Når det hvite teppet sakte slipper taket… i alle kriker og kroker… Når det pipler og siver ut små bekker på marken der du trår… og det bruser og klukker i hver en foss…så vel som på innsiden …i blodårene…
Når du hører lyden av føtter i små-sko løpe elleville ned trappene i bygården…
Når du kan fornemme noen som forsiktig prøver å smyge seg fram
….mellom gamle gress-strå og råttent løv fra i fjor…
Når du plutselig ser et par gul-gule hoder stå der, forvirrede og glade..
med vann i luggen…. og kroppen rak….
Når dørene åpnes i husene igjen etter en lang , lang vinter……
Da er det vår da!!
(En liten reprise på et hyllest-dikt til våren. For det ER vår!! Selv om “kuldegradene” herjer på utsiden…Så ER det vår-måned, og det er lysere, og SNART hopper Frodithen i små-sko på utsiden. Må bare bli ferdig med uka med fine elever først)
Jeg har fått en del nye lesere. Det er kjempehyggelig. Jeg elsker å blogge, og jeg elsker å dele små ting som JEG synes er verdt å dele. Når man får nye lesere er det ikke så ofte de leser seg opp bakover i tid liksom. Derfor velger jeg av og til å ta fram små tekster jeg er litt ekstra stolt over, som har vært publisert før. Leserne som har fulgt meg i mange år har jo lest disse tekstene før, og får velge da: lese om igjen-eller hoppe videre til en annen blogg 🙂
Han hadde ringt henne på morgenen… Tidlig egentlig. Hun hadde knapt kommet ut av pysjen og varmen fra dyna. Hun hadde kastet litt vann i ansiktet, surret en strikk rundt det ville håret som jobbet for å komme løs og dratt på seg en diger hettegenser, en tights og ullsokker. Det ville liksom aldri bli helt sommer i år. Hun hadde tasset inn i stuen med kaffekoppen i den ene hånden og plassert seg i den brede vinduskarmen med utsikt over byen. Her kunne hun sitte usjenert i timevis og titte på verden på utsiden. Akkurat når hun hadde funnet en strime med sol der oppe i vinduskarmen…en liten strime som varmet opp det slitne hodet hennes…akkurat da hadde han ringt.
Hun hadde skjønt det var viktig for han. De måtte treffes. Stemmen hadde vært insisterende, men lav…som om han bar på en hemmelighet. Hun hadde kjent en underlig følelse i mellomgulvet. En følelse hun aldri hadde kjent før. Ikke med han..
De skulle treffes i parken. Han trengte å snakke. Det var noe med hvordan stemmen hans hadde vært da han ringte, varmen i den… og tonefallet. Det var noe med forslaget om HVOR de skulle treffes… Det var noe med alt det han IKKE hadde sagt…som han brukte å gjøre…Hun kjente det var noe som var forandret, at det var noe som måtte skjules..Og hun var litt usikker på hva hun tenkte om det..
De hadde vært venner i årevis. Det var et vennskap bygget på betingelsesløs kjærlighet, fortrolighet,tillit og bunnløs ærlighet . og deres samhold hadde vært klippefast. Kjærester hadde kommet og gått, hos dem begge…Helt til Anniken hadde dukket opp i HANS liv…og blitt. En vennlig sjel, med mørke krøller og store blide øyne, som på en måte bare hadde føyd seg inn i bildet…for henne også…
Vennskapet deres hadde likevel fortsatt, som før…I det minste var det sånn HUN hadde kjent det. Hun hadde vært stadig over der på besøk. Inviterte seg selv på middag, slik hun alltid hadde gjort, når det var kun de to vennene. Hun hadde invitert Han og Henne over til seg, og de hadde hatt serie-maraton inn i de sene nattetimer i hennes leilighet. Alle tre i sofaen… Ingenting hadde kunnet være bedre. I hennes verden i det minste..
Hun hadde møtt Han alene på kafè, etter jobb, titt og ofte, slik hun ALLTID hadde gjort før….Fortalt han om sorger og gleder, og om kjærlighet som kom… og forsvant… Og hun hadde kjent på at vennskapet de hadde aldri ville forandre seg. Hun hadde sett det i øyene hans.. I hvert fall var det det hun hadde trodd hun hadde sett..
