Lille julaften! Tid for å tenke gjennom viktige ting: Er juleduken strøket? Har juletreet nok centimeter mellom greinene? MÅ et av kakeslagene “ryke” i år, sånn hjemmebakt-messig, og byttes med kjøpekaker? Har jeg gått ned nok kilo før julaften, så jeg kan fråtse meg gjennom jula?
Ha-ha…bare tuller!
Du vet jo at jeg ikke verken pynter eller steller stand så voldsomt til jul. Tørre kaker er jeg ikke glad i, og hadde jeg vært det så hadde det blitt kjøpekaker uansett. Jeg liker å spise, så absolutt, men bruker lite energi på så ordne med maten. Prioriterer annerledes. Juletre har vi ikke. Og jeg spiser stort sett det samme i jula som ellers. Det betyr at jeg koser meg sånn akkurat passe hele året (litt i overkant etter andres hode, men legger ikke så voldsomt på meg heldigvis)
MEN…jeg liker å feire julaften. Jeg er glad i gaver så det holder! Både å gi bort og å få! Jeg liker å tenke på hvordan venner og familie reagerer på mine når de åpner. Og jeg liker å ligge under juletreet å rote etter egne.. Jeg liker å være sammen med familien, og spise god mat. Og jeg er glad jeg har verdens beste søster, som steller i stand til jul hvert år, så bortskjemte lillesøstre kan komme på besøk og kose seg. 🙂
Jeg er heldig!
Jeg liker å gå turer, godt påkledd, ha med mat, kjenne den friske luften jeg sjelden får tid å kjenne på ellers i en travel hverdag, slappe av.. Og alt dette kan jeg gjøre i juleferien!
Jeg er heldig!
Jeg har venner å gå tur med, bein som fungerer, nok klær til å være ute i timevis, penger til å bruke på å holde leiligheten varm, evnen til å slappe av når det er tid for det. Jeg er heldig! Og jeg er takknemlig for det <3
Hvis du vil, kan du se hva jeg har kost meg med før i dag også: HER
I dag ville vi prøve noe nytt, Karidansen og jeg. Vel…nytt er det ikke da, men for oss to er det litt nytt. VI henger jo vanligvis på Cultivate. Men i dag dro vi på La Belle Flør Cafe.
Jeg har vært der tidligere, med Mammaen til Lille Supermann. På sommeren. Nå var det tid for julebesøk, med Karidansen.
Og det var jo så “julete” der atte!! Kjempekoselig! Og så er det hjemmekoselig i tillegg. Så føles som å være hjemme hos noen å feire jul 🙂
Se hvor fornøyd jeg blir når jeg får kaffe og kake 😀
RAW. Kaken altså… Laget på fikener og sånt helt sikkert. Og nøtter og kakao. Godt smakte det i alle fall
Og Karidansen er kjempefornøyd når hun får stille seg opp med Salt og Pepper! He-he.. Legg merke til rotten-tottene i bakgrunnen. Det er litt “konkurranse” å spore…
Tok noen bilder ute i kulda også. Kjolen er en gammel “lørv” som jeg sjelden bruker. Det betyr at den altså ikke er spesielt “lørvete”. Ligget for det meste i skapet og “støvet ned”. Men er jo litt julete egentlig. Eller nyttårsaften-aktig. Bling og innpaknings-følelse 😀
Jeg mener… hvis jeg tenker noe fint i et møte med noen fremmede…Eller noen jeg kjenner for den saks skyld. Så kan jeg jo bare si det høyt like greit? Ikke sant? Det vil antakelig bety mye for den som får høre det.
Jeg har følt meg litt pjusk i det siste. Fordi jeg har vært sliten.. Ikke orket å farge håret..Ikke orket å klippe det…og knapt nok orket å vaske det. Sett ut som ei spraglete høne, med større og større midt-rabatt. Følt kinnene har sagget og huden har vært tørr.. Ja…altså rett og slett litt pjusk.
Så da jeg fikk et kompliment i går av en vilt fremmed, så ble jeg så innmari glad. Det var det nyfargete håret som fikk oppmerksomhet og ros. Ja da, det er jo kunstig og selvpåført og greier… Men jeg SUUUGER til meg jeg, de komplimentene jeg kan få 😀
Du har nok aldri prøvd å gå til tannlegen med to tøyrotter før, så du aner selvfølgelig ikke hvilket mareritt det kan være. Når du har to pelsdotter uten puls, men som likevel er høyst levende, så vet du i alle fall hvilket mareritt et tannlegebesøk med dem kan være..
De har jo “maret” om disse vonde tennene hele formiddagen, men jeg spilte som at jeg ikke hørte dem. Jeg trodde jo det bare var noe tøys, siden de liksom begge hadde vondt….som om det skulle være smittsomt liksom.. Og ikke er det stort tenner de HAR å ha vondt i heller.
Men jeg fikk da ordnet oss en time. Og allerede nede i gangen begynte marerittet..
“Frodith!! Er du gal!!? Vi skal vel ikke HIT!! Ikke TANNLEGEN!! Neeeeeiiii!!”
Salt laget et snabla bråk og oppstyr, og jeg synes jeg så et par sikkerhetsvakter komme løpende.. (Vet ikke forresten hvor Salt og Pepper TRODDE vi skulle… Bakeriet liksom??)
Jeg holdt en neve over snuten på Salt for å dempe den høye lyden, og fikk dratt dem med meg inn i heisen før sikkerhetsvaktene tok oss igjen..
Salt skalv som et aspeløv inne i heisen, og trykket på ALLE knappene, for å hindre at vi skulle ende opp i 5. etasje… Som om DET hjalp….
