Tenker du sperret øynene opp nå?! JEG – farget håret?? Er det ikke EKTE liksom??!
Jeg måtte opp i otta. Liste meg ut i verden, med hetta godt trukket ned i panna. “Midtrabatten” var i ferd med å avsløre denne svindelen jeg altså driver med. Farging!!
Prøvde å skjule den(midtrabatten) med diverse rare frisyrer da jeg var innom Starbucks. Funka på bildene, men det kom noen som var “høyere” enn meg, og de så liksom litt rart på meg…Om det skyldtes midtrabatten, den rare frisyren eller at det satt en dame på 55 å “gjorde seg til” for kameraet er jeg usikker på…
Vel… hårfarge ble kjøpt inn. Gidder ikke betale 1800 kr hos frisøren mer enn en gang i året 😛 En pakke hos Europris koster 139,- Kjøpte en hel stabel når jeg endelig fikk tak i.
Så da er jeg i orden til jobbstart. Og INGEN kan avsløre at jeg faktisk farger håret… 😉 Resultatet av fargingen får du se en annen gang.
Noen ganger tenker jeg at det kanskje virker som jeg alltid er glad. Ikke bare på bloggen, men sånn generelt. Jeg har jo fortalt her at jeg nesten aldri gråter. En gang i året kanskje, maks. Og det er lett for meg å smile. Både på bloggen og utenfor.
Betyr det at jeg aldri er lei meg? Betyr det at jeg aldri opplever kjipe ting, eller har kjedelige dager? Betyr det at jeg er født under en heldig stjerne og nærmest er født med innebygget “lykke-motor”?
Neida.. Jeg har dårlige dager jeg også. Jeg har også “floker” på innsiden av og til. Jeg er ikke forskånet fra å oppleve kjipe eller kjedelige dager. Livet skjer, for ALLE!
Jeg er altså ikke født med en innebygget “lykke-motor” 😀 Men jeg er nok født med et heldig gen. Eller mulig det er tillært. Dette med å prøve å SNU, hvis ting blir for kjipt. Noen ganger er det hardt arbeid, andre ganger er det gjort i en håndvending.
Om jeg ikke tillater meg å være lei meg? Om jeg ikke ser viktigheten av å kjenne på følelsene av både tristhet og kjedsomhet?
Joda, så absolutt! Jeg kjenner på det, erkjenner at det er der. Tar meg en dag og føler litt på det: Men jeg vil ikke “grave meg ned” i det!
Etter min erfaring er det aldri noe utviklende å “granske” denne følelsen for mye akkurat i øyeblikket. Etter min erfaring blir ikke ting noe bedre, hvis jeg prøver å tenke gjennom det som plager meg IGJEN og IGJEN. Etter min erfaring kan “flokene” på innsiden lettest løses opp når jeg kommer meg litt UT av situasjonen og litt vekk fra den mest altoverskyggende følelsen. Det går som regel fint, og når jeg da “tar tak” så begynner det å gro blomster der det svarte og krøllete var.
Så for å si det sånn: Den “lykke-motoren” er ikke noe jeg er født med, men noe jeg har bygget meg selv 🙂
…på å sprade gatelangs i fine kjoler… …på å våkne av meg selv i 7 tida… …på å spise middag ute hver dag.. …på å reise hit og dit, svinse og svanse, for å se Norge på sitt beste.. …på å gå lange turer hver dag… …på å gjøre akkurat hva jeg vil akkurat når jeg vil…
For på mandag begynner jobben igjen…
Men…hva gjør vel det?
Fra mandag av kan jeg:
….snakke tegnspråk hver dag… …møte hyggelige kolleger hver dag… …feire viktige ting jeg har fått til på jobb med en is om jeg vil… …utvikle meg tegnspråklig, pedagogisk, mentalt, kreativt og teknisk om jeg vil… …møte de fineste elevene litt utpå høsten.. ….dra på morsomme jobbreiser…
I dag var det hjemreisedag fra Fagernes. Alltid litt kjedeligere å dra hjem, enn å dra av gårde. Selve reisen mener jeg. Ellers er det veldig godt å komme hjem 🙂 Men reisen kan være litt treg, når det ikke ligger noe uoppdaget foran en.