Nå satt de her. På en benk i parken. Det barberte håret på sidene av den lille mohawken hadde grodd ut litt, siden sist hun så han. Han vridde hendene sammen, og gjorde noen rare bevegelser med tomlene der han satt…Som om han var fryktelig ubekvem …Skinnjakken hun hadde slengt utpå i det hun løp ut døra, kjentes med ett altfor varm. Hun kjente seg kvalm, klam og plutselig som en totalt fremmed der hun satt. Fremmed for HAN…fremmed for seg selv…
Hun forsto at noe var forandret…Hun kjente han SÅ godt… Hun så i det flakkende blikket at noe ikke var som før..Hun var bare usikker på hva det var som ventet..Hun forsto det i måten han så seg over skuldrene på…Som om noen skulle dukke opp, som troll av eske…og overaske dem..Som om dette var et hemmelig treff, hvor noens tillit var blitt misbrukt på et vis..
Samtidig kjente hun en dyp redsel…Var dette et farvel? Var dette et oppgjør? Hadde dette alltid bare vært et vennskap og en kjærlighet på lånt tid? Hun kjente det plutselig som om en tung, mørk, hårete klump hadde tatt plass i magen hennes, og var i ferd med å spre seg med lange ekle armer til hver del av kroppen hennes. Var det ubrytelige vennskapet og den betingelsesløse kjærligheten de hadde kjent for hverandre umulig å opprettholde? Hadde den vennlige sjelen med de mørke krøllene og de blide, store øynene tatt over plassen hennes?
Han snakket lavt og forsiktig, mens han så seg rundt. De satt litt i ly av buskene, men hodet hans vred seg stadig mot høyre…Forsikret seg om at ingen kom.. Han snakket og snakket, om ingenting egentlig.. Eller i det minste var det slik det kjentes.. Hun hørte ikke etter overhode.. Hun så kun på leppene som beveget seg…Så på de varme øynene som åpnet seg og tittet på henne.. Hun så de kraftige hendene hans, som han gned hardt og nervøst mot hverandre.. Hun så de skuldrene hun kjente så godt løfte seg opp, mens han kastet litt oppgitt ut med armene… Og hun var som i en boble…Totalt i isolasjon.. Hun kom ikke med en lyd… svarte ikke på noe av det han sa… Ga ikke med ett ord tilbakemelding på at hun hørte hva han sa… For det gjorde hun jo ikke… Hun kjente et svart hull på innsiden, i magen… Samtidig som hun kjente hårene reise seg på armene hennes hver gang han kom borti henne tilfeldig med hånden sin, der de satt ganske tett på benken der..
Etter det som hadde virket som en uendelig lang flom av ord.. Etter det som hadde virket som timer i sakte film… Etter det som hadde føltes som et vakum, hvor det var stille før stormen på et vis..så hadde hun plutselig kjent det gikk hull på boblen hun satt i …Og et skyll av vann og følelser fosset ut av henne og ned mot bakken der..
Han hadde plutselig tatt hånden hennes.. Ikke slik han hadde gjort før. Han hadde virkelig HOLDT hånden hennes… Han hadde strøket henne med lillefingeren over håndbaken, og hun hadde kjent det gjorde noe med henne.
Plutselig hadde han kommet med ansiktet nærmere hennes.. Han hadde luktet tannpasta, og nydusjet, i det han plantet et kyss i munnviken hennes.. Ikke som før…da den traff der ved et uhell og egentlig var ment for kinnet… Denne var MENT for munnviken..
Det var da hun hadde kjent dråpene på kinnet, som liksom ikke ville slutte… Det var da hun hadde kjent boblen briste og at verden hadde fått farger igjen..
