Her gikk vi rett fra og være en av “fotfolket” til å å bli riddere av 1. orden!! Ha-ha.. Neida…ikke akkurat VI, men leiligheten vi har leid. På Riddertunet.
Fra en ganske så vanlig, gammel leilighet nede i lia, til en skikkelig, ny og fin, luksus-variant oppe i “åsen”… SÅÅÅ fin!!
Føler meg som en dronning!!
Regnet siler ned på utsiden, men hva gjør vel det? Jeg har ny gul fleecejakke, rekene venter på benken, vi har fargebøker og yatzy med, og i morgen blir det SOL og tur! Livet er ganske så bra spør du meg 🙂
Så da Oslo S var i sikte var det to stykker som dura i vei mot dørene der mens skravla gikk, og EN som kom heseblesende bak og ikke sa noe;
“Se Pepper, togstasjonen!! Tenk at vi skal få kjøre tååååg!!” Stemmen til Salt var helt i fistel!
De var så klart langt oppe i avgangshallen på Oslo S…
..og vel så det…
… før jeg fikk tak i dem.. Jammen godt jeg skal trene litt på Beitostølen..
“Hei dere! Vi skal IKKE reise herfra! Opp i posen med seg!”
Trasket videre, og fant bussen til første etappe. Og jeg må si jeg jammen meg er glad tøyrotter har hukommelse som gullfisk omtrent, hvis ikke hadde jeg nok fått høre om det hele sommeren: Om togturen som ble fratatt dem..
Men her var alt pur glede:
“Se Pepper, bussen! Tenk at vi skal få kjøre buuuuusss!”
Å skape minner er jo ikke noe man gjør for ETTERPÅ egentlig….. selv om det er en bonus det også: Å sitte etterpå å mimre tilbake.. Nei, for meg er det å skape seg gode minner en “nåtidshandling”. Altså jeg gjør noe som jeg liker i øyeblikket, fordi det GIR meg noe. Akkurat der og da.
En fjelltur er en sånn handling. Det må jo planlegges, så det er jo en framtidshandling også. Det er jo ikke sånn at man plutselig befinner seg ved foten av et fjell, og så fyker oppetter “veggen” på ren impuls..(..vel, den “fykinga” er uansett mest ironisk når jeg skriver om fjellturer) Nei da… man må planlegge for å få en god opplevelse, og også for ren sikkerhet.
Forrige gang vi reiste til dette fjellet, søsters og jeg, var jeg klesmessig godt forberedt. Men form-messig ikke særlig forberedt. Og naturmessig kom det en del overraskelser. Som at det lå mengder med snø der…i oktober…
Klesmessig skal jeg være like godt forberedt på denne turen. Formmessig er jeg like dårlig forberedt… rent bortsett fra at jeg har gått noen lengre turer og topper i det siste. Det jeg håper er forskjellen er mindre snø (les: ikke snø), sånn at jeg er LITT mindre sliten på toppen. For forrige gang var det helt j….lig. Tror nesten aldri jeg har vært så sliten!! Som du ser…
Vi er på vei for å skape nye og gode minner 🙂
Ser kanskje ikke så avansert ut? Vel, skal love deg at det ER det!! Det er BITIHORN.
Vet ikke hvilken dag det blir på den toppen, men du vil så klart få vite etter hvert.
Hvis du bryr deg om noen: familie, venner, kjæreste så må det UT. Følelsen i seg selv er god den. For en selv. Og MÅ vel strengt tatt ikke ut. Men tenk hvor viktig det er for de du føler dette for, at de får vite det!
Dette vil alltid være et mål for meg:
Bli enda flinkere til å si til folk det jeg tenker av hyggelige ting om dem. Enten med lyd, eller med tegn..
Er du flink til å si de gode ordene? Utafor hodet ditt?
(En liten reprise, for å minne om hvor viktig det er at kjærligheten kommer UT. Og jeg skrev litt om KJÆRLIGHET i går også)
Da er det jo flaks at jeg ikke bare trenger å DRØMME om fjellet da…Jeg SKAL på fjellet! I morgen! Stikker av gårde med søsters (og 2 småtasser…) i 9-tida. 2 fjell er planen….hvis beina holder.. Har kjøpt meg verdens gladeste og mest fargerike turbukse, blir rent GØY å sprette oppover fjellsida… (he-he…sprette liksom…)
Men først er det ut å spise med Hr Frodith, før litt pakking utover kvelden. 🙂
Vel, her er oppfølgeren på et vis.. For jeg er heller ingen helt i stor skala.