Egentlig en dum tanke. For det ligger jo noe uoppdaget i enhver dag.
Men altså, for å komme til saken: Noen stopp underveis byr på noen små opplevelser uansett. I dag stoppet vi på Valdresporten Kro. Du tror at når du har sett en vei-kro, så har du sett alle. Men denne er litt mer “konge” enn andre. Det er jo et motell tilknyttet også, og de har gjort litt ekstra ut av dette. Et lite “tun” på en måte, med noen rekvisitter fra en annen tid.
Fint å gå å titte litt, masse fine detaljer. La tankene vandre noen minutter, bakover i tid..
Så opplevde jeg litt kultur i dag også, uten at det overhode var planlagt 😉
Nå har 14 av 15 som meldte seg lagt ut et innlegg i hemmelig-utfordringen, og jeg regner med at Hegeslillerom kom med siste innlegg. Og for en herlig avslutning!! 🙂
Jeg har vært innom og virkelig smilt fra øre til øre. Hun har lekt og kost seg med det hun fikk i posten, og det var poenget. Bildene ble flotte!
Hvis du ikke vet hva “hemmelig-utfordringen” gikk ut på, så les HER. Det var starten.
Tusen takk til alle som var så sporty å stille opp. Det er morsomt å lage litt liv og sprell på bloggene, og ellers i livet, når man får med seg noen andre gale voksne 🙂 Dette var gøy!!
Jeg våknet i dag til noe “snabla” leven på utsiden av leiligheten. Hørte kfaftig krafsing og kloring på verandaen.. Akkompagnert av regndråper som traff fjorden. Plasket og spratt, plasket og spratt.. Ja…her var det ikke noe poeng å håpe på mer søvn….bare å komme seg i “one-piecen”…
På verandaaen satt Salt og Pepper med slitne poter. Tar på å danse cha-cha-cha der ute på plankebordene.
“Frodith!! Se på det været her da!! Kan vi dra hjem nå? Kan vi dra? Kan vi? Kan vi?”
Snutene opp, og med bedende øyne. Hvis kjedshomhet kunne drepe liksom. De var så godt som døde skjønte jeg. Begge to!
Jeg løftet dem opp, og satt de på rekkverket. Liksom for å få litt kontroll på dem…. De er litt høyderedde, og slutter fort med “joggingen” da, med litt høyde under kroppen. Man kunne gjennom det silende regnet så vidt høre to langtrukne sukk.
Salt lente seg mot Pepper og mumlet grettent i øret hans:
“Snakker om sommerferie liksom!”
Så snudde de seg kjapt og uredd mot meg igjen. Glemt var høydeskrekken og redselen for å “såre meg” og mumlingen gikk over til så høye og klare stemmer bare tøyrotter kan klare å presse fram:
“Frooooodiiiith!! Kan vi DRA SNART!!! Kan vi? Kan vi? Kan vi? Vi kjeder oss i hjæææææl her!!”
Klar tale! Så her pakker vi kofferter, og setter snutene hjemover.
Nå skulle vi egentlig hjem i dag da. Uansett… Men det trenger jo ikke de vite 😉
Ja, ikke MEG da! 😀 Men et bilde på innlegget må man jo ha, så… Her i filmen er den flotte utsikten på toppen av Synshorn. Man ser Bitihorn, Bygdin og annet på filmen. Midt i Jotunheimen dette.
DO er blitt et tema. Hvis man ikke snakker om det, eller snakker LITE om det så er det et tema. Da er det liksom litt “rart” at man ikke snakker om det, og man er antageligvis FRYKTELIG sjenert, eller kanskje til og med litt “snerpete” og frøkenaktig i følge andre. Det MÅ jo være derfor man ikke snakker om det…Eller?
Så er det noen som prater MYE om det. Snerpete og frøkenaktig vil man jo IKKE være. Her skal det snakkes DO med hvem som helst, akkurat like naturlig som smør på brødskiva. Og da er man grenseløs og vulgær i følge andre. For det må man jo være når man snakker om det på den måten…Eller?
Så har man de midt i mellom: prater om det når det trengs men kanskje mest med folk man kjenner. Man ler og tøyser over at man må ofte på do eller sjelden på do, enten det gjelder bimmelim eller bommelom.