(Denne novellen ble skrevet for noen år siden på stikkord jeg fikk av leserne mine da jeg la ut bildet over, og spurte hva de assosierte med bildet. Stikkordene fra leserne ble “triggere” som satte i gang skriveprosessen hos meg)
Jeg liker å skrive dikt og noveller. Her på bloggen har jeg lagt ut en del noveller jeg har skrevet “sammen” med leserne mine. Det fungerer sånn at jeg ber om stikkord, ut fra et bilde eller et ord jeg legger ut, og spør hva leserne assosierer med dette. De stikkordene jeg får inn blir “trigger-ord” som får i gang kreativiteten min.
Noen noveller og dikt skriver jeg HELT på egenhånd også 😉 Men denne under her er skrevet på bakgrunn av ordene jeg fikk da jeg la ut ordet NØKKEL. Mange var med å ga stikkord, og det ble til slutt denne lille historien. Skrevet for ca 3 år siden.
Hun sto foran den stengte smijernsporten. Hånden knuget så hardt om den lille metallbiten at knokene var blitt helt hvite. Området rundt var rødt, og huden ned mot fingerleddet spent og stram. Hun kjente den lille nøkkelen, nyslipt og skarp, skar inn i huden i håndflaten. En dråpe blod fant veien gjennom den lukkede neven og landet på den grå asfalten foran henne.
Tenk at en så liten gjenstand kunne bety så mye!! Tenk at den lille metallbiten hadde alt å si for hva som videre ville skje!
Hun hadde vært tvilende til å ta i mot den. Visste ikke hva som ville skje. Var redd for hva det ville føre med seg. Var redd for at den lille gul-fargede nøkkelen var en utfordring hun ikke ville klare. Var redd den betydde at hun måtte kjenne på alle disse følelsene hun helst ville legge bak seg. Var redd hun var nødt for å finne løsninger…Inni seg.. Var redd for at hun ville måtte låse opp dører hun hadde stengt for årevis siden. Var redd hun ikke ville kunne beskytte seg lenger, hvis hun ikke kunne stenge ute all farligheten. Var redd….
Hjertet hennes hadde kjentes som et kaldt og lukket rom i årevis. Noe hadde ligget som en klo rundt hjertet der inne og klemt hardt. Slik at hun til tider hadde hatt vanskeligheter med å puste. Noen ganger hadde det ikke kjentes vondt, bare kaldt, hardt og lukket. Som et stengt rom der ingen hadde tilgang. Det var som om hun hadde stengt det av, dette rommet. Lukket døren og rotet bort nøkkelen. Med vilje.. Det var et rom som ikke gjaldt lenger.
Det hadde ikke alltid vært sånn. Tidligere hadde hjertet vært varmt, lettvint og banket i takt med sommerfuglenes vingeslag over en blomstereng full av Maria Nøkleblom. Det hadde vært som et luftig rom, med massevis av dører hvor hun hadde stått i døråpningen og delt ut nøkler til alle som ville ha, fra det digre nøkkelknippet sitt.
Alt dette var før noen hadde tråkket inn der med møkkete støvler på. Trampet og stampet rundt med tunge føtter, til det kjentes sårt og vondt. Det var før noen hadde tatt i bruk nøklene som kniver, og risset inn navnene sine med rå makt i veggene der inne. Det var før noen hadde funnet skatten hennes som hun hadde prøvd å gjemme så godt. Før de hadde tatt den fram, og tråkket på den. Det var før rommet var blitt helt mørkt…
Nå sto hun her. Utenfor den låste døren. Ganske lik et nøkkelbarn, som kommer hjem til et ensomt hus etter skolen. Ganske likt et barn som spiser nøkkelostskiver ved brødfjøla, etter å ha låst seg inn, mens hun venter på at mor skal komme fra jobb.
Bortsett fra at NÅ var hun jo ikke lenger et barn. Hun var en voksen kvinne, som skulle klyve av sykkelen. Låse den fast til smijernsporten. Stikke den lille blodige nøkkelen hun hadde i neven i det sorte nøkkelhullet, og skyve inn den tunge smijernsporten.
