Livet er litt hoppende om dagen. Litt fart og hallingkast. Litt virvlende og stormende. Litt full fart og massevis av dumper på veien nedover mot målet. Morsomme dumper for det meste, eller i det minste dumper som gir litt kiling i mange.
Men det er tempo, og dagene flyr som “Ussain Bolt på speed”.
Men jeg trives nå, på en helt annen måte enn på lenge. På jobb og ellers. Jeg lærer nye ting. Og jeg takler det å MÅTTE lære nye ting litt bedre enn før. Noen oppgaver blir jo LITT gamle og kjente også, så da tar ikke de SÅ stor plass i hjernen og “sommerfuglområde” lenger 😀
Nå er det snart helg, og det blir i alle fall VELDIG deilig. Skal kose meg fra i morgen av. Jeg elsker jo fredager også. Kjoledag og greier 😉
Etter en natt med ca NULL søvn, var det en skikkelig oppkvikker å skulle på mammografi i dag… NOT..
Jeg VÅKNET det skal jeg love deg, men jeg var nesten på full fart ned for telling etter at brystet hadde blitt skvist og dratt i etter alle kunstens regler for 3. gang. Det er 4 bilder som skal tas. Det må jo hales og dras en del for at de skal komme på plass under der, slik at de kan bli flate som pannekaker og bilder bli tatt.
Hun som sto for skvisingen i dag var antagelig ny, siden hun strevde så fælt med å få dem i riktig positur. DE har nemlig ikke vært så vriene før.. Men man må vel en gang være NY i dette yrket også. Ingen er født med skvise og strekke-egenskaper liksom. Man MÅ trene. Så i dag ble JEG treningsobjektet.
En ganske komisk situasjon FØR man kommer så langt som inn til skvisedamene. Jeg møtte jo så klart en gjeng med likesinnede der oppe. En annen gjeng som satt i ventesonen og “gledet seg” til skvisingen. Og vi satt jo der da med en meter mellom oss, som en gjeng innbruddstyver, og prøvde å late som det var HELT vanlig å se ut som akkurat DET….
Det var opphold en liten stund, så da benyttet jeg sjansen. Alltid fint ved elva.
Var innom “Kaffebrenneriet” og tok meg en chiapudding og kaffe, mens jeg tittet på folk. Litt stille på folk i dag, ikke bare meg som er i litt tregt modus. Lite action i gatene. Egentlig ganske deilig 🙂 .
Dedicat er en mester med ord. Han kan skrive dikt om ALT. Det står det respekt av! Jeg har noen saker jeg kan skrive dikt om, men det er litt mer begrenset kan jeg trygt si.
Dedicat skriver de vakreste, morsomste og herligste tekster om alt fra stålrør ved veien, til elg i solnedgang. Han maler vakre bilder med bokstaver og rim, om mennesker han møter eller skjæra på taket. Ja, du skjønner? Om ALT altså.
Av og til skriver han kommentarer i kommentarfeltet på rim til oss bloggere. Og det blir jo så spennende og morsomt å lese kommentarene da. Jeg synes derfor disse kommentarene fortjener litt større plass enn de får i et kommentarfelt. Så da lufter jeg de litt på bloggen av og til.
I går skrev jeg et innlegg HER, på diktform. Da kom denne kommentaren fra Dedicat:
Nydelig, vakkert i morgenens glød. Sakte farges din himmel rød. Ordene flettes i skjønneste strofer. Alt er så stille, det er ingen som roper. Mørket og lyset skiller lag. Det er ingen tvil – det gryr i mot dag.
Og her er et annet dikt, skrevet i kommentarfeltet, som han skrev i fjor da jeg hadde dukket ned i minner ved opprydning i barndomshjemmet 🙂
Minner så vakre, så såre og kjære. Bringer fortiden frem og så nære. Gjemt og glemt i skuffer og skap. Nå dukker de opp som det var i dag. Tiden blir brått så ufattelig lang. Du kjenner jo følelsen fra den gang. Det er som en islagt elv brekkes opp. Det strømmer inn over sjel og kropp. Minnene blir som en pensel i hånd. Maler inn dine fortidsbånd. Minner så vakre, så såre og kjære. Bringer fortiden frem og så nære.
Ta deg en tur innom Dedicat, han deler mye rart på bloggen sin. Og nå mener jeg rart i positiv forstand 🙂
Jeg er rimelig trygg på meg selv vil jeg si. Jeg sliter ikke med dårlig selvtillit., vet min verdi, liker meg selv og er egentlig ikke redd for å si det høyt.
Mange tror at siden man har god selvtillit og er rimelig trygg på seg selv, så trenger man ikke ros og komplimenter. Det er feil. Jeg vet ikke om NOEN som ikke liker å få litt positive tilbakemeldinger på det man gjør. Jeg vet ikke om noen som misliker å få komplimenter innimellom for hvordan de ser ut.
Jeg har fått en del gode tilbakemeldinger den siste tiden på jobben jeg gjør, og det er fantastisk hyggelig. I går fikk jeg ikke mindre enn 2 komplimenter,fra folk i familien, på hvor pen jeg var. Det løftet dagen min flere hakk skal jeg fortelle deg, og det var slett ingen dårlig dag i utgangspunktet en gang.
