få noen nye perspektiver på ting.
Vel, nå er det mye annet som er firkantet også. Fysisk. Disse går heller ikke utenfor de oppsatte reglene, fordi de må følge reglene skal de funke: Hus, bord, kasser og esker. En firkant er en firkant, og når de ikke er det lenger fungerer de ikke slik de skal..
Hvis du blir gående rundt å titte etter former ser du plutselig mange av dem overalt. Jeg fant imidlertid ut at jeg ville finne en litt spesiell vinkling. Firkanter som skiller seg ut, som går litt utenfor rammene… Altså, som ikke er “så firkanta” 😀 He-he
Jeg liker å være litt alene. Jeg trives i “aleneheten”. Det er ikke ensomhet, bare selvvalgt “alenehet”. I dag har jeg ikke vært sammen med noen. Alene hjemme, og ingen treff med folk ute. Men det er helt greit og til og med litt deilig innimellom.
Det regnet vel og lenge etter jeg kom fra treningen i dag (Les HER). Litt skeptisk, men fant ut etter en liten titt ut vinduet at… ja…
… her er det bare å komme seg ut! Kan ikke la litt vann stenge meg inne hele dagen… Så jeg gikk like godt ut og …..
….jaktet på vannet. De fine dråpene..
Og jaktet på firkanter: Les HER, om Å ikke være så firkanta..
Var innom en kafe. Fine bilder på veggene, men fant ut jeg ville sitte å se på folk på utsiden.
Kafeen hadde markiser, så jeg satt tørt.
Surret litt mer rundt i nabolaget, før jeg gikk innadørs og tok litt mer og drikke. Hylleblomst-brus.
En fin liten dag, med litt trening, litt surr og litt gode tanker. 🙂
Siden jeg er i gang igjen med treningen får jeg jo noen rare opplevelser og tanker igjen. Nå er jeg liksom litt tilbake på stadiet hvor jeg likner på en fuglunge igjen. Ikke det at jeg var noen Hulken-lookalike da jeg ga meg i april heller, men jeg liknet i det minste mer på en KRAFTIG fugl enn nå. Ja da… jeg er ikke noe tynn, det er ikke det jeg mener, men den “kraftigheten” jeg har nå skyldes alt annet enn trening i alle fall… Så fuglunge-spinkel muskelmessig altså…
Jeg er inne i en fase igjen hvor jeg legger merke til de andre rundt meg, hvor mye DE klarer og ikke jeg. Det pleier å gå over, og jeg har fullt fokus på meg selv. Men i starten er jeg litt der… hvor jeg titter litt på hva de andre gjør… Og jeg får vel kanskje kalle dette “starten” igjen…
Det som er litt morsomt å se på er de som i utgangspunktet ikke er SÅ trente. De ser ut til å kompensere for manglende muskler ved å “late som” de har dem. Hvorfor ellers skal de “sprade” rundt, fram og tilbake, med framskutt hode, som om de hadde “oksenakke”? Hvorfor skulle de ellers gå med armene LANGT ut fra kroppen som om biceps-musklene hindrer dem i å kunne henge inntil kroppen? Hvorfor skulle de ellers gå som cowboyer fram og tilbake mellom apparatene, som om alt for kraftige lår hindrer dem i å gå normalt? Jeg mener… JEG ser ikke disse digre musklene…men de sitter tydeligvis i hodet på dem, for de har en attitude som om de var Mr Strongman noen av disse..
Jeg smiler litt for meg selv på innsiden, og så tenker jeg at kanskje ikke er den som svetter og sliter mest på senteret, verken fysisk eller mentalt..