Jeg er sikkert en “pingle”…Litt for mye Ludvig i meg innimellom. Har mest lyst å ta halen mellom beina og gå å gjemme meg.. Når det blir litt “farlig”…
Skjer det en ulykke, noen som har falt om eller på annen måte ikke klarer seg selv, så stopper jeg opp…ja absolutt, men jeg håper hardt og inderlig at det er noen flere som gjør det. Og at de KAN det som vedkommende trenger hjelp til. Usikkerheten min er som “spikret” når det gjelder sånne situasjoner, og jeg “fryser til” på en måte..
Nesten alle situasjoner her i livet hvor jeg har vært vitne til en ulykke eller folk som trenger hjelp, så har det strømmet til med folk som KAN heldigvis…Eller i det minste TØR…
I går kom jeg i en situasjon hvor jeg fikk muligheten til å bli en “småskala-helt”.. En far kom syklende med sin datter bakpå sykkelen. Det viste jo ikke JEG, før jeg hørte et brøl som gikk gjennom marg og bein. Første reaksjon var å stikke fingrene i ørene og løpe av gårde. Ludviken var på vei til å ta over. Men inni meg var det en stemme som ba meg “skjerpe meg”. Så jeg snudde meg og gikk tilbake der jeg så en mann i trikkeskinnene, med en datter bak på sykkelen som skrek og skrek.
Lang historie- kort: Jenta hadde fått beinet i eikene mens far syklet videre.. Ja, du skjønner? Det hele skjedde ved legevakta heldigvis, en annen mann stoppet også opp. Vi sto der litt tafatte begge to. Og far sa ingenting. Vi prøvde å si at legevakten var tett ved, barnet blødde og hadde tydelig vondt. Så kom MOR nede i gaten, og han ville vente på henne. Mor hadde vogn med enda et barn i. Det var plutselig veldig mye greier for MOR å holde styr på: Et skrikende barn som bare ville til moren, faren med sykkelen av det riktig TUNGE slaget og enda et barn i en vogn. Jeg tilbød meg å bli med inn på legevakten. Jeg kunne ta vognen med lillemannen i, moren det skrikende barnet og far sykkelen. Moren satte pris på det, og det var veldig greit for meg å skjønne at jeg KAN hjelpe jeg også. Kanskje ikke med livreddende saker, men i litt småskala-saker… 🙂
Jeg ble med inn til akuttrommet vi fikk tilvist. Kanskje kunne jeg vært der lenger enn jeg ble… Kanskje kunne jeg tatt litt mer STYRING da foreldrene så ganske “frosset” ut umiddelbart… Men jeg er ikke vant med å “komme strømmende” som sagt….Jeg tror likevel det blir lettere neste gang jeg kommer i en sånn situasjon. Ludvik kan også!!
I januar så jeg et vakkert par som fanget min oppmerksomhet. Jeg ble glad, jeg kjente håp, jeg kjente kjærligheten og varmen gjennom lokalet der jeg så dem. I lys av natens hendelse tar jeg fram diktet som skrev etter å ha sett dem. Det gir meg håp:
Sort langt hår, gyllenbrun hud som glødet Rødmunnet smil med perlehvite tenner Mørkebrune øyne som vekslet varme blikk med henne på andres siden av bordet.
Hijab, lakkerte negler, fingre som fant hennes Smil fra en annen verden, øyne som glitret mens hun strøk en pekefinger varsomt over hånden til hun på andre siden av bordet
Jeg trenger ikke de store hendelsene for å føle meg glad Jeg trenger ikke de store utfordringene for å føle meg utfordret Jeg trenger ikke de store endringene for å føle endring Jeg blir ikke VELDIG lei meg når noe er trist Jeg blir ikke VELDIG sint når noe trigger meg Jeg hyler ikke høyt når gleden når meg, men jeg smiler lunt og hjertelig
Gjett om det var noen som var glad for DET da!! Sommerferie uten bøtte og spade er vel ingen sommerferie?? Så jammen godt jeg fikk tak i det! Hvis ikke hadde det blitt utrolig mye gnåling i sommer…
Nå har Salt forberedt seg litt på egen måte… TGR er en butikk ganske nær her vi bor…Og de har uheldigvis ALT!!! Og Salt sine forberedelser….
….VANNPISTOL!!…. vel….. det er verken Pepper eller JEG særlig glad for… Hrmf….
Blir så fryktelig våt av det liksom!!
Ja-ja…mulig jeg må bare gjemme den litt, til vi er kommet oss på stranda… DA skal jeg tåle det… Hysj! Ikke si noe om mine gjemmeplaner…