Så hvorfor gjør vi ikke dette mer? Hvorfor gir vi ikke hverandre de positive tilbakemeldingene vi faktisk går og tenker på. For “falske” komplimenter gjennomskuer man. Det må være ekte ment. Men mange ganger TENKER man de positive tilbakemeldingene, forteller dem kanskje til folk som er i nærheten, men glemmer å fortelle dem det gjelder.
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg skal bli flinkere til å si komplimentene og positive tilbakemeldinger høyt! Fortelle dem til de det gjelder.
Jeg begynner i dag!
Gjør det du også da vel! Og kom gjerne innom meg å si hva du opplevde når du ga disse komplimentene til folk. 🙂
Når det sosiale består av søsters ute i sola, på tur, med mat og kaffe, så er det BARE avslappende <3
Vi gikk opp til “kongestolen”, spiste nisten, og så på utsikten. Jeg våknet kl 6 i dag, til en nydelig morgen HER, så var sulten for annen gang kl 11 liksom.
Gikk forbi branntårnet..
VI møtte en som syklet på enhjuling oppi skogen der. Han stoppet og snakket med oss, og han var brennende engasjert og fortalte om sykling som hobby. Skikkelig flink. Fikk lov å ta bilde 🙂
Kost meg masse forskjellig mat i dag. Niste-mat….
Og etterpå tapas og kaker hos broren min. Svigerinne og broen min har nettopp hatt bursdag, og vi var i selskap der i dag. Lenge siden jeg har vært der, og sett dem alle. Nevøer og nieser og barna deres. Jeg er kjempeglad i familien min, og koser meg sammen med dem. <3
Stille stille lister natten seg ut døra I sokkelsten, med små trippende føtter smyger den seg ut Ikke en lyd høres Man ser kun en strime lys fra dørsprekken Og aner at noe er i gjære
Stille stille lister dagen seg inn Nærmest umerkelig har hun puffet døren litt mer på gløtt Står der Fremdeles i nattkjolen, i den halvåpne døra Smiler – med bustete hår Ønsker oss velkommen
Koser meg hos søsters. Dro rett fra jobb. Maskebanditt store deler av veien. Fish og chips hos søsters. Kjøpte med, og koste oss til tv-en. Lånt ullgenser, så vi kunne sitte ute litt før sola gikk ned.
Løp innom B-young på vei til toget. Kjøpte “gull-topp” til både meg og søstes. Halv pris, fin farge og VELDIG myk topp avgjorde. Måtte ha med en overraskelse til oss begge 🙂
I morgen blir det bursdag hos brorsan. Skal vise hva jeg har kjøpt i gave senere. LITT skummelt og gjøre det nå. De KAN jo lese bloggen 😉
“Det å bli eldre (JEG SA IKKE GAMMEL!!!) kan sammenliknes med å ha en funksjonshemming på et vis. Det er ikke PERSONEN det er noe feil med, men det er omgivelsene… som “legger ut snubletråder”, “stikker kjepper i hjulene”, står for “hindringene”… ” (Sitat: Frodith)
Jeg sier det med et smil… og glimt i øyet! For jeg vet jeg er en “ungfole” uten like på mange vis. Jeg leker meg gjennom mye av livet, og føler meg i mange sammenhenger som da jeg var 25.
MEN….NOE sannhet er det i ordtaket mitt. For jeg hadde klart meg FINT jeg, uten noen “funksjonsnedsettelse”, hvis det ikke hadde vært for alle disse nye greiene som dukker opp. Jeg MÅ visst lære dem for å kunne regne med å ha en jobb. Jeg MÅ undervise på videokonferanse, selv om det tekniske “kødder” til hver eneste uke. Jeg MÅ jobbe på all verdens “plattformer” og lære meg en helvetes mange nye programmer..
Og JEG GJØR DET!! Jeg gjennomfører! Jeg halter meg igjennom.
Men jeg skal love deg at det føles som om noen står og spenner bein innimellom. Jeg skal love deg at jeg føler meg skikkelig treg, og at det er mulig det skyldes at jeg er 40+….
Men mest av alt tror jeg det er omgivelsene det er noe i veien med….For jeg klarte meg helt fint jeg…til noen bestemte seg for å gjøre det vanskelig for meg 😀
(Innlegget er repost fra for ca et år siden. Litt gøy å se på det nå etter jeg har lært så mye nytt. Men jeg mener fremdeles det jeg skrev 😀 Jeg opplever det likt hver gang det dukker opp nye snubletråder…)
Det er nemlig fordi jeg skal på mini-ferie igjen. Du tenker kanskje jeg skal på noe flotte greier, og hotell med frokostbuffet inkludert?
Neida, de tidene er jo over for de fleste av oss. Og man trenger da strengt tatt ikke dra så langt eller bo på hotell for å være på ferie? Turen går til søsters på Kolbotn. En overnatting. Deilig middag etter jobb i morgen, enten takeaway eller noe annet. Masse skravling om siste ukers opplevelser for oss begge. Kanskje bittelitt “romgodt”. Og strikking. Mårran etterpå kan jeg lage meg kaffe og ta med på senga.
Slike ting lager feriefølelse for meg i alle fall. Lørdag går turen til brorsan og svigerinne, hvor det blir bursdagsfeiring av både den og den andre. Dette blir en knakende fin mini-ferie! 🙂