Når tull og tøys ikke hjelper, så prøver de med smisking og å spille på følelsene mine.. De snudde seg på et tidspunkt, så på meg med store tårevåte øyne (ja du ser vel dråpene på kinnene, gjør du ikke?) og hikstet i kor:
“Mååå vi Frodith? Er du sikker på vi ikke bare kan ta litt marsipan i stedet for… ?”
Men det kunne vi jo ikke. Inn til tannlegen MÅTTE vi…
Alt rabalderet i gangen nede, og styret i heisen i tillegg, hadde jo så klart satt alarmen i gang hos tannlegene:
“Salt og Pepper- alarm!! Lukk dørene!!”
Jeg kunne se for meg tannlegene liste seg på raske, lydløse museføtter inne på kontoret, for å rekke fram til døren tidsnok til å få LÅST den før vi rakk fram. Vi har jo vært der før mener jeg, så tannlegene vet hva som venter når Salt-og Pepper-alarmen går…
Salt, Pepper og jeg var for raske for dem denne gangen! I det vi rundet hjørnet og jeg så en lang arm strakte seg mot dørklinka for å lukke igjen, så skjønte tannlegene at de var for sene. De klistret på seg hvert sitt beste, påtatte smil og sa:
“Næææmmmen, er det DEEERE??! Velkommen”
Man kunne formelig SE skrekken lyse av øynene deres, smilet nådde langt fra øynene ja…
Men denne gangen skulle det vise seg at alarmen hadde gått uten grunn. For når Salt og Pepper bare VIL, så kan de oppføre seg. Jeg hvisket et par kjappe ord i ørene på dem før vi gikk inn, og det fikk dem til å legge seg på rygg der inne i stolene uten å mukke. På med “smekke” og gapet på “vid vegg”…Enda tennene sitter på utsiden.. Resten gikk som en drøm…
Ja…nå kan du jo lure på hva jeg hvisket i øret på dem?
Jeg lovet dem Kaffe latte på Stockfletchs etterpå hvis de kunne oppføre seg 😉
Og… du kan jo bare gjette på HVEM… Kan ikke bli så VELDIG feil gjettet mener jeg… Men sånne besøk er jo rene grøsserne, så hvem det nå ENN gjelder så er det jo himla spennende…er det ikke? 😀
Du vil kanskje ikke tro det jeg nå skal fortelle… Du vil argumentere med at det er kun fordi jeg er dronningen av positiv innstilling at jeg mener det er sånn… Av og til kan sånne folk være litt irriterende. Måte på positiv innstilling liksom….
Vel…jeg er ikke alltid like positiv…Jeg har masse å sette fingeren på til tider. Jeg kan være skikkelig irritert på enkelte ting, og protestere så det holder hvis det er ting jeg er uenig i! Men…jeg hoster fram positiv innstilling og viljen til å endre meg når jeg skjønner at jeg ikke får endret det eller de rundt meg. Det er ikke noe poeng å stange hue i veggen i det uendelige. SÅ glad i horn i panna er jeg ikke!
Men…det jeg skulle si som du kanskje ikke vil tro er at:
Livet er fullt av nye begynnelser!!
Det er nemlig ikke sånn at man trenger å vente til over nyttår….Eller til mandag….Eller til i morgen…Man har hele tiden blanke ark foran seg. Det som HAR vært er nå så…Ikke stort å få gjort med det, og det kan kanskje kjennes som det griper tak langt inn i framtiden. Men det BØR ikke være sånn. Man kan “ta tak” hvert sekund, og skape en ny framtid.
Ingenting er som å våkne til en ny dag. Vite at den er blank som en nysnødd gårdsplass. Det er bare å ta på seg skoene, og tråkke ut der for å skape nye spor. Og selv når dagen er i gang, kan du alltids velge å ikke tråkke rundt i ring i de nå opptråkkede sporene. Du kan alltids ta en sving til venstre….eller til høyre… hoppe over gjerdet og inn til naboen…hvor det fremdeles er hvitt og fint… Lage noen nye veier, på andre nysnødde plasser..
Ja…akkurat sånn er det… Livet er fullt av begynnelser!
Hvis noen hadde fortalt meg da jeg var 26 at jeg skulle komme til å LIKE å stå opp før klokken 6, så ville jeg antakelig trodd det hadde klikket for dem….
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var 36 at jeg skulle komme til å like å trene, ville jeg antagelig spurt om de overhode ikke kjente meg. Og kanskje nesten blitt litt LEI MEG på grunn av at de kjente meg så dårlig…
Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var 46 at jeg en dag skulle komme til å like å stå opp for å trene klokken 6, så ville jeg nok tenkt at de hadde rett og slett henvendt seg til feil person. En ærlig og helt grei misforståelse liksom…
Vel, nå er jeg 56. Og i går hadde jeg time med personlig trener klokken 6. Og det var GØY!! Og det sier jeg, som har har vegret meg for trening hele livet.. Når noe “smakte” av trening så skygget jeg banen. Det betyr rett og slett at det går an å forandre seg! Og…igjen… Det sier jeg, som hater forandringer egentlig… Heh!
Rumpa verker, armene verker, ryggen verker, og jeg tror jammen meg jeg er bittelitt støl også i lillefingeren og det høyre neseboret… Men det var gøy!!!
Og i morgen skal jeg ned der igjen! For å løse opp verken fra i går. For å ta fatt på øvelsene igjen. For å kjenne at kroppen blir bedre enn den var. For å kjenne på bittelitt mestring på ting jeg ikke har kunnet før.
I´m not feeling blue… MEN… på en måte kjente jeg meg ganske BLÅ likevel da jeg ankom jobben i dag… Kjørte kjole-onsdag, siden det var siste dag på jobb. Alle SISTE dager, uansett navn på dagen, er perfekte å feire med litt kjole og et lite JUHUUUU!!