Spørsmålet var bare om hun ved å åpne døren inn der, ville åpne døren inn til hjertet sitt igjen også.. Spørsmålet var om hun var KLAR for det… Spørsmålet var om hun ville føle seg innesperret på en annen måte, om noen fikk tilgang til HENNE igjen. Var det en ÅPNING? Med lykke og muligheter? Eller var det en avslutning?
Tenk at en liten gulfarget metall-bit kunne ha så mye å si for veien videre.
Hun tittet opp. Så det krøllete hodet til han som ventet på henne stikke ut gjennom det åpne vinduet. Han lente seg ut. Fregnene danset tango på bleke kinn, skjegget lunt og rødt, et smil som ingen ende ville ta…Den milde stemmen hans føltes som et varsomt kyss på pannen:
Hm…en lukket dør i dag…. Men det er da en beskjed som henger på døren der….er det ikke…?
Ja… det hemmelige signalet…Det skulle da vel ikke være noe problem…? Ikke la de paparazziene skremme deg… Bank det hemmelige signalet.. Og du er på innsiden, blant celebriteten. … For det ER åpent i dag også altså.. Utstillingen er snart i gang..
“Hei-hei…Ja…nå er vel ikke jeg store celbriteten, men det er andre her inne da…I kulissene.. Og jeg har i alle fall PYNTA meg…
Jammen er det smart med sånn døråpner, synes du ikke, hel-automatisk døråpner, med kun et hemmelig signal som nøkkel…
Og jammen slapp du unna paparazziene også.. De har blitt hissigere og mer pågående år for år som du ser… Og siden det har vært stengt så mye rundt om kring pga Coronaen så er de jo nesten i ferd med å gå helt “bananas” når de hører om KUNSTUTSTILLING liksom!! Men frykt ikke…de er bare ute etter bilder…og litt sladder muligens…Men nå er dørene lukket her, og vi kan gjøre allverdens ablegøyer uten at de får snusen i det.. På grunn av smittevernhensyn ber jeg dere likevel om å holde litt avstand når dere går inn døren til utstillingen…
Som en hver utstilling her i Galleri Frodith serverer jeg så klart litt alkoholfrie bobler. Bare forsyn dere fra bordet her, men ikke søl på bildene når dere kommer inn i rommet der bildene er…
Bare følg etter meg så er vi snart framme ved utstillingsrommet, der alle de flotte bildene er. Jeg har jo holdt på litt her nede de siste dagene: vasket, shinet og hengt opp bilder. Og det er ikke BARE lett skal jeg love deg, når jeg har paparazzier luskende rundt dørene her hele dagen lang. Jeg ville jo ikke at noen skulle se bildene FØR utstillingen!
Vel….DA er det klart for å tre inn i det aller helligste! Bak denne døren er det. Det ble en fin liten gjeng som har deltatt med kunst i vår. Folk har tolket temaet på forskjellige måter: “Danse våren inn”. Noen danser med genser, noen danser med sykkel/Elvis, noen danser barbeint, noen på land og noen til vanns eller i snø. Her er alle varianter. Det er bare å glede seg! Kos dere!”
Tusen takk til alle som stilte opp i min lille vårutfordring!! Jeg blir SÅ glad når folk vil være med på slike ting. Det er gøy å lage litt ekstra, og skal nok bli mer utover sommeren 🙂 Ha en fin dag <3
Ja…nå er jeg kommet dit altså, sånn aldersmessig, at jeg ikke tåler TREKK… Hrmf… Før var det bare GAMLE damer som maste om trekk og måtte bytte plass her og der for ikke å få trekk på seg.. Jeg er da vitterlig ikke GAMMEL ennå…er jeg det da?? Hm…
Men tydeligvis nok til at jeg ikke tåler trekk i alle fall. Merethe maste IKKE noe om trekk, og hun er 10 år yngre….så da er det vel alderen da….
Jeg har altså vært på Ekeberg-toppen med verdens beste Merethe i dag!! Du husker verdens beste kollega? Nå er hun jo ikke kollegaen min lenger. Ikke vært på to år snart. Men verdens beste Merethe er hun fremdeles. Vi kosa oss veldig!!
Etter et par-tre timer i sol og vind var jeg stiv som et pinnedyr. Bra jeg skulle gå 4 km etterpå, fikk myket opp litt 🙂
Fant noen fine blomster når vi gikk tilbake. Blåveis tror jeg?
La lungene fylles med alt luften du trenger for å lage et skikkelig vårhyl!! I ekte Ronja Røverdatter- ånd, rop så vindus-glassene sprekker og naboene skvetter..
Ikle deg så en kjole eller to (om du skylder på kulden :-D) og gå ut og dans våren inn. 🙂 For i dag er det siste frist. Ja…ikke siste frist for å feire våren da…. Det kan vi gjøre helt fram til sommeren. 🙂
Men det er siste frist snart for å sende meg bilder til “danse-våren-inn”-utfordringen min. Klokken 21 i kveld må jeg ha de. Da begynner jeg opphenging og shining i “Galleri Frodith”.
Vil du være med i utfordringen sier du? Flott!!! Her er det du skal gjøre :
Send meg et bilde der du danser våren inn. Om det er i svart-hvitt, en skygge-dans, vanlig eller utkledd, med sko eller barbent, i snø eller i gresset, spiller ingen rolle. Det viktigste er at du danser på bildet. Gjerne med en kjole så klart…men her KAN gjøres unntak for mannlige bloggere eller lesere. Send bildet til [email protected] så skal jeg lage en liten utstilling i “Galleri Frodith” i morgen!
Jeg skal tilbringe dagen på Ekeberg-toppen, igjen 😀
Blide barnefjes røde av engasjement, glede og 7 varmegrader
Tjukke ull-strømpebukser og skjørt Stukket ned i gummistøvler Erstatter boblebukse og cherocks
Skygger i vannet Av hun som danser vårdansen
Ringer i sølevann Dråper av snøen som tar farvel Speiling av hun som vandrer hjemover Mens det fremdeles hoppes paradis i bakgården
Synet av vår <3
Et vårdikt…
Siden det er VÅR, og jeg liker å hente fram diktene mine innimellom, og la de få luftet seg litt. Siden det SNART er søndag, og jeg ville minne om at fristen for å bli med i “danse-vår-dansen”-utfordringen er I MORGEN!!! Og diktet inneholdt vårdans…. 😉
Vil du være med i utfordringen? Her er det du må gjøre:
Send meg et bilde der du danser våren inn. Om det er i svart-hvitt, en skygge-dans, vanlig eller utkledd, med sko eller barbent, i snø eller i gresset, spiller ingen rolle. Det viktigste er at du danser på bildet. Gjerne med en kjole så klart…men her KAN gjøres unntak for mannlige bloggere eller lesere. Send bildet til [email protected] så skal jeg lage en liten utstilling i “Galleri Frodith”.
Bildet må sendes meg innen I MORGEN/ SØNDAG 17. april kl 21.
Så: “Ut med deg -og dans vårdansen” 🙂
Jeg har fått noen bilder fra fine bloggere som spinner rundt i vårdans, men jeg trenger jo så klart MAAANGE flere bilder. Spre det gode budskap, så blir vi skikkelig mange som henger på utstilling i “Galleri Frodith” på mandag!
Jeg er så heldig at jeg må hoppe høyt av glede og grynte ALT jeg kan!! Jiiiippie!!
For vet du hva som har skjedd? Ikke det? I dag fikk jeg en melding på Messenger fra Minmatgaleverden.no, verden beste Kjersti!!
Hun hadde rett og slett sendt meg et par topper som var veldig fine, og veldig meg, og som hun ikke skulle ha selv! Jeg ble virkelig hoppende glad!
Gjenbruksklær som blir som nye!! Jeg har jo ingenting å ha på meg omtrent nå, og butikkene er i Oslo blir vel stengt til utpå høsten en gang… Akkurat som om Kjersti VISSTE hvor i nød jeg var 😉 Og ikke nok med DET, men da får jeg jo POST også. Har ikke ligget noe annet enn reklame i den postkassa siden jul tror jeg!!
Jeg er virkelig SÅ glad! Fredagen ble med ett litt sånn EKSTRA bra 🙂